Norges politiske system bygger på at Norge er et konstitusjonelt monarki, et representativt parlamentarisk demokrati og en rettsstat. Siden 1814 har landet hatt en demokratisk statsforfatning i henhold til prinsippet om folkesuverenitet.
Norges Grunnlov fra 1814 deler statsmakten inn i tre, inspirert av Montesquieus maktfordelingsprinsipp. Den lovgivende makt, som er gitt til Stortinget, den utøvende makt, som er gitt til kongen med sin regjering, og den dømmende makt, som er gitt til domstolene. Grunnloven av 1814 forutsatte at kongemakten var personlig og at Kongen var uavhengig av Stortinget. Parlamentarismen som ble etablert fra 1884 endret på dette, ved at en regjering i praksis må ha Stortingets tillit. Parlamentarismen ble en fast etablert og omforent ordning uten at den ble lovfestet. Den personlige kongemakt har samtidig falt bort, bare formelt er det kongen som setter sammen statsråd (regjeringen) og statsrådet tar beslutninger for den utøvende makt. Disse endringen har svekket maktfordelingen mellom utøvende og lovgivende makt til fordel for folkets representanter i Stortinget. Domstolenes uavhengighet har samtidig blitt befestet og delvis utvidet siden 1814 blant annet ved domstolenes rett til å prøve lovligheten av Stortingets, regjeringens og forvaltningens vedtak. Domstolenes prøvingsrett fremkommer blant annet i lov av 25. juni 1926 og av konstitusjonell sedvane. Viktige sider ved den faktisk norske forfatningen fremgår ikke direkte av Grunnlovens tekst. Folkesuvereniteten har stått sterkere enn maktfordelingen og Stortingets rolle har i perioder lignet på det britiske parlamentet.Olsen, J. P. (2014). Folkestyrets varige spenninger: Stortinget og den norske politiske selvforståelsen. Universitetsforlaget.
Stortinget har lovgivende og bevilgende myndighet, herunder myndighet til å skrive ut skatter. Den utøvende myndighet ledes av statsrådet samlet i møte eller den enkelte statsråd (ofte omtalt som minister) som leder for sitt departement. Stortinget øver kontroll med regjeringens virksomket der etter norsk skikk bare statsministeren og statsrådene står ansvarlige overfor Stortinget. Regjeringens myndighet i militære og utenrikspolitiske spørsmål er begrenset etter egne bestemmelser. Den dømmende makt, domstolene, er uavhengig av den utøvende og den lovgivende, og har en særlig viktig oppgave i å beskytte borgerne og individets rettigheter som nedfelt i Grunnloven. Høyesterett dømmer i siste instans, mens Riksretten dømmer i første og siste instans.
Med unntak for den tyske okkupasjonen 1940-1945 har ikke den norske demokratiske forfatningen av 1814 vært satt ut av spill. Grensene er stabile og grunnloven er den nest eldste i verden. Monarkiet har blitt tilpasset endrete politiske og samfunnsmessige forhold og militære ledere har ikke blandet seg inn i politiske forhold. Staten er preget av trinnvise og fredelige reformer basert på en felles politisk kultur.
Bakgrunn
Norges styreform har bakgrunn i Grunnloven opprinnelig utarbeidet ved Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Den var inspirert av den tids statspolitiske ideer særlig slik det kom til uttrykk i den amerikanske uavhengigheten og den franske revolusjonen. Den faktiske styreformen har endret seg vesentlig siden 1814. Blant annet ble opprinnelig lagt opp til at Stortinget skulle samles bare hvert tredje år. Stemmeretten ble utvidet i flere omganger, i 1913 hadde alle voksne (over 25 år) kvinner og menn stemmerett, senere ble stemmerettsalderen gradvis senket til 18 år. Opprinnelig var det indirekte valg til Stortinget med valgmenn, 1905 var det direkte fleretallsvalg i enmannskretser og fra 1919 var det forholdstallsvalg.
Monarkiet
miniatyr|278x278pk|Haakon VIII har siden 2026 vært Norges konge. Kongen har stort sett seremonielle oppgaver og blander seg ikke inn i regjeringens arbeid. Statsrettslig er Norge et konstitusjonelt monarki, men ifølge konstitusjonell sedvane forvaltes nå Kongens makt av regjeringen, som har Stortingets tillit.
