Ingeborg Nancy Refling Hagen (1895–1989) var en norsk forfatter og kulturarbeider. Hun debuterte i 1920 med Naar elv skifter leie, noveller fra gammelt Hedmarksmiljø. I tiåret som fulgte kom det en rekke romaner og novellistiske fortellinger skrevet i en fortettet, lyrisk-musikalsk stil. I 1932 stod hun fram som lyriker med samlinga Jeg vil hem att, en nordisk salgssuksess for lyrikk.
Under andre verdenskrig gikk hun inn i motstandsbevegelsen og var aktiv i arbeidet med flyktningtransport, og utgivelse av illegale aviser. Sommeren 1941 startet hun Send Videre, en avis som i september endret navn og ble kjent som Jøssingposten. Denne virksomheten førte til at hun ble arrestert i desember 1941.
Ingeborg Refling Hagen er opphavet til et kulturarbeid som etter krigen ble kjent som Suttung-bevegelsen. Den hadde utspring i hennes eget hjem Fredheim. Et resultat av dette arbeidet var Suttungteateret på Tangen, gjennom mange år Norges eneste statsstøttede friteatergruppe.
Oppvekst Moren Johanne (1861–1942) var fra Ringsaker. Hun var såkalt uektefødt barn av enken Johanne Angelset (1818–1905) og overjeger Ole Simensen Lier Refling (1805–1888). Johanne fødtes og vokste opp på Saugstadbakken i Ringsaker. Som tenåring fikk hun arbeid i bokhandelen hos Edvard Olsen Bodding på Gjøvik. Der var Lars Skrefsrud gjest når han var i Norge. Skrefsrud underviste sønnen i huset, den senere misjonæren Paul Olaf Bodding, som kom til å overta etter sin læremester. Johanne lyttet til undervisningen når anledningen bød seg, og tok til seg kunnskap om språk, diktning og dikteriske bilder som hun siden ga videre til egne og andres barn. På denne tida stiftet hun også bekjentskap med Anders Sandvig. Johanne etterlot seg en solid korrespondanse, som er bevart i Nasjonalbiblioteket. Hun skrev også flere dikt og førte kontinuerlig dagbok. Hun var en from kristen, og levde etter mottoet Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren, fra Josvas Bok. Hennes siste ord var: «Jeg har vandret med Jesus hele mitt liv, nå skal jeg få se ham».
Johanne Hagen er skildret mange steder i Ingeborg Refling Hagens forfatterskap, og i Aslaug Groven Michaelsens erindringsbøker. Hun er oftest omtalt som «Johannemor», «Mormor Johanne» eller «Oldemor Johanne».
Faren Hans Petter (1862–1908) var fra Biri. Han var nesteldste sønn av gårdbrukerne Johanne Krestiansdatter (født 1838) og Ole Johannesen Undsethagen (født omkring 1827). Hans Petter avtjente militærtenesten i HMKs Garde. Siden ble han forpakter og møller på Gjøvik gård hos Augusta Mjøen. På 1880-tallet møtte han Johanne fra Ringsaker. Hun hadde tenkt å reise ut som misjonær, men giftet seg i stedet med Hans Petter. De giftet seg på Biri den 28. desember 1886. Den 1. desember 1887 ble eldstebarnet Inga Louise født. Hans Petter fikk tilbud om stilling som møller på gården Vik på Tangen. Han takket ja, og vinterstid 1889 flyttet familien til Tangen. De første årene bodde de i Møllerstua ved Vikselva, og der ble Hjalmar og Gustav født. Etter en tid bygget de sitt eget hus, Fredheim, der Ingeborg, Hilda og Ragna kom til verden.
thumb|Ingeborg, foto fra ca. 1913 Ingeborg Refling Hagens vokste opp i et fortellermiljø. Mye folketradisjon ble overlevert gjennom mormoren, moren og andre bygdefolk. Tradisjoner etter Hans Nielsen Hauge og Lars Skrefsrud løp sammen i hjemmet og ble videreformidlet av Johanne-mor, som også drev sin egen søndagsskole for barn i bygda.
