Folkemordet på armenerne (armensk: Հայոց Ցեղասպանություն, tyrkisk: Ermeni (Soy)kırımı), også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust, var den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra mars 1915 til januar 1917. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner. Deportasjonene og overgrepene skjedde i ly av første verdenskrig under de osmanske rikets siste fase.Carl Bialik, «Killings From 90 Years Ago Haunt Turkey in its EU Bid », The Wall Street Journal, 16. mai 2005. Hendelsene var godt og offentlig kjent i samtiden, og sakens grunnleggende fakta er godt etablert av forskning basert blant annet på osmanske/tyrkiske arkiv. Mens holocaust er fullt erkjent av Tyskland, blir folkemordet på armenerne benektet av Tyrkia og en del akademikere internasjonalt. Tyrkia, etterfølgeren til det osmanske riket, benekter at det var et folkemord for å beskytte sin nasjonal identitet.
Hendelsene i 1915 er stadig gjenstand for omfattende kontrovers og diskusjon mellom Tyrkia og andre land, særlig Armenia. Tyrkiske nasjonalister hevder at deportasjonen var et nødvendig og legitimt tiltak stilt overfor et armensk opprør, og at deportasjonen ikke var et folkemord. På den motsatte siden hevdes det at ungtyrkerne lenge hadde planlagt folkemordet. Tyrkiske myndigheter erkjenner at overgrep skjedde, men hevder dette skjedde på grunn av krigshandlinger og benekter at det var noen form for plan om å utslette den armenske befolkningen. Den tyrkiske staten bestrider folkemordet for å beskytte sin nasjonale identitet og ideologien det moderne Tyrkia bygger på. I Tyrkia omtales saken som «det armenske spørsmålet».
Akademikere er delt i synet på hvordan hendelsene skal karakteriseres. Noen mener at tyrkerne har begått et folkemord, mens andre mener at dødstallene ikke var så store og at armenere døde som følge av krigen. Blant intellektuelle i Vesten som ikke bruker karakteristikken folkemord er de amerikanske historikerne og professorene Heath W. Lowry, Stanford J. Shaw, Justin A. McCarthy, Bernard Lewis og Guenter Lewy, den tyske historikeren Eberhard Jäckel og den britiske Norman Stone. Kjent er også «Lewis-affæren» fra 19. mai 1985, der 69 amerikanske historikere skrev under på en deklarasjon hvor de anmodet den amerikanske regjeringen om ikke å erklære det som har skjedd som et folkemord, da både tyrkere og armenerne led store tap som følge av krigen.https://snl.no/Det_armenske_folkemordetD. Rubinstein'. Genocide: a history, Pearson Education, 2004. ISBN 0-582-50601-8, ISBN 978-0-582-50601-5. Side 145 Bernard Lewis bok The Emergence of Modern Turkey (1962) og særlig ny fransk utgave fra 1993 tonet ned og relativiserte hendelsene i 1915.
Internasjonalt, men også til dels blant stadig flere tyrkere, anses folkemordet på armenerne som et ubestridt faktum.Hill, Fiona; Kirişci, Kemal; Moffatt, Andrew (24. februar 2015): «Armenia and Turkey: From normalization to reconciliation», Brookings Institution«Presentation by Prof. Justin McCarthy at the Seminar on Turkish-Armenian Relations organized by the Democratic Principles Association on March 15, 2001», Ministry of Foreign Affairs of the Republic of Türkiye Raphael Lemkin utformet begrepet folkemord og forslag til folkemordkonvensjon på bakgrunn av folkemordet på armenerne og holocaust, og han var i 1949 den første som brukte betegnelsen «Armenian genocide». Det regnes som det første moderne folkemordet. Senere har forskere satt fordrivelsen og massemord på etniske armenere inn i større bilde av osmansk/tyrkisk befolkningspolitikk med kontinuitet mellom ungtyrkernes og kemalistenes politikk overfor kristne minoriteter: Fra 1913 til 1924 falt antall kristne i landet fra 5 millioner til ½ million. En stor del av dette tallet er etniske grekere som ble forflyttet til Hellas (organisert av Fridtjof Nansen). Øyenvitner beskrev i tillegg fordrivelse av kurdiske og arabiske innbyggere under til dels like brutale forhold. Henry Morgenthau, USAs ambassadør, påpekte at etniske grekere var de første ofrene for tyrkisk nasjonalisme.