Grunnloven fra 1814 gir vidtrekkende rettigheter til Kongen, men nær sagt alle disse utøves i praksis nå av regjeringen. Den siste kongen som etter eget valg håndplukket hvilke ministre som skulle sitte i regjeringen, var Karl Johan (død 1844).Francis Sejersted Cappelens Norgeshistorie bind 10 I de følgende tiår var regjeringen selvsupplerende, og siden 1884 har regjeringssammensetningen vært bestemt av Stortinget. Kongens funksjon har siden oppløsningen av personalunionen med Sverige 7. juni 1905 vært primært seremoniell, selv om han de jure har utøvende makt og godkjenner (sanksjonerer) alle lovene som Stortinget vedtar. I tillegg er han øverstkommanderende for Forsvaret, og fram til 21. mai 2012 også leder for Den norske kirke.
Maktfordelingsprinsippet og det parlamentariske system Grunnlovsfedrene som i 1814 vedtok den norske Grunnloven, hentet inspirasjon fra Montesquieus lære om maktens tredeling og maktbalanse mellom disse. Prinsippet har til hensikt å hindre maktmisbruk ved å holde adskilt hvilke organer som vedtar lover, og som tolker dem; samt hvilket organ som vedtar skatter og hvilke som anvender statens midler. Ut fra maktfordelingsprinsippet og dessuten ønsket om å sikre en effektiv personlig kongemakt, var Grunnloven utformet slik at Stortinget etter 1814 ikke skulle ha noen innflytelse på regjeringens sammensetning. Det opprinnelige maktfordelingsprinsippet ble brutt i 1884, da en ny statsskikk ble innført i form av parlamentarismen, noe som innebar at regjeringen ikke kunne sitte dersom den hadde et flertall av stortingsrepresentantene mot seg.
Utøvende makt mini|Jonas Gahr Støre (Ap) har siden 14. oktober 2021 vært Norges statsminister og dermed leder for den utøvende makt.
Siden stortingsvalget 2021 har Norge hatt en regjering ledet av Jonas Gahr Støre. Jonas Gahr Støres regjering er en koalisjonsregjering bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
Statsråd og regjering
Kongen er Norges formelle statsoverhode, og etter Grunnloven er det Kongen i statsråd (Kongens råd) som er Norges utøvende makt. Grunnloven § 12 sier at «Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere», og videre at dette rådet skal «bestå av en statsminister og i det minste syv andre medlemmer». I dagligtalen brukes gjerne uttrykket Regjeringen om statsrådet.
Selv om lovverket ofte tillegger myndighet til Kongen, er det regjeringen som står for det praktiske arbeidet; dette gjelder blant annet arbeidet med lovforslag, budsjett, ansettelser og lignende. Derfor sier man at regjeringen er utøver av den myndighet som Grunnlov eller lov legger til Kongen, selv om det formelt sett er Kongen som treffer vedtak.
Normalt møtes regjeringen og regenten til formelt statsråd hver fredag klokken 11. Dette møtet kalles «Kongen i statsråd», og et vedtak fra møtet betegnes kongelig resolusjon (eller til 2026 kronprinsregentens resolusjon dersom Kongen hadde overlatt rikets styre til kronprinsen). Minst halvparten av statsrådene må være til stede for at beslutningsdyktig statsråd skal kunne holdes. Alle vedtak anmerkes i en protokoll, som normalt blir offentliggjort dersom de ikke inneholder ting som må hemmeligholdes av diplomatiske eller militære grunner. Grunnloven § 75 krever også at Stortinget skal « å la seg forelegge statsrådets protokoller», og på slutten av hver stortingssesjon (i praksis hver sommer) blir protokollen gjennomgått av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.
Regjeringen møtes normalt også én gang i uken til regjeringskonferanse på Statsministerens kontor, vanligvis på torsdager. Under regjeringskonferansen holdes forberedende statsråd, der regjeringen seg imellom blir enig om saker før de formelt vedtas i statsråd. Drøftingene foregår på grunnlag av dokumenter kalt r-notater, som ansvarlig statsråd legger frem for resten av regjeringen. Under regjeringskonferansen drøftes også ofte overordnet policy og prinsipielle spørsmål om regjeringens politiske plattform, så vel som regjeringen og statsrådenes strategier for opptredener overfor Stortinget og media.
