Tredveårskrigen, eller trettiårskrigen, var en serie militære konflikter utkjempet mellom Europas stater på de tysktalende småstatenes jord. Konflikten tidfestes offisielt fra 1618 til 1648, selv om den var en fortsettelse av tidligere kriger og snart kom til å bli etterfulgt av nye konflikter mellom de samme aktørene. Krigen var tilsynelatende en religionskrig mellom protestantiske og katolske land, men kan bedre forstås som et oppgjør mellom en allianse dominert av Habsburg-keiseren og den franske kongemakten. Åttiårskrigen, en konflikt basert på nederlendernes ønske om uavhengighet fra den habsburgiske kongen av Spania, gikk parallelt og endte samtidig som Tredveårskrigen.
Krigen og dertilhørende epidemier og hungersnøder førte til at befolkningen i store deler av de tysktalende smårikene nærmest ble halvert. Den franske kongemaktens villighet til å alliere seg med enhver hær – uansett religion – som var villig til å plyndre og ødelegge rivalene i øst, førte til at tysklandene forble politisk og religiøst splittet i ca. 1500 småland i 222 år etter krigen. Fredsslutningen i Westfalen, som ble proklamert den 25. oktober 1648 fra rådhusene i de to forhandlingsbyene Osnabrück og i den westfalske byen Münster, kom til å danne grunnlaget for statssystemet i Europa frem til Napoleonskrigene.
thumb|300px| Maleri av Carl Wahlblom (1810) som viser slaget ved Lützen, 16. november 1632, der den svenske kongen Gustav Adolf falt Årsaker til krigen For å forstå årsakene til tredveårskrigen må de rådende forholdene i denne perioden betraktes. Europa var preget av religionskriger, og protestantismens fremvekst førte med seg en konflikt med den rådende og vel etablerte katolisismen.Hobson 2015, s. 82–83
Hovedaktørene i konfliktene var Frankrike, som var den største katolske staten, og Habsburgriket, den største og fremste beskytter av katolisismen. Habsburgdynastiet var meget omfattende. Det hadde posisjoner i Spania, Østerrike, Burgund, Italia og Nederlandene. Disse konfliktene endte med at det ble inngått en fredsavtale i Augsburg i 1555. Her ble det fastslått at fyrstene kunne bestemme hvilken konfesjon (katolisisme eller lutherdom) deres fyrstedømmer skulle ha (latin: «Cuius regio eius religio», dvs. «Den som styrer, hans tro skal gjelde»), og befolkningen måtte innrette seg deretter.
Det tysk-romerske riket var et konglomerat av 300 fyrstedømmer. På toppen satt en keiser som var uten noen særlig utøvende makt fordi de ulike fyrstedømmene styrte seg selv. Det var trolig flere protestanter enn katolikker i det tysk-romerske riket på 1600-tallet, og mange av de 300 statene var protestantiske. I tillegg var store deler av befolkningen i de katolske statene også protestantiske, særlig i Böhmen, som ligger i dagens Tsjekkia. Dette førte med seg en sterkere protestantisk makt.
Den religiøse spenningen mellom katolikkene og protestantene ble ytterligere forsterket etter freden i Augsburg. I tillegg spredte en tredje trosretning seg i befolkningen, kalvinismen, som ikke bidro til å gjøre situasjonen bedre. Dette skjedde samtidig som lederne av de østeuropeiske statene og Spania prøvde å opprettholde katolisismen.
Geopolitisk Inntil midten av 1900-tallet var krigen for det meste ansett som en tysk borgerkrig og en del av religionkrigene. I 1938 lanserte C. V. Wedgwood en teori som argumenterte for at krigen egentlig var en del av en større europeisk konflikt som var basert på konkurransen mellom det østerriksk-spanske Habsburgdynastiet og franske Bourbon. Dette synspunktet er nå vidt akseptert blant moderne historikere, selv om det fremdeles er noe debatt rundt i hvilken grad det var en europeisk heller enn en tysk konflikt, og hvor nøyaktig navnet Tredveårskrigen er. Argumentene for denne tolkningen, fremfor at krigen handlet rent om religion, var at andre stormakter på denne tiden som det protestantiske England, det katolske Polen-Litauen og Portugal i stor grad holdt seg unna konflikten.
