Gulehavsmåke eller amurdvergmåke (Saundersilarus saundersi) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl i den monotypiske slekten Saundersilarus Dwight, 1926 og tilhører gruppen av måker (Larinae). Også arten er monotypisk. Gulehavsmåka er en trekkfugl som i hovedsak hekker langs kysten av Gulehavet og overvintrer lenger sør i Øst-Asia og Sørøst-Asia. Arten er oppført på IUCNs rødliste og er ifølge BirdLife International sårbar.
Taksonomi miniatyr|venstre|Gulehavsmåke, ungfugl i vinterdrakt (første vinter) Gulehavsmåke var tidligere plassert i slekten Larus, herunder også tidvis i underslekten L. (Saundersia), men den skiller seg fra disse fuglene, blant annet gjennom et mer komprimert nebb og begrensninger i svømmehuden mellom tærne. Noen plasserer arten i slekten Chroicocephalus, men dette savner (i øyeblikket) bred støtte.
Gulehavsmåke er ifølge Norsk navnekomité for fugl (Norsk Ornitologisk Forening) rett norsk navn på denne arten, men betegnelsen amurdvergmåke blir også godtatt av komitéen.
Biologi Gulehavsmåke er en svært liten måkeart som regnes med til 2-års måkene. Den blir omkring lang og veier typisk . Vingespennet utgjør normalt cirka . Fjærdrakten er klassisk hvit på undersiden og grå på oversiden. Arten har sort hodehette og et tydelig avlangt sort felt på undervingen i hekketiden. Den har også en karakteristisk halvmåneformet hvit ring i bakkant av de mørke øynene i denne perioden. Stjerten har hvite halefjær med sorte tupper. Nebbet er relativ kort og sort. I vinterdrakt mister den hodehetten og det ganske store sorte feltet på undervingen blir langt mindre markant.
Arten er hekker langs kysten av Øst-Kina, fra Liaoning gjennom Hebei og Shandong til Jiangsu, samt sporadisk langs vestkysten av Koreahalvøya. Fuglene overvintrer fra Sør-Korea og det sørlige Japan og videre sørover til det nordlige Vietnam. BirdLife International anslo i 2011 bestanden av voksne individer til omkring individer, noe som røffelig tilsvarer en totalpopulasjon på cirka individer. Bestanden har i senere år hatt negativ utvikling, en trend man forventer vil forsterke seg over de neste tre generasjonene (18 år).
Inndeling Inndelingen i første kolonne følger i hovedsak Taxonomy in Flux og er i henhold til Boyd (2016). Inndelingen i andre kolonne følger HBW Alive og er i henhold til Burger, Gochfeld & Bonan (2018). I begge tilfeller følger norske navn på grupper og arter Norsk navnekomité for fugl i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017). Norske arts- og gruppenavn i parentes er imidlertid ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser. Inndeling etter Taxonomy in Flux Inndeling etter HBW Alive Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler Chionidi, slirenebbfugler, 3 familier, 4 slekter, 13 arter Charadrii, lofugler, 6 familier, 3 underfamilier, 20 slekter, 90 arter Scolopaci (også kalt Limicoli), snipefugler (også kalt vadefugler), 5 familier, 5 underfamilier, 29 slekter, 112 arter Turnici, springvaktelfugler, 1 familie, 2 slekter, 17 arter Lari, måkefugler, 5 familier, 5 underfamilier, 40 slekter, 155 arter Dromadidae, krabbeeterfamilien, 1 slekt, 1 art Glareolidae, brakksvalefamilien, 3 slekter, 17 arter Stercorariidae, jofamilien, 1 slekt, 7 arter Alcidae, alkefamilien, 11 slekter, 25 arter Laridae, måkefamilien, 5 underfamilier, 25 slekter, 105 arter Anoinae, noddyer Gyginae, silketerner Rynchopinae, saksenebber Sterninae, terner Larinae, måker (11 slekter, 52 arter) Creagrus (monotypisk) C. furcatus, svalestjertmåke (monotypisk) Hydrocoloeus (monotypisk) Rhodostethia (monotypisk) Rissa (2 arter) Pagophila (monotypisk) Xema (monotypisk) Saundersilarus (monotypisk) S. saundersi, gulehavsmåke (monotypisk) Chroicocephalus (10 arter) Leucophaeus (5 arter) Ichthyaetus (6 arter) Larus (23 arter) Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler Chionidi, slirenebbfugler, 3 familier, 4 slekter, 13 arter Charadrii, lofugler, 6 familier, 3 underfamilier, 20 slekter, 90 arter Scolopaci (også kalt Limicoli), snipefugler (også kalt vadefugler), 5 familier, 5 underfamilier, 29 slekter, 112 arter Turnici, springvaktelfugler, 1 familie, 2 slekter, 17 arter Lari, måkefugler, 5 familier, 5 underfamilier, 40 slekter, 155 arter Dromadidae, krabbeeterfamilien, 1 slekt, 1 art Glareolidae, brakksvalefamilien, 3 slekter, 17 arter Stercorariidae, jofamilien, 1 slekt, 7 arter Alcidae, alkefamilien, 11 slekter, 25 arter Laridae, måkefamilien, 5 underfamilier, 22 slekter, 101 arter Anoinae, noddyer Gyginae, silketerner Rynchopinae, saksenebber Larinae, måker (8 slekter, 52 arter) Saundersilarus (monotypisk) S. saundersi, gulehavsmåke (monotypisk) Hydrocoloeus (monotypisk) Rhodostethia (monotypisk) Creagrus (monotypisk) Xema (monotypisk) Pagophila (monotypisk) P. eburnea, ismåke (monotypisk) Rissa (2 arter) Larus (44 arter) Sterninae, terner
Referanser Baker, A.J., S.L. Pereira, and T.A. Paton (2007), Phylogenetic relationships and divergence times of Charadriiformes genera: multigene evidence for the Cretaceous origin of at least 14 clades of shorebirds, Biol. Lett. 3, 205-209.
