Bełżec (utryddelsesleir)

miniatyr|Holocaust i Europa, konsentrasjons- og utryddelsesleirer

Bełżec (uttales Beu-tsjets) var den første av tre tyske tilintetgjørelsesleirer opprettet i forbindelse med Aksjon Reinhardt – de andre var Treblinka og Sobibór. Belzec lå like ved jernbanestasjonen Belzec i Lublin-distriktet i det tysk-okkuperte Polen. Den tyske okkupasjonsmakten administrerte Lublin som del av det såkalte Generalguvernementet. Belzec regnes som den andre rene utryddelsesleiren under holocaust, den første var Kulmhof. I leiren ble mellom og hovedsakelig polske, østerrikske og tyske jøder drept. Leiren fungerte som utryddelsesleir fra mars 1942 til slutten av juni 1943. Nesten ingen overlevde.Christopher Browning: The path to genocide, Cambridge 1992https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/belzecGilbert, M. (2015). Final Journey: The Fate of the Jews of Nazi Europe. Rosetta Books. Drapskapasiteten ble utvidet sommeren 1942. Bełżec fullførte oppdraget med å drepe disse jødene og ble avviklet. Forøvrig er lite kjent om leiren.

Bakgrunn Utover sommeren 1941 så det ut til at en tysk seier over Sovjetunionen var innen rekkevidde. De omkring jødiske polakkene i Lublin-distriktet kunne da deporteres østover til sumpene i Polesie eller nordover til arktiske områder. Utover høsten 1941 ble det derimot klart at krigen på Østfronten ville trekke ut og at jødene som skulle deporteres for å gi plass til tyske bosettere derfor ikke kunne forflyttes umiddelbart. For ikke å forsinke bosetting av tyskere bestemte Himmler og Globocnik seg for å drepe jødene, skriver den israelske holocausthistorikeren Yitzhak Arad. Av rapporter fra de erobrede områdene av Sovjetunionen og Baltikum visste SS-lederne i Generalguvernementet at det var mulig å utslette mennesker i stort antall. Ifølge Arad var holocaust i Generalguvernementet en videreføring av drapsvirksomheten bak østfronten. Globocnik mente at problemer med matforsyning ville avhjelpes ved å drepe en del av jødene i området. Ved å drepe de lokale jødene ville det bli lettere å innkvartere deporterte jøder fra Republikken Slovakia og fra selve Tyskland.Russell, N. (2019). The Rise of Operation Reinhard. In Understanding Willing Participants, Volume 2 (pp. 167-218). Palgrave Macmillan, Cham.

Heinrich Himmler, Friedrich-Wilhelm Krüger og Odilo Globocnik hadde 13. oktober 1941 et møte i Rastenburg, Øst-Preussen. Der fikk Globocnik tillatelse til å anlegge en dødsleir i Belzec nær Lublin i det sørøstlige hjørnet av Generalguvernementet. Ifølge den tyske holocaust-historikeren Peter Longerich var drapsanlegget i Belzec Globocniks eget forslag. Dette møtet var et vendepunkt på vei mot holocaust i Generalguvernementet. Dette var det første drapsanlegget som brukte stasjonære gasskamre. I Kulmhof i Reichsgau Wartheland ble gassvogner brukt fra desember 1941.Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press. Massemordet på jøder ble innledet i Wartheland samtidig med i Generalguvernmentet.

Utformingen av drapsanlegget i Belzec ble utført av Christian Wirth som var utlånt til Globocnik fra T4.Longerich, 2010. Ifølge Viktor Bracks vitnemål etter krigen var T4-personalet uten oppgaver etter at eutanasiprogrammet var offisielt stanset i august 1941. Etter avtale mellom Philipp Bouhler og Himmler skulle deler av personalet stilles til disposisjon for Globocnik. Bruk av T4-mannskap kan skyldes at Globocniks egne folk ikke hadde lykkes å finne en «human» måte å avlive jødene (blant annet hadde de forsøkt granater). Franz Stangl uttalte etter krigen at etter at T4 var avsluttet måtte man begynne med noe for det overflødige personalet («...nachdem die Euthanasieaktion vorüber war, man mit dem Personal irgend etwas anfangen mußte»).