Den første stormakten som involverte seg i det som til å begynne med var en konflikt innad i området til Det tysk-romerske riket var da Spania. Spania ble Europas mektigste og rikeste stat på 1500-tallet etter koloniseringen av store deler av Amerika, som førte til opprettelsen av Det spanske imperiet og at store mengder gull og rikdom ble fraktet fra koloniene til Spania. I tillegg hadde Spania grener til omfattende deler av Europa etter Karl V av Det tysk-romerske rike (1500–1558) som var den første konge av et samlet Spania. I tillegg til å være konge over Spania (1516–1556) og de spanske koloniene i Latin-Amerika og på Filippinene var han gjennom arving også konge av Napoli til 1554, hertug av Nederland fra 1506 til 1555, hertug av Østerrike fra 1519 til 1521, i tillegg til keiser av Det tysk-romerske rike (som Karl V) i årene 1519–1556. Karls etterkommere (Habsburgdynastiet) var da i kontroll over mye av de de samme områdene da krigen brøt ut, men ikke uten konflikter. Da Tredveårskrigen brøt ut var allerede Åttiårskrigen hvor nederlendernes kriget om uavhengighet fra Spania pågått i 50 år.
Frankrike var på sin side den mest folkerike katolske staten i Europa (og skulle bli ansett som den mektigste staten i Europa senere på 1600- og 1700-tallet), men krigene på 1500-tallet hadde ødelagt økonomien og redusert folketallet.Frank Aarebrot - Reformasjonen - den store historien (side 88). Deres interesse i konflikten var først og fremst en frykt for å bli omringet av Habsburgdynastiet, altså et nasjonalt perspektiv. Selv om landet i praksis ble ledet av en kardinal, Armand-Jean du Plessis de Richelieu («Kardinal Richelieu»), så mente Richelieu at nasjonens interesser var viktigere enn kirkens.
Kort oppsummert kan interessene til aktørene i konflikten fra utenfor området til Det tysk-romerske riket beskrives som følgende:
Spania var interessert i tyske stater, fordi de kontrollerte områder som hørte til Spania-Nederland i den vestlige delen av det tyske riket. Nederland ønsket uavhengighet fra Spania Frankrike var interessert i de tyske statene fordi de ønsket å forhindre at habsburgerne fikk så mye kontroll over det tyske riket at de kunne omringe Frankrike. Sverige og Danmark var interessert i å få kontroll over de nordlige tyske statene i Østersjøen-området, spesielt Baltikum.
Krigen Det er vanlig å dele inn tredveårskrigen i fire faser, den bøhmiske (1618–1625), den danske (1625–1629), den svenske (1630–1635) og den svensk-franske (1635–1648). thumb|right|Ferdinand II, tysk-romersk keiser Hans intoleranse overfor protestantismen var en umiddelbar årsak til tredveårskrigen. Den bøhmiske fasen (1618–1625) Selve gnisten som fikk krigen i gang, skjedde i Praha (Prag) i datidens Böhmen. Der var de redd for at keiseren skulle undergrave protestantismen, og dermed fjerne det protestantiske maktgrunnlaget. Da to utsendinger for den habsburgske, tysk-romerske keiseren Matthias var på besøk, viste de bøhmiske protestantene mangel på gjestfrihet ved å kaste dem ut av vinduet. thumb|left|Ferdinand I, tysk-romersk keiser Denne hendelsen, som er kjent som den andre defenestrasjonen av Praha, startet det bøhmiske opprøret. Snart spredte det seg over hele det bøhmiske området. Hadde det bøhmiske opprøret bare vært en sentraleuropeisk konflikt, ville krigen ha vart bare i tre år, men dødsfallet til keiser Matthias i 1619 forsterket opprørsstemningen blant de protestantiske lederne, som hadde vært nær ved å komme til enighet om en fredsslutning. Svakheten til både Ferdinand (som nå besteg tronen etter keiser Matthias) og bøhmerne førte til at krigen spredte seg til Vest-Tyskland. Ferdinand ble nødt til å be sitt søskenbarn, kong Filip IV av Spania, om hjelp.
Keiseren, som fungerte som konge for det bøhmiske folk, svarte med å sende soldater for å gjenopprette ro og orden. Bøhmerne, som nektet å la seg avvæpne, avsatte i stedet keiseren som sin konge og valgte en ny konge, kurfyrst Fredrik V av Pfalz, kong Fredrik I av Bøhmen.