Faren sa opp stillingen som møller på grunn av misnøye med miljøet i mølla. Etter dette var han dagarbeider. Ved folketellingen i år 1900 står han oppført som "Sjauer ved Sagbrug". I 1907 ble han utsatt for en alvorlig arbeidsulykke som førte til at han døde i 1908. Moren måtte selge huset for å dekke legeregningen. Den nye eieren lot enken og de farløse bo på et kammers i det som tidligere var deres eget hus. Ingeborg var da 12 år gammel. Læretid Allerede før farens sykeleie og død hadde moren og barna hjulpet til med inntjeningen. De trange levekårene hadde ført til at Louise, den eldste i søskenflokken, emigrerte til USA, mens Hjalmar reiste til sjøs. Et halvt år etter farens død emigrerte også Gustav til statene, der han med tida ble arkitekt. Moren og de gjenværende barna tok de arbeidsoppgaver de kunne få. Ingeborg og de to yngste søstrene fikk oppleve hvordan unger ble utnyttet som barnearbeidere. Ingeborg, som var den eldste av de gjenværende og dermed mest ettertraktet som arbeidskraft, måtte arbeide også i skoletida. Som fjortenåring reiste Ingeborg til England som barnepike. Her var hun i to og et halvt år.
Etter at hun kom hjem, gikk hun og søsteren Hilda en vinter på Viken folkehøgskole på Gjøvik. Moren betalte for dem ved å vaske internatet. Folkehøyskolevinteren ble, ved siden av ufullstendig folkeskole, den eneste formelle utdannelsen hun fikk.
thumb|Deichmanske bibliotek var den fattiges universitet I 1914 kom hun til hovedstaden for å søke arbeid. Hun jobbet en tid bak disken i en melkebutikk på Simensbråten som fram til Oslos byutvidelse av 1948 lå i Østre Aker. Hun arbeidet også noe på kontor. Det hun kunne avse av sin lønn, sendte hun hjem. Hun sørget også for at de to yngre søstrene, Hilda og Ragna, fikk lærerutdannelse.
På Simensbråten ble hun kjent med kunstmaleren Birgit Abrahamsen som var kunde i melkebutikken.
Abrahamsen hadde gått på Harriet Backers malerskole, var venn av Nikolai Astrup og tilhørte en krets av intellektuelle og kunstnere. Birgits bror var lyrikeren Enok Abrahamsen. Her traff Ingeborg Refling Hagen også Anders Krogvig. Birgit Abrahamsen hadde selv sterke litterære interesser og bakgrunn fra teaterarbeid. Ingeborg hadde skrevet i det skjulte. Birgit Abrahamsen fikk se noe av det hun hadde skrevet, og oppmuntret henne til å bli forfatter. Ingeborg påtok seg også å pleie Birgits gamle mor til hun døde.
Prosadebut Da den første novellesamlingen forelå i 1920, ble den godt mottatt av Hans E. Kinck. Han skrev at det var framstått en «ny forfatterinde» med sans for form og stil, evne til å gjøre bruk av hedemarksdialekt i replikker, og som dertil satt inne med et helt spesielt stoff.
Hun utga en rekke bøker utover på 20-tallet; mange av dem komprimerte romaner med et dystert, til dels uhyggelig innhold. Oftest ble bøkene godt mottatt. En anmelder sammenliknet hennes gripende kortroman, Marihand, med Edvard Munchs maleri Skrik. Man har da også, men god grunn, diskutert hvilken litterær retning hun skulle plasseres i, realisme, romantikk eller ekspresjonisme.
Hun offentliggjorde etter hvert en god del arbeider i pressen, f.eks. i Tidens Tegn, Arbeiderbladet og Arbeidermagasinet.
Ekebergkolonien Parallelt med forfatterskapet skapte Ingeborg Refling Hagen sammen med Birgit Abrahamsen et kulturmiljø på Nordjordet i Ekebergskrenten. Nordjordet var en tidligere husmannsplass under Ekeberg Hovedgård som de fikk kjøpt i 1922. Ingeborg Refling Hagen bodde i første etasje, mens Birgit Abrahamsen innrettet seg på kvisten der hun også hadde sitt atelier. Miljøet som oppsto på Nordjordet fikk tilnavnet Ekebergkolonien i pressen. Det ble drevet litteraturstudier, og det ble dannet en friteatergruppe med utadrettet virksomhet: «De unge» eller «Kinck-Wergelandteateret».
Blant dem som vanket i miljøet var billedkunstnerne Gunnar Janson, Dagfin Werenskjold, etter hvert Henrik Sørensen og musikere som pianisten Melvin Simonsen.Se Gunnar Janson i Av skalden fikk vil landet Komponisten Eivind Groven kom inn i miljøet gjennom Ingeborgs yngste søster Ragna, som han giftet seg med i 1925. Svogerskapet resulterte i et samarbeid, idet Eivind Groven skrev musikk inspirert av Ingeborg Refling Hagens verk, først og fremst Marihand og Brudgommen. Man hadde også kontakter med kunstnere og litterater i nabolandene.