Folkemordet på armenerne kjennetegnes som moderne blant annet fordi statsapparatet medvirket i gjennomføringen, nasjonalistisk, rasistisk og religionsbasert propaganda ble brukt for raskt og målrettet å isolere og utslette etniske grupper. Lemkin var slått av den kulturelle ødeleggelsen som fulgte massakrene og fordrivelsen. Før første verdenskrig fantes det vel armenske kirker, skoler og 451 armenske klostre på ottomansk territorium; etter krigen var det bare en håndfull igjen, resten var brent, beslaglagt eller jevnet med jorden. Etniske armenere hadde befolket området i minst 2000 år.
De som ledet folkemordet ville fjerne ledende personer blant armenerne først. Den første dagen (25. april) ble 250 prester, forfattere og redaktører arrestert i Konstantinopel og deportert til Anatolia der de fleste ble massakrert. Biskop Grigoris Balakian overlevde og skrev utførlig om folkemordet. Blant de drepte var den fremstående forfatteren Siamanto (Atom Jartsjanjan). Tilsvarende arrestasjoner ble gjort i mange andre byer.Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89.
Som ledd i utslettelsen av armenerne som folkegruppe ble kvinner og barn tatt inn i muslimske familier. Anslagsvis 5 til 10 % av etniske armenere i det osmanske riket konverterte og ble tatt inn i muslimers familier. Utenlandske observatører meldte om tvangskonvertering og bortføringer i mange deler av Anatolia. Osmanske myndigheter etablerte institusjoner for foreldreløse barn med sikte på å assimilere disse barna i den etnisk tyrkiske befolkningen.
Det er usikkert og omdiskutert hvor mange armenere som døde. Det bor nå omkring – etniske armenere i Tyrkia, de fleste i Istanbul. Regimet gjennomførte også betydelig intern forflytning av andre folkegrupper, blant annet tjerkessere, arabere og jøder. Flere hundre tusen kurdere ble deportert under krigen, men ikke massakrert. Armenerne var gjenstand for den mest omfattende forflytningen og var den eneste etniske gruppen som ble nesten utryddet. 24. april 1915 blir regnet som datoen da folkemordet begynte. Folkemordet på armenerne i det osmanske riket omtales som en forløper for holocaust.
Terminologi
thumb|right|Armenske flyktninger under beskyttelse av franske styrker. thumb|Lange lenker av armenere deporterte bevoktet av paramilitært politi i Harput vilayet. thumb|Viktigste etnisk armenske områder i Det osmanske riket før folkemordet markert med rosa. Mens de fleste land, deriblant Norge, ikke offisielt karakteriserer det som skjedde som folkemord, finnes det også noen land som direkte støtter Tyrkias syn, eksempelvis Pakistan, Georgia, Aserbajdsjan, Israel, Storbritannia og Bulgaria. Et økende antall stater (per april 2015 totalt 26), inkludert Armenia, Frankrike, Argentina, Sveits, Russland og Tyskland støtter Armenias syn og betegner hendelsen offisielt som et folkemord. I noen av disse landene er det straffbart å hevde at hendelsen ikke kan betegnes som folkemord. Tyrkia benekter ikke hendelsene som førte til at så mange osmanske armenere døde, men har konsekvent nektet å anerkjenne at det var et folkemord og mener at antallet døde er overdrevet. Tyrkia anslår at 400 000 omkom, mens Armenia hevder at tallet var 1,5 millioner. Internasjonalt er det uenighet blant forskere.