Statsråder mini|Erna Solbergs regjering på Slottsplassen i 2018. Regjeringens (statsrådets) medlemmer kalles formelt for statsråder. I dagligtalen brukes også «minister», gjerne med fagområdet tilføyet slik som i «justisministeren» eller «forsvarsministeren». Statsministeren og utenriksministeren står i en særstilling, og omtales formelt sett ikke som statsråder.
En statsråd er normalt sjef for et departement eller for en del av et departement, f.eks. har Nærings- og fiskeridepartementet to statsråder. Noen statsråder blir utnevnt uten at hen blir sjef for noe departement, dette kalles en konsultativ statsråd (tidligere også kjent som statsråd uten portefølje). Et eksempel på en slik var Vidar Helgesen, som fra 2013 til 2015 var statsråd ved Statsministerens kontor med ansvar for EØS-saker og Norges forhold til EU.
En statsråd har både et konstitusjonelt og et parlamentarisk ansvar. Det konstitusjonelle ansvar følger av Grunnloven § 30, der det står at dersom en statsråd finner at en beslutning er i strid med statsformen eller lovverket har han «Pligt at gjøre kraftige Forestillinger derimod samt at tilføie sin Mening i Protokollen». Brudd på dette kan føre til at Stortinget reiser riksrett mot statsråden. Statsrådens parlamentariske ansvar innebærer at vedkommende må gå av dersom han (eller regjeringen samlet) ikke lenger har Stortingets tillit. Sistnevnte prinsipp ble formalisert så sent som i 2007, selv om det hadde vært sedvane helt siden 1884.
Jonas Gahr Støres regjering består av statsminister Jonas Gahr Støre og 18 statsråder.
Departementer
thumb|De fleste departementene holder til i Regjeringskvartalet på Hammersborg. Y-blokken på bildet ble revet i 2020. Den utøvende makten i Norge administreres av 15 departementer (i tillegg til Statsministerens kontor). Departementene har ansvaret for å forberede saker som skal behandles i regjeringskonferanse eller statsråd. De kan også utøve selvstendig myndighet slik som ved å gi forskrifter og treffe enkeltvedtak, og skal også planlegge, instruere og kontrollere underordnede forvaltningsorganers virksomhet. Departementenes arbeidsområder kan dermed grovt sett deles inn i politiske saker og administrative saker.
Hvert departement ledes av en statsråd. Under denne kommer det en eller flere statssekretærer, som på samme måte som statsråden er politisk utnevnt. Den øverste faste embetsmann i departementet er departementsråden, som er direkte underlagt statsråden. Statsråden har også én eller to politiske rådgivere, som assisterer i utformingen og koordineringen av politiske initiativer.
Lovgivende og bevilgende makt
thumb|Stortinget er Norges parlament og lovgivende makt. Stortinget er Norges parlament og vedtar dermed budsjett, lover og planer og retningslinjer for statens virksomhet og virkeområde. Stortinget har myndighet til å vedta skatter og avgifter, og vedtar årlig statsbudsjettet som fastsetter hvordan regjeringen kan bruke pengene. Ifølge statsskikken skal Stortinget unngå å blande seg inn i enkeltsaker, men heller gi generelle instrukser til regjeringen i form av lover og budsjettbevilgninger.Grundigste drøfting av i hvilken grad Stortinget kan blande seg inn i enkeltsaker er Fredrik Sejersteds avhandling Kontroll og konstitusjon : statsrettslige studier av Stortingets kontrollvirksomhet 2002 ISBN 82-02-19892-5 Stortinget har 169 representanter som velges for fire år av gangen og fordeles på tolv komiteer. Stortinget hadde inntil 2009 formelt sett to kamre – Odelstinget og Lagtinget – men var likevel for alle praktiske formål et ettkammersystem. Fra og med 2009 har Stortinget også formelt kun ett kammer.
Stortinget har pr. 2021 rødgrønt flertall og har i perioden 2021–2025 representanter fra totalt ni partier. Stortingspresident er Masud Gharahkhani (Ap).
Dømmende myndighet