Lyrikk thumb|Ingeborg i midten, med søskene Gustav (1892–1981) og Louise (1887–1980). Begge utvandret til USA, bildet er fra et besøk i «gamlelandet» på 1970-tallet I 1932 debuterte Ingeborg Refling Hagen som lyriker med samlingen Jeg vil hem att. Den besto av emigrantdikt og små noveller preget av eventyr og sagn. Samlingen, som er tilegnet «mine landsmænd i Amerika», ble en salgssuksess for lyrikk det året.
Lyrikkhistorikeren Ivar Havnevik regner lyrikeren Ingeborg Refling Hagen blant «kvinnepionerene», og plasserer henne sammen med Halldis Moren Vesaas, Zinken Hopp, Aslaug Vaa og Inger Hagerup.Dikt i Norge. Pax, 2002. side 308ff Han skriver at hun er formfornyende, og sier bl.a. om titteldiktet at «et frirytmisk ordnet talespråk bygger seg opp mot en rytme som puster som vers». Et avsnitt fra diktet kan illustrere hennes frirytmiske stil med varsom bruk av rim. Situasjonen er at en gammel emigrantkvinne på et sykehus i det fremmede landet der hun har levd og arbeidet hele sitt voksne liv, på dødens terskel gjenkaller i erindringen hjemstavnen hun måtte forlate som ung, og som til sist faller sammen med hennes paradisdrøm:
«Langs gutu, stig og kongsvei er det dype blomstergrøfter, der væks smørblom og balblom i frodige kjærr. Og på mosegrodde steingar blomstrer nypetorn, væks der renfang, væks det bring og vildripsbær. Å du søster! Slike veier findes itte her. Der er klokkeklang og brudeferd langs mitt lands landeveier.»
Diktet avsluttes på denne måten:«Her er ingen fare her i skogen min. Jeg veirer det på duften av Linnea. En sansløs glæde risler gjennem sjæl og sind. Jeg hører det paa kvitrningen at retnu er det morgen, jeg hører det paa susingen. ''Jeg er i skogen min.»
Lyrikk og politikk thumb|Teksten på monumentet over nordmenn i De internasjonale brigadene i den spanske borgerkrigen (Birkelunden i Oslo) med dikt av Refling Hagen Fra tidlig på 1930-tallet var hun oppmerksom på den økende trusselen fra fascismen og nazismen i Europa. Forfatterskapet fikk et tiltagende radikalt, politisk preg, og hun fikk venner som soknet til «Mot Dag». Hun arbeidet raskt, og gav ut opp til flere bøker i året, noen av dem under pseudonym.
Hun skrev mange samfunnsengasjerte dikt, blant annet om tilstanden i Spania, og gav opplesninger til støtte for kampen mot Franco. Hennes dikt «Den internasjonale brigades kirkegård» skal være oversatt til minst 16 språk, og siste strofe er sitert på det monumentet som i 1989 ble reist i Birkelunden i Oslo over nordmenn som falt i kampene i Spania:
For verden ga brigaden,
men den ga verden tro,
og fylte svikets avgrunn
og la seg selv til bro.
Når verdensharpen engang kan varsle bedre kår,
senk flagget, kamerater, for brigadens kirkegård.i samlingen Annendagsfesten 1938
Et høydepunkt i produksjonen fra slutten av 1930-tallet, er romantrilogien Tre døgn på storskogen 1937-39. Den tar utgangspunkt i norsk virkelighet, men handler like mye om stemningen i Europa og varsler om krigsutbruddet som hun så måtte komme. Verket kan i så måte sammenliknes med Olav Duuns Menneske og maktene (1939) og Tarjei Vesaas' Kimen (1940), skjønt det er store forskjeller i fortellerteknikk og stemning.
To av hennes bøker vakte særskilt debatt: Hvor kom vi fra? og Utenfor balkongen. Utenfor balkongen utkom 1936, men var skrevet tidligere. Den tar for seg forholdene i Italia under Mussolini. Hvor kom vi fra? fra 1935 forteller i en poetisk form om hvordan barn blir til. Debatten om bøkene nådde blant annet til Stortinget, der det skulle avgjøres om hun skulle få kunstnerlønn. Hun fulgte selv med fra publikumsplass. Da avstemningen var over, var resultatet at hun, som den yngste norske dikter noensinne, var tildelt Statens kunstnerlønn i 1936.
Wergeland-formidling thumb|Hagen ønsket å revitalisere Wergelands forfatterskap for nye generasjoner –Daguerreotypi fra 1840-åra thumb|Hagens Ex libris, tegnet av Per Teigen, som også har illustrert flere av Ingeborg Refling Hagens bøker. Hun sitter med en diktbok i fanget, og styrer livsseilasen etter den