Søren Aabye Kierkegaard (1813–1855) var en dansk teolog, filosof og psykolog. Kierkegaard regnes ofte som den største danske filosofen og som far til eksistensialismen. Etter Jean-Paul Sartre og den ateistiske eksistensialismen benevnes Kierkegaard ofte som hovedskikkelsen i den kristne eksistensialismen.
Det er karakteristisk at verkene fra forfatterskapets første fase er utgitt under pseudonymer, men i Efterskriften vedkjenner Kierkegaard seg sine samtlige verker. Ved hjelp av pseudonymene har han latt de teologiske, filosofiske og psykologiske temaene spille mot hverandre på en måte som har gjort ham til en av eksistensialismens fedre. Videre menes det også at pseudonymene nettopp gjorde at forståelsen av hans verker ble opp til den enkelte å ta stilling til, ettersom argumentasjonen ikke var fremført av Kierkegaard selv.
Samtidig med dette arbeidet utgav han en rekke religiøse «taler», som ble samlet i 1845 under tittelen Atten opbyggelige Taler. De ble utgitt under hans eget navn, blant annet for å vise at han først og fremst oppfattet seg selv som en religiøs og kristelig forfatter.
Biografi De tidlige årene (1813–1846) Kierkegaard ble født 5. mai 1813 i som den yngste i en søskenflokk på syv. Hans mor, Ane Sørensdatter Lund (1786–1834), var først tjenestepike i huset på Nytorv, men det er stort sett også det eneste man vet om henne. Faren, Michael Pedersen Kierkegaard (1756–1838), satte et stort preg på barna gjennom sitt skarpe vidd, sin religiøse tvil og sin fantasi. Han hadde opprinnelig vært ullkremmer, men utvidet virksomheten og ble etterhvert storkjøpmann og eiendomsspekulant. Det skapte den rikdommen som gjorde det mulig for hans yngste sønn å konsentrere seg om forfatterskapet.
Kierkegaard ble student på Borgerdydskolen i 1830, og som sin eldre bror, P.C. Kierkegaard, valgte han å studere teologi. Han begynte snart å fordype seg i litterære og filosofiske studier, skrev utkast til analyser av Faust og Den Evige Jøde, og han forfattet bladartikler med en konservativ grunnholdning. I samme periode hadde han en sløseperiode, som brakte ham på kant med faren for en tid. I 1838 debuterte han med Af en endnu Levendes Papirer. Det er en forvokst anmeldelse av H.C. Andersens roman Kun en Spillemand fra 1837, som ifølge Kierkegaard er kunstnerisk mislykket, fordi den mangler «Livs-Anskuelse».
Den dagen han fylte 22 år, skrev Kierkegaard i sin dagbok om «det store jordskjelv», en brå og fryktelig avsløring av faren. Kierkegaard hadde lenge undret seg over årsaken til sin fars depresjoner. Vel hadde hans far mistet kone og fem barn i løpet av få år; men hans far hadde til slutt røpet at det som plaget ham, var skyldfølelse for to alvorlige misgjerninger. Som barn, sulten og kald som gjetergutt i ensomheten på Jyllands hede, hadde han forbannet Gud for livet sitt. Og kort tid etter sin første kones død, hadde han gjort en tjenestejente gravid. Henne giftet han seg med, og hun ble mor for hans syv barn. Den følsomme Kierkegaard var så rystet over disse avsløringene at han sluttet å komme hjem for å spise, droppet studiene og flyttet til sist hjemmefra, besluttet på å drikke og feste i protest mot farens strenge oppdragelse. I fylla hadde han også samvær med en prostituert, noe som gjorde ham like skyldbetynget som sin far. Etter et halvt år vendte den bortkomne sønn hjem etter inntrengende bønner fra faren, og de to ble forsont. Hans far døde i 1838, men Kierkegaard forble hjemsøkt av tanken om en forbannelse over familien, og en dyp, indre melankoli.Hans far hadde forbannet Gud I Kierkegaards etterlatte papirer fra 1846 – ikke medtatt i den trykte utgaven – skrev han som sin fars barndom at «han led meget Ondt, sultede og var forkommen», stilte seg på en haug og forbannet Gud, «og den Mand var ikke i Stand til at glemme det, da han var 82». Da Kierkegårds bror biskopen leste dette, brast han i gråt og sa: «Det er vår fars historie, og vår med!» Harald Høffding: Søren Kierkegaard som filosof
29. september 1841 disputerte han for magistergraden med avhandlingen Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates, hvor han gjør bruk av den «indirekte meddelelse», det vil si den blanding av begrepsanalyse og billedspråk som også kjennetegner det senere forfatterskapet, og som både beskriver og praktiserer ironien.
