høyre|miniatyr|250x250pk|Tekst levert av det tyske Føderale Arkiv: "Opprøret av sjøfolk og arbeidere den 3 November 1918 i Kiel, ble starten på November-revolusjonen . Den 6. November nådde den revolusjonære bevegelsen byen Wilhelmshaven. På bildet kan man se soldatenes råd; ." Matrosopprøret i Kiel () var et stort opprør av matroser fra den tyske Hochseeflotte (den havgående flåte) 3. november 1918. Opprøret utløste den tyske revolusjonen som skulle bety slutten på det tyske monarkiet i løpet av et par dager. Det som til slutt førte til slutten av det tyske riket og til etablering av Weimar-republikken.
Bakgrunn Innen september 1918 var Tysklands militære situasjon under 1. verdenskrig mer eller mindre håpløs. Keiser Wilhelm II ble rådet til å be Ententen om å få på plass en umiddelbar våpenhvile og til å få en demokratisk sittende regjering, i håp om å få mer gunstige fredsvilkår.
Den 3. oktober ble Prince Maximilian av Baden utvent som ny forbundskansler i landet. Prince Maximilian hadde med seg partiet Sozialdemokratische Partei Deutschlands (SPD) i kabinettet. Den mest fremtredende og høyest rangerte personen var Philipp Scheidemann en fremtredende leder av SPD som minister uten portefølje.
Moralen i Hochseeflotte Etter slaget ved Jylland i 1916 hadde store deler av Tysklands store skip redusert sin aktivitet utenfor Østersjøen, og for det meste ligget i havn. Mange av offiserene og menige hadde meldt seg frivillig til u-båtene og mindre militære fartøy for å fortsette å kjempe for sitt land. Disiplinen og ånden til det gjenværende mannskapet hadde blitt lav, til dels på grunn av lave matrasjoner og at man lå til kai i påvente av en ordre. Den 2. august 1917 arrangerte 350 menn fra en demonstrasjon i Wilhelmshaven. To av mennene som stod bak demonstrasjonen ble henrettet ved skyting, mens de andre ble idømt lange fengselsstraffer. I løpet av de resterende månedene av krigen ble et hemmelig sjømannsråd grunnlagt på en stor del av de større krigsfartøyene. Richard Stumpf skrev en bok Warum die Flotte zerbrach – Kriegstagebuch eines christlichen Arbeiters (Hvorfor flåten brøt opp – en krigsdagbok av en kristen arbeidstaker). Fra sine krigsminner forklarer han i detalj hvordan det var under oppløsningen av det tyske keiserlige marinen.
Den tyske flåtens ordre av 24. oktober 1918 miniatyr|450x450pk|Planen om å tvinge en flåtekrig mellom Royal Navy og den tyske keiserlige marine. I oktober 1918 ble den imperalistiske sjømilitære kommandoen i Kiel, under admiral Franz von Hipper planla man å sende hele den tyske flåten for en siste kamp mot det britiske Royal Navy i den den engelske kanal.This chapter and the whole article follow the doctoral thesis written by Dirk Dähnhardt, and published 1978 as Revolution in Kiel.; details see under Literature. Den tyske flåtens ordre av 24. oktober 1918 og forberedelsene for å seile utløste et mytteri blant de berørte sjøfolkene og deretter en generell revolusjon som var med på å fjerne det tyske monarkiet i løpet av få dager.
Mytteriet i Wilhelmshaven miniatyr|250x250pk|Sjømenn som demonstrerer i Wilhelmshaven Matrosopprøret startet på Schillig veien utenfor Wilhelmshaven, der den tyske flåten hadde ankret opp i påvente av den planlagte kampen. I løpet av natten fra 28. til 30. oktober 1918 nektet enkelte fra mannskapet å adlyde seilingsordren. Matroser fra tre av skipene i den 3. marineskvadronen nektet å hive ankeret. Deler av mannskapet på og to slagskip fra den 1. marineskvadronen, valgte å bli med på mytteriet.
Derimot, noen dager senere pekte noen tyske torpedofartøy sine torpedoer mot disse fartøyene. Mytteristene gav kort tid etter opp, og ble ledet av skipene uten å gjøre motstand. Likevel måtte den sjømilitære kommandoen skrinlegge planene da man så at man ikke lenger hadde mannskapets lojalitet. Hele den 3. marineskvadronen ble beordret tilbake til Kiel fra Wilhelmshaven.