Encyclopædia Britannica bruker overskriften «genocide» og beskriver det som skjedde som «campaign of deportation and mass killing», viser til Arnold J. Toynbees forskning og anslår at 600 000 armenere døde eller ble massakrert under deportasjonene i disse årene. Mange forskere mener dessuten at osmanske armenere døde som et resultat av sykdom, sult og intern etnisk strid i den enorme forvirringen som oppstod på slutten av første verdenskrig, noe som også tas grundig opp i boka Folkemordenes svarte bok, utgitt av Universitetsforlaget.Folkemordenes svarte bok, redaktør Bernt Hagtvet, artikkel av Ragnar Næss, ISBN 978-82-15-01308-4
Tyrkia og svært mange tyrkiske intellektuelle benekter offisielt at dette var et folkemord. En del tyrkiske intellektuelle er av en annen oppfatning. I 2005 uttalte forfatteren Orhan Pamuk i et intervju at en million armenere var blitt drept av den osmanske regjeringen. Tyrkia stilte forfatteren for retten i desember 2005, anklaget for å ha «fornærmet Tyrkia». Saken ble senere henlagt etter sterkt internasjonalt press.
Bakgrunn Etter hvert som det osmanske riket mistet kontroll over provinser på Balkan, begynte tyrkiske nasjonalister å fokusere på Anatolia som tyrkernes udelelige hjemland. Det østlige Anatolia (også kalt Vest-Armenia) var etnisk mangfoldig med blant annet armenere, kurdere og tyrkere, og ingen etnisk gruppe i flertall før første verdenskrig. De etniske armenerne ble av tyrkiske nasjonalister etter hvert oppfattet som et hinder for etnisk-religiøs homogenitet, samtidig som armenernes egen økende nasjonale bevissthet gjorde dem potensielt illojale.
Situasjonen for armenere i Anatolia
thumb|Sultan Abdülhamit II. I 1914, før den første verdenskrig, ble det anslått at det bodde én til to millioner etniske armenere i Det osmanske rikehttp://www.britannica.com/topic/35178/supplemental-information. De fleste av disse var armensk-apostoliske kristne av religion, med et mindretall av armenske katolikker og armenske protestanter. De fleste bodde i seks provinser i det østlige Anatolia (også kalt Vest-Armenia), samtidig bodde mange armenere i det sentrale Anatolia og de vestlige byene, særlig i hovedstaden Istanbul. De østlige områdene hadde vært et stridstema mellom Det russiske keiserriket og Det osmanske riket på mesteparten av 1800-tallet. De russiske kravene i øst var basert på imperialistiske motiver og bare delvis relatert til armensk bosetning,
Fra midten av 1800-tallet strømmet muslimske flyktninger inn i Anatolia fra Balkan og Kaukasus. Den demografiske endringen medvirket til at den kristne befolkningen etter hvert ble mer marginalisert. Det medvirket også til at organisert befolkningsforflytning i stor skala ble oppfattet som normalt og til at regimet før 1915 hadde etablert et administrativt apparat for folkeforflytning.
Fram til slutten av 1800-tallet ble armenerne omtalt som «millet-i sadika» (lojal nasjon) av osmanene. Dette betydde at de levde i harmoni med andre etniske grupperinger, og ikke var i konflikt med den sentrale regjeringen. Men de kristne armenerne var underlagt den islamske «dhimmi»-loven. Dette gav dem færre juridiske rettigheter enn deres muslimske medborgere, men også færre plikter. De slapp blant annet å betale velferdsbidraget som muslimer var pålagt. «Tanzimat»-grunnloven fra midten av 1800-tallet gav dem flere rettigheter, i likhet med andre minoriteter i Det osmanske rike. Men sultan Abd-ul-Hamid II suspenderte grunnloven tidlig i sin regjeringstid og styrte nærmest eneveldig. I årene 1894-1896 ble – etniske armenere massakrert øst i imperiet under den brutale sultanen. Massakrene var rettet mot voksne menn i visse regioner. Etter Ungtyrkernes maktovertakelse ble armenere drept i Adana-provinsen i 1909, som en reaksjon på krav om selvstendighet for området.