Hans opponent var nordmannen Henning Junghans Thue som noen år senere utga Læsebog i Modersmaalet for Norske og Danske (Kristiania, 1846) med noen sider fra Enten-Eller. Det var trolig første gang norske lesere stiftet bekjentskap med Kierkegaard.Paulus Svendsen: «Kierkegaard», Verdens store tenkere (s. 216), Aschehoug, 2002, ISBN 82-03-22715-5 Daværende dekan ved det filosofiske fakultet i København, Fr. Chr. Sibbern,Fr. Chr. Sibbern minstes to samtaler han hadde, én med Kierkegaard og en annen med J.S. Welhaven. Det var da Welhaven fant på et ord for en tenkning som forholder seg positivt til virkeligheten, han kalte den «eksistensiell». Kierkegaard merket seg ordet og tok det i bruk i tittelen på sin utgivelse fra 1846, Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift, som han kalte et «existentielt indlæg».Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift Likevel var ikke ordet registrert så sent som i 1937-utgaven av Norsk riksmålsordbok.Paulus Svendsen: «Kierkegaard», Verdens store tenkere (s. 216–217) thumb|Portrett av hans forlovede, Regine Olsen. Etter disputasen reiste Kierkegaard til Jylland på en slags pilegrimsreise til sin fars barndomstrakter ved Ringkøbing. Etter hjemkomsten forlovet han seg med Regine Olsen (1822–1904). Etter kort tid begynte han å gruble over forholdet: Kunne han gjøre henne lykkelig, var det forsvarlig å innvie henne i hans og slektens dype hemmeligheter, kunne hun forstå dem? Kierkegaard besluttet til sist å oppløse forholdet, men det lykkes ikke å få henne til å bryte, selv om han prøvde å unngå at hun stod tilbake som den vrakede. Forlovelsen ble oppløst et år senere, den 11. august 1841, men fikk dyptgående betydning for det forfatterskapet han innledet i februar 1843.
Regine Olsen giftet seg senere med Johan Frederik Schlegel, som ble guvernør for Dansk Vestindia i 1855.
Forfatterskapets første del (1843-46) Første del av Kierkegaards forfatterskap består av Enten – Eller og To oppbyggelige Taler, som begge er fra 1843. I Enten – Eller, som betraktes som et av hovedverkene, oppstilles to forskjellige livsanskuelser eller «stadier», den estetiske og den etiske, som tar hver sin halvdel av boken, henholdsvis «As papirer» og «Bs papirer». Første del inneholder blant annet de berømte Diapsalmata (strøtanker) og avhandlingen om Wolfgang Amadeus Mozarts «Don Juan». Den estetiske livsholdningen beskrives mest tydelig i «Vexeldriften»: Livet fordrer avveksling fra øyeblikk til øyeblikk, og i hvert øyeblikk skal opplevelsen være intenst sann, men nettopp derved blir det ingen sammenheng i tilværelsen, og estetikeren blir derfor evig søkende og desperat. Forførerens Dagbog slutter i første del av med en beskrivelse av et forførelsesforløp, som avslører det demoniske og fortvilende i en rent estetisk livspraksis midt i sanselighetens sødme. Bokens annen del rommer brev fra etikeren, assessor Vilhelm til A. Han fastholder at det kommer an på å velge seg selv i sin evige gyldighet, men også at evighetens rikdom og dagliglivets småting må gå opp i harmonisk enhet. Utveien av den fortvilelse, som den estetiske livsførelse fører til, er det etiske valg. Det er en avgjørelse hvor man ikke bare velger mellom det gode og det onde, men hvor dette valget også skal være omdreiningspunktet i ens liv. Det etiske valg fører til at man må «velge seg selv»: Påta seg ansvaret for, hva man selv gjør, overta seg selv som den man er, og overta den livshistorien som har dannet en. Det beste eksemplet på en sådan etisk livsførelse finnes i ekteskapet. Boken slutter med en preken, som dreier seg om at vi alltid har urett overfor Gud. Det peker frem mot et ikke beskrevet tredje stadium, nemlig det religiøse. Enten – Eller er utgitt under pseudonymet Victor Eremita («Den seirende eneboer»).