Matrosopprøret i Kiel miniatyr|250x250pk|Skulptur i Kiel til minne om matrosopprøret i 1918 Skvadronkommandøren, Vizeadmiral Hugo Kraft, valgte etter dette å gjennomføre en øvelse med sine krigsskip i Helgolandbukten. Etter sigende fungerte dette "perfekt" (tadellos funktionierte) og trodde han igjen hadde vunnet sin tillit hos mannskapet. Mens skipet seilte igjennom Kielkanalen hadde skipet 47 menige fra fartøyet , som var anholdt som bakmenn for mytteriet. Det eneste stoppet skvadronen gjorde på tilbakeseilingen til Kiel var i Holtenau, hvor nærmere 150 mytterister ble satt under arrest før videre transportering til Arrestanstalt, et militært fengsel i Kiel, og noen til Fort Herwarth rett nord for Kiel.
Matrosene og fyrbøterne forsøkte igjen å forhindre at skipene skulle sette seil igjen mot Storbritannia, og prøvde å få løslatt sine kamerater. Rundt 250 menn møttes utenfor Union House i Kiel på kvelden den 1. november. Delegasjonen krevde at deres offiserer skulle løslatte mytteristene, men ble ikke hørt. Sjøfolkene prøvde da å få til et sterkere bånd med fagforeningene og partiet, det Uavhengige sosialdemokratiske partiet i Tyskland (USPD) og SPD. Som en følge av dette valgte det lokale politiet å stenge Union House, som førte til et enda større opprør den 2. november på Großer Exerzierplatz.
Ledet av sjømannen Karl Artelt som jobbet på skipsverftet for torpedobåtene i Kiel-Wik,According to Dirk Dähnhardt, Revolution in Kiel (p. 56) Artelt worked in the Torpedowerkstatt Friedrichsort. It seems Dähnhardt made a mistake here: those sources which he refers to and in a report from the Bundesarchiv (German Federal Archive, Erinnerungsbericht Karl Artelts, Sign.: SGY 30/0022) show definitely that Artelt worked in the Torpedobootsreparatur-werkstatt or -werft (ship workshop or yard for the repair of torpedo boats) in Kiel Wik. Robert Rosentreter, Blaujacken im Novembersturm (p. 32) seems to have just copied Dähnhardt's information, although he claims to refer to Artelt's statements from 1960. og av skipsverftsarbeideren Lothar Popp, begge to USPD-medlemmer, kalte sjømennene inn til et stort åpent møte på samme plass som tidligere. Flere tusen personer møtte til dette møtet på ettermiddagen den 3. november med representanter fra de ansatte i de forskjellige avdelingene. Deres ordtak "Frieden und Brot" (fred og brød) ble skrevet på store bannere og sjøfolkene og skipsverftsarbeiderne krevde at ikke bare skulle de fengslede bli løslatt, men også at krigen skulle ende og man måtte få mer mat til folket.
Sublieutenant Steinhäuser, som hadde ordre om å stoppe demonstrantene, beordret sin patrulje til å skyte varselskudd, for deretter å skyte direkte mot demonstrantene. Syv personer døde og over 29 ble hardt såret. Noen demonstranter, som hadde med seg våpen, valgte å avfyre skudd tilbake mot politipatruljen. Steinhäuser ble alvorlig skadet, men slapp unna med livet i behold.Hauptkrankenbuch Festungslazarett Kiel, Nr. 15918, Krankenbuchlager Berlin, zit. bei Dirk, Dähnhardt, Revolution in Kiel. p. 66. Etter denne hendelsen, som av mange blir ansett som starten på November-revolusjonen, spredte demonstrantene seg og patruljen trakk seg tilbake.
Demonstranter tar over Kiel Wilhelm Souchon, guvernør for marinens basestasjon, ba om å få flere militære tropper fra andre deler av landet for å kjempe ned demonstrantene, men trakk de senere tilbake da hans underoffiserer mente at de hadde kontroll på situasjonen. Souchon hadde blitt sendt til Kiel bare noen dager tidligere, den 30. oktober 1918, og måtte derfor stole på tungt på sitt mannskap. Den 4. november ble anmodningen om flere tropper fornyet, noe som resulterte i at det ble sendt seks infanterister mot Kiel. Et utvalg av disse valgte å bo i kvartalet Wik mens andre bodde på Marinestation der Ostsee. Mange av soldatene valgte kort tid etter å gå ut av troppen og ble med i revolusjonen. Andre valgte å trekke seg tilbake og vekk fra Kiel.Dirk Dähnhardt: Revolution in Kiel. Neumünster 1978, S. 83 f.