Himmler ga Globocnik bare muntlige ordrer for Aksjon Reinhardt. Av hensyn til hemmelighold unngikk Himmler skriftlige ordrer.Arad, Y. (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. Tidlig i november 1941 ble den tidligere arbeidsleiren Belzec omgjort til anlegg for drap med gass, og 17. mars 1942 kom det omkring 50 godsvogner med jøder fra Lublin. Senere kom transporter fra Lviv og Krakow, og innen utgangen av mars 1942 var jøder gasset ihjel.Mazower, M. (2009). Hitler's empire: how the Nazis ruled Europe. Penguin.

Bygging

13. oktober 1941 påla Heinrich Himmler SS-Brigadeführer Odilo Globocnik å starte to prosjekter: Å «fortyske» området rundt byen Zamosc, og å bygge en tilintetgjørelsesleir i nærheten av Belzec. Plasseringen var ønskelig delvis av transporthensyn (nær jernbanelinjen og hovedveien mellom Lublin og Lvov), og delvis ettersom jødiske slavearbeidere alt hadde gravd en diger grøft som stridsvognsfelle – denne kunne nå benyttes som massegrav.

Leiren ble påbegynt rundt 1. november 1941, først med polske arbeidere; en av disse, Bronislaw Czachor, ble intervjuet i BBC-artikkelen Poland's unknown death camp (Polens ukjente tilintetgjørelsesleir), datert 30. juli 1998. Belzecs ordfører, Ludwig Obalek, ble holdt ansvarlig for å skaffe lokal arbeidskraft til SS, og avga forklaring om dette den 10. oktober 1945. Senere ble jøder hentet fra omliggende ghettoer. Arbeidet og senere også drapene ble ledet av 20 til 30 tyskere som til dels hadde deltatt i Hitlers T-4 eutanasiprogram («T-4» var forkortelsen for organisasjonens adresse, Tiergartenstrasse 4 i Berlin). Vaktmannskapene var om lag hundre ukrainske og sovjetiske krigsfanger som hadde meldt seg frivillig til oppgaven. Personalet, bestående av tyskere og krigsfanger, utgjorde i underkant av 150 personer. I løpet av de ni månedene som Belzec var i drift, klarte disse å drepe rundt en halv million mennesker.Asle Sveen, Svein Aastad, s. 201.

Den lokale smeden Stanislaw Kozak konstruerte en smalsporsbane fra gasskamrene til massegraven, og forklarte i avhør 14. oktober 1945 at polakker bygget brakkene, ukrainere piggtrådgjerdet, frem til polakkene ble permittert 22. desember 1941. Lokomotivføreren Michael Kusmierszak avga forklaring den 16. oktober 1945 at han var blitt venner med de ukrainske vokterne, som hadde fortalt ham at jødene ble drept på stedet med avgasser fra en 250 hestekrefters motor som stod et kort stykke fra gasskamrene.

Den første kommandanten var Christian Wirth, med bakgrunn fra kriminalpolitiet i Stuttgart og som drapsekspert fra T-4. Wirth var til stede ved den første gassingen i T4-programmet i Brandenburg-senteret vinteren 1939-1940. Han hadde bred ledererfaring fra Hartheim og andre deler av T4-systemet. Anlegg av Bełżec begynte i november 1941 og Wirth ble utpekt til kommandant i desember. Wirth var den mest erfarne fra T4 som ble overført til Globocnik og hadde betydelig innflytelse over alle leirene innenfor Aksjon Reinhardt. Wirth kjente til gassvogner brukt til avliving i Kulmhof. I februar 1942 startet forsøksgassing i Belzec i et anlegg med blikkledde vegger, rør i gulvet og dører tettet med gummi. I de første forsøkene brukte man karbonmonoksid i trykkbeholder, men valgte å gå over til avgasser fra en vanlig dieselmotor. Det var Wirth som fant på å bruke avgass fra en forbrenningsmotor i kombinasjon med gasskammer i eget bygg. Drapsanlegget i Bełżec dannet mønster for de andre utryddelsesleirene under Askjon Reinhardt. Wirths eksperimentering ledet til en fast rutine for å håndtere jødene fra ankomst med tog via drap i gasskammer til avhending av likene. Som i Kulmhof ble noen jøder valgt ut til å arbeide en kort tid i leiren før de også ble drept. 1942 var det dødeligste året under holocaust med godt over 2 millioner drepte. Bełżec var et av største drapsanleggene. Fra 17. mars til midten av desember 1942 ble over 450.000 mennesker drept der. Et eget jernbanespor på vel 1 kilometer ledet direkte til leiren og det kom jevnlig toglaster med 40-60 godsvogner. Bełżec ble drevet av SS med ukrainske medhjelpere.Rubenstein, R. L., & Roth, J. K. (2003). Approaches to Auschwitz, Revised Edition: The Holocaust and Its Legacy. Westminster John Knox Press.