Den nye tysk-romerske keiseren, Ferdinand, fikk pengestøtte fra paven og militær assistanse fra Spania og Bayern. Med det klarte han å slå Fredrik i slaget ved Hvitefjell i 1620.
Etter slaget i 1620 begynte spanjolene å etablere seg i traktene rundt Rhinen, dette for å mobilisere mot Frankrike og Nederlandene. Böhmen ble igjen en katolsk stat under Ferdinand, som gjeninnsatte seg som konge.
Den danske fasen (1625–1629) Protestantene så ut til å tape, da gamle profetier om en løve fra nord som skulle seire over ørnen, kom i omløp igjen. Noen mente det måtte bety den energiske kongen av Danmark, Christian IV. Riksrådet motsatte seg en krig mot keiseren; men Christian IV var også hertug av Holsten, og i den egenskap dro han i krig«Kejserkrigen», natmus.dk]</ref> som hærfører for flere protestantiske stater («den nedersachsiske krets»).<ref>[https://arkiv.dk/vis/1316415 «Wallensteins skanse», arkiv.dk thumb|Fredrik V av Pfalz, malt av Gerrit von Honthorst i 1634. Han ble kalt «vinterkongen» fordi hans regjeringstid bare varte i tre måneder i 1620. Det avgjørende slaget ved Lutter am Barenberg 27. august 1626 ble et katastrofalt nederlag for kong Christian. Motstanderne var den katolske liga ledet av general Tilly. I slaget ble Christian selv alvorlig skadet. Han red over en spinkel plankebro som ikke klarte vekten, slik at hest og rytter styrtet ned i et syv meter dypt hull. Christian slo hodet, uten å gi seg tid til den hvilen som trenges etter hodeskader, og forble redusert av skaden livet ut.Klaus Larsen: «Christian 4.s sygdom og død», 11. januar 2023, ugeskriftet.dk]</ref> Nå flyktet han nordover, med Wallensteins friske tropper hakk i hæl. Via Fyn kom Christian seg hjem til København. Wallenstein på sin side ignorerte at det bare var Holsten han var i krig med.<ref>[https://arkiv.dk/vis/1316415 «Wallensteins skanse», arkiv.dk Han herjet og plyndret også resten av Jylland. Hans 50 000 menn skulle ha mat; til dette kom mordbrann, voldtekter, katolsk hevn over lutherske prester og rent ran. Jydene raste mot kongen for hans ansvarsløshet, og mot adelen som var fritatt for skatt fordi de skulle forsvare landet, men i stedet rømte i sikkerhet på øyene, som Sjælland og Fyn. Regjeringen påla folket bønn og faste, som bot for synder som kunne ha forårsaket alt dette.«Kejserkrigen», roskildehistorie.dk]</ref>
Ved freden i Lübeck 12. mai 1629 sluttet keiser Ferdinand II og den katolske liga fred med Christian IV og ga de okkuperte områdene av Jylland tilbake - mot Christians løfte om aldri mer å blande seg i keiserkrigen. Når fredsvilkårene ble såpass gode, skyldtes det Danmarks styrke som sjømakt, og at danskene spilte på katolikkenes frykt for en dansk-svensk allianse mellom Christian IV og Gustav II Adolf.Lind, Gunner E.: «Freden i Lübeck» i Lex på lex.dk. Hentet 18. september 2026 fra
Christian beholdt Jylland, men Danmark-Norge hadde like fullt mistet sin posisjon som Nordens ledende stormakt til Sverige, som heretter styrket seg i Østersjøen.<ref>[https://kongegrave.dk/?page_id=7835 «Christian 4», kongegrave.dk
Krigen var nå i praksis avgjort, men de katolske lederne overtalte Ferdinand II til å gjenerobre de protestantiske områdene, som etter Augsburgavtalen var katolske.
Den svenske fasen (1630–1634) miniatyr|left|Gustav Adolf ved slaget ved Breitenfeld Først ut var Sverige. De var under ledelse av den evnerike kong Gustav Adolf, som hadde samlet alle de svenske partiene under seg. Han hadde dermed et godt utgangspunkt for å gå til krig. I tillegg hadde han også politiske motiv til å invadere Tyskland. Samtidig som svenskene fryktet et altfor sterkt tysk-romersk rike, var de også interessert i å skaffe seg land og økonomisk innflytelse i det tyskkontrollerte Baltikum.