Der hvor etikeren Vilhelm hadde talt for det livsprosjektet at et menneske kan «erhverve seg selv» ved å stå inne for sitt eget liv, viser Kierkegaard i de senere verkene det problematiske ved nettopp den samme oppfattelsen. I Frygt og Bæven fra 1843 kretser forfatteren, nå under pseudonymet Johannes de Silentio (Johannes av Tausheten), om Abraham som troens far. «Tro» vil her si å sette sin lit til at for Gud er alt mulig.Ingjald Finjords masteroppgave i filosofi, UiB (s. 78) Abraham tror at Gud vil gi ham Isak igjen, Isak, som han henger ved med hele sitt liv, og som han på Guds befaling gir avkall på. Ifølge Johannes de Silentio setter troen den enkelte ut over det etiske og dermed utenfor språkets fellesskap med andre. Idet troen setter den enkelte utover det allmenne etiske felt, kan det ikke gis en rasjonell begrunnelse for Abrahams valg: å drepe Isak. Men da det nettopp er troen som suspenderer det etiske, skriver Kierkegaard om den teleologiske (dvs. formålsbestemte) suspensjon (altså: tilsidesettelse) av det etiske.
Skriftet Gjentagelsen utkom samme dag som Frygt og Bæven. Her stiller Kierkegaard spørsmålstegn ved om gjentagelse kan la seg gjøre. Svaret er at sann gjentagelse i bunn og grunn er en religiøs begivenhet: den inntreffer, når troen gir én det liv tilbake som var tapt.
Kierkegaard fortsatte arbeidet med å undersøke den etiske livsholdning i boken Begrebet Angest, som utkom i 1844. Her hevder pseudonymet Vigilius Haufniensis (Den københavnske nattevakt) at den naive etikken kommer til kort overfor synden. Til gjengjeld kan man nå frem til en mer holdbar etikk når man fastholder den etiske livsstil midt i syndens virkelighet. Begrepet Angest viser at hvert menneske er et jeg, og som først er riktig menneskelig når det påtar seg oppgaven å bli seg selv. Boken beskriver hvordan denne oppgaven mislykkes, når «den enkelte» gjør seg selv ufri, ikke bare i angst for det onde, men også i angst for det gode. Angsten er en tilstand av tiltrekning og avsky, som utløses i et sprang, som fører en bort fra valget. Det er det egentlige syndefall: at mennesket frasier seg muligheten for det gode og lar seg synke inn i en plaget innesluttethet. thumb|Kierkegaards manuskript til Philosophiske Smuler. Fire dager før Begrebet Angest utkom Philosophiske Smuler. Her forsøker pseudonymet Johannes Climacus å avklare hva det egentlig kristelige er. Han viser hvordan Sokrates' metode forutsetter at enhver rommer den sannhet som det dreier seg om å finne. Motsatt gjelder den oppfattelsen at mennesket havner i usannhet ved egen skyld, og at man bare kan rykke seg ut av usannheten ved Guds hjelp. Derfor er det et troens paradoks at den kristne Gud, den evige, har underkastet seg menneskenes vilkår: fødsel, lidelse og død.
Stadier paa Livets Vei utkom i 1845, tilsynelatende utgitt av Hilarius (den oppmuntrende) Bokbinder. Her bearbeides problemstillingen fra Enten – Eller gjennom en rekke situasjoner. Først får estetikerne ordet under et drikkelag. Så fører assessor Vilhelm atter et forsvar for det opphøyde i det borgerlige ekteskap. Endelig behandles det religiøse stadiet ved en diskusjon av psykologien bak en brutt forlovelse.
Johannes Climacus kommer til orde igjen i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift fra 1846. Han presterer et etterskrift på 600 sider til sine 100 sider Philosophiske Smuler. Etterskriftet rommer et skarpt oppgjør med N.F.S. Grundtvig og Georg Wilhelm Friedrich Hegel, og det hevder at det ikke kan gis noe system for tilværelsen, fordi menneskets eksistens er i konstant bevegelse. Climacus slår fast at man ikke vilkårlig kan velge sin egen sannhet, men at sannheten skal tilegnes gjennom et lidenskapelig valg. På den andre siden kan man ikke av egen kraft finne en sannhet som utpekes av én som står utenfor. I siste instans dreier sannheten seg altså ikke om et statisk «hva», men om et dynamisk hvordan.