I midten av mai 1942 ble drapsanlegget i Belzec fornyet med seks gasskamre i mur. Lorenz Hackenholt betjente og holdt anlegget i stand assistert av ukrainske vakter. Det første gasskammeret som Hackenholt satte opp i Belzec fikk påskriften Stiftung Hackenholt («Hackenholt-stiftelsen») av SS-kameratene, på gasskammerets inngang hang det også en David-stjerne.Bryant, M. (2014). Eyewitness to Genocide: The Operation Reinhard Death Camp Trials, 1955-1966. Univ. of Tennessee Press.Webb, C. (2017). Sobibor Death Camp: History, Biographies, Remembrance. Columbia University Press.Conroy, M. (2017). Nazi Eugenics: Precursors, Policy, Aftermath. Columbia University Press. I Izbica og Piaski var det transittleirer.

Første fase

Små transittleirer ble satt opp nær hovedleirene og disse hadde ukrainske vakter. Belzec, Sobibór og Treblinka var små anlegg. Belzec var om lag 200 meter bred og 250 lang i et tynt befolket område med god jernbaneforbindelse. I Belzec fantes stort sett bare selve drapsanlegget (mottakelsesområdet, avkledningsrom og gasskamrene) samt innkvartering for vakter og jødiske tvangsarbeidere som håndtere likene. De små leirene skulle være hemmelige, men lokalbefolkningen kjente lukten og forsto hva som foregikk. Massegravene lå i det nordøstlige hjørnet og opptok etterhvert en femtedel av leirens samlede område. Den søndre enden støtte mot tett furuskog. Fra oppstart 17. mars 1942 hadde leiren tre gasskamre. Disse trehusene lignet på brakker og dusjer lik en ordinær arbeidsleir, slik at ofrene ikke skulle få mistanke om hva som egentlig foregikk. Ofrene ved de første forsøkene var jødiske bygningsarbeidere og jøder fra Lubycza Krolewska.

Etter en prøveperiode begynte de systematiske massemordene i midten av mars samme år. I de første fire ukene ble 80 000 jøder myrdet i Belzec. 30 000 var fra ghettoen i Lublin, 15 000 fra Lvov og 35 000 fra ghettoer i Lublin-distriktet og i Øst-Galicja. De kom i godsvogner, ble fratatt penger og verdigjenstander, selv briller og proteser, og så sendt rett i gasskamrene. For Reichsbahn var transportene god forretning, og SS fikk derfor spesialpris: Ved transport av mer enn 400 jøder, gikk alle fra 4 år for halv pris, og barn under 4 år reiste gratis til sin død. Imidlertid beregnet man returbillett for vokterne, og for rengjøring av vognene og reparasjon av ødeleggelsene jødene forårsaket når de brøt seg ut under transport. Adolf Eichmanns avdeling i Berlin forskotterte betalingen fra midler beslaglagt hos jøder. Slik fikk jødetransportene prioritet foran Wehrmachts troppetransporter.«All roads lead to Bełżec»

Andre fase

miniatyr|Rudolf Reder, en av de få som overlevde Belzec Snart forstod man at de tre gasskamrene ikke strakk til for prosjektet. De ble revet og gav plass for en bygning, 17 x 15 meter stor, med en innvendig korridor, 16 meter lang og med merkelig lav takhøyde – under to meter, av hensyn til gassingen. På hver side av korridoren var det tre dører med tilhørende kikkhull; innenfor disse lå seks gasskamre, hver på 4 x 5 meter, uten vindu, men med en garasjedør innfelt på ytterveggen, todelt og på skinner. Et meterlangt rør stakk opp av gulvet. Bygget var innrettet med kapasitet til at 1 000 – 1 200 personer (tilsvarende en transport med 12-15 godsvogner) kunne gasses i én omgang.