Om morgenen den 4. november gikk en stor gruppe av mytterister gjennom hele byen. Mange sjømenn møttes nord for Kiel i garnisonen: Tirpitz Hafen i distriktet Wik og nektet å adlyde sitt befal. Karl Artelt organiserte det første soldatrådet, og raskt kom det flere og flere råd rundt om i hæren og militæret. Stasjonsjefen måtte tilslutt fremforhandle en avtale med mytteristene og måtte trekke tilbake troppene. De fengslede matrosene og fyrbøterne ble sluppet fri.
Soldatene og arbeidstakerne tar over kontrollen Soldatene og arbeiderne tok snart kontroll over de offentlige og militære institusjonene i byen. Mot Souchons løfter, ble utvalgte tropper sendt for å utslette opprøret. Dette ble raskt fanget opp av mytteristene, og troppene som var på vei, fikk valget om enten å returnere eller bli med i revolusjonen. Mange valgte sistnevnte. På kvelden den 4. november var Kiel okkupert av 40 000 revolusjonærer. To dager senere hadde de tatt over den strategiske havnebyen Wilhelmshaven.
Sent på kvelden den 4. november ble det avholdt et møte mellom sjøfolkene og arbeiderne i Union House som ledet til et felles råd mellom sjøfolkene og arbeiderne. Her laget man det som senere ble kjent som de fjorten punktene: høyre|miniatyr|250x250pk|Plakat på union house i Kiel der det står at arbeidernes og soldatenes råd møttes her under matrosopprøret og proklamerte den første tyske republikken. Vedtak og krav fra det felles rådet:
Frigjøring av alle innsatte og politiske fanger. Komplett ytringsfrihet og trykkefrihet. Avskaffelsen av postsensur. Riktig behandling av mannskaper fra overordnede. Ingen straff for alle kamerater på vei hjem til skip og til brakkene. Flåten skal så langt som mulig ikke beordres ut i kamp. Defensive tiltak som involverer blodsutgytelse er å bli forhindret. Tilbaketrekking av alle tropper som ikke hører til den lokale garnisonen. Alle tiltak for beskyttelse av privat eiendom vil bli bestemt av soldatenes råd umiddelbart. Ledere vil ikke lenger bli anerkjent utenfor sitt virkeområde. Ubegrenset personlig frihet til hver mann fra slutten av sin arbeidsdag til begynnelsen av sin neste dag. Offiserer som kjennegir denne avtalen er velkommen i den nyetablerte rådet. Alle andre må dimitteres uten rett til provisjon. Ethvert medlem av soldatenes råd er å bli befridd fra enhver plikt. Alle tiltak som introduseres i fremtiden kan bare innføres med samtykke av soldatenes råd.
Disse kravene er av ordre fra rådet, bindene for all militært personell i Tyskland.
Dirk Dähnhardt kom til følgende konklusjon i sin doktoravhandling i 1978: "de 14 punktene fra Kiel var ... i hovedsak et angrep på det militære systemet, de hadde lite politiske mål." D. Dähnhardt: Revolution in Kiel. Karl Wachholtz Verlag, Neumünster 1978, p. 91. Dähnhardt attributerer dette på den ene siden til den heterogene sammensetningen av organer, og på den andre siden til hensikt å først av alt utstede en katalog av umiddelbare tiltak.
Sprer seg over hele Tyskland I løpet av de påfølgende hendelsene fulgte alle de nye rådene i Tyskland disse 14 punktene. Dähnhardt så dette som en viktig grunn for oppløsningen av rådet etter bare seks måneder. Wolfram Wette fra det Tyske Forsvarets militærhistoriske undersøkelseskontoret bemerker: "... signalet fra Kiel... har ikke en direkte betydning mot dannelsen av den nye republikken, slik som bolsjevismen gjorde i Russland. Istedenfor... betød dette en rask slutt på 1. Verdenskrig. På den andre siden pekte disse 14 punktene landet mot en liberal, sosialistisk og demokratisk politisk system hvor, spesielt det militære, ikke skulle ha noen utøvende makt lengre. Wolfram Wette: "Die Novemberrevolution – Kiel 1918", in Fleischhauer und Turowski: "Kieler Erinnerungsorte", Boyens, 2006.