Baker, A.J., Y. Yatsenko, and E.S. Tavares (2012), Eight Independent Nuclear Genes Support Monophyly of the Plovers: the Role of Mutational Variance in Gene Trees, Mol. Phylogenet. Evol. 65, 631-641.
Barth, J.M.I., M. Matschiner, and B.C. Robertson (2013), Phylogenetic Position and Subspecies Divergence of the Endangered New Zealand Dotterel (Charadrius obscurus), PLoS ONE 8, e78068.
BirdLife International. 2016. Saundersilarus saundersi. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22694436A93453163. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22694436A93453163.en. Downloaded on 19 July 2018.
Bridge, E.S., A.W. Jones, and A.J. Baker (2005), A phylogenetic framework for the terns (Sternini) inferred from mtDNA sequences: implications for taxonomy and plumage evolution, Mol. Phylogenet. Evol. 35, 459-469.
Burger, J., Gochfeld, M. & Bonan, A. (2018). Gulls, Terns, Skimmers (Laridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52249 on 18 February 2018).
Burger, J., Gochfeld, M., de Juana, E., Garcia, E.F.J. & Kirwan, G.M. (2018). Saunders's Gull (Saundersilarus saundersi). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53998 on 19 July 2018).
Cibois, A., R.W.R.J. Dekker, E. Pasquet, and J.-C. Thibault (2012), New insights into the systematics of the enigmatic Polynesian sandpipers Aechmorhynchus parvirostris and Prosobonia leucoptera, Ibis 154, 756-767.
Crochet, P.-A., F. Bonhomme, and J.-D. LeBreton (2002), Systematics of large white-headed gulls: Patterns of mitochondrial DNA variation in western European taxa, Auk 119, 603-620.
Dos Remedios, N., C. Küpper, P.L.M. Lee, T. Burke, and T. Székely (2015), North or South? Phylogenetic and biogeographic origins of a globally distributed avian clade, Mol. Phylogenet. Evol. 89, 151-159.
Ericson, P.G.P., I. Envall, M. Irestadt, and J.A. Norman (2003a), Inter-familial relationships of the shorebirds (Aves: Charadriiformes) based on nuclear DNA sequence data, BMC Evol. Biol. 3:16.
Fain, M.G., and P. Houde (2007), Multilocus perspectives on the monophyly and phylogeny of the order Charadriiformes, BMC Evol. Biol. 7:35.
Gibson, R. (2010), “Phylogenetic Relationships among the Scolopaci (Aves: Charadriiformes): Implications for the Study of Behavioural Evolution”, M.Sc. thesis, University of Toronto.
Jackson, D.G., S.D. Emslie, and M. van Tuinen (2012), Genome skimming identifies polymorphism in tern populations and species, BMC Research Notes 5:94.
Livezey, B.C. (2010), Phylogenetics of modern shorebirds (Charadriiformes) based on phenotypic evidence: analysis and discussion, Zool. J. Linn. Soc. 160, 567-618.
Pereira, S.L. and A.J. Baker (2008), DNA evidence for a Paleocene origin of the Alcidae (Aves: Charadriiformes) in the Pacific and multiple dispersals across northern oceans, Mol. Phylogenet. Evol. 46, 430-445.
Pereira, S.L. and A.J. Baker (2010), The enigmatic monotypic crab plover Dromas ardeola is closely related to pratincoles and coursers (Aves, Charadriiformes, Glareolidae), Genet. Mol. Biol. 33, 583-586.
Pons, J.-M., A. Hassanin, and P.-A. Crochet (2005), Phylogenetic relationships within the Laridae (Charadriiformes: Aves) inferred from mitochondrial markers, Mol. Phylogenet. Evol. 37, 686-699.
Sternkopf, V. (2011), “Molekulargenetische Untersuchung in der Gruppe der Möwen (Laridae) zur Erforschung der Verwandtschaftsbeziehungen und phylogeographischer Differenzierung”, Ph.D. Dissertation, Ernst Moritz Arndt University of Greifswald.
Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
Whittingham, L., T.M. Frederick, F.H. Sheldon, and S.T. Emlen (2000), Molecular phylogeny of Jacanas and its implications for morphologic and biogeographic evolution, Auk 117, 22-32.
Eksterne lenker
Kategori:Måker