Einsatzgruppenprosessen (offisielt Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al.) var den niende av de tolv rettssakene som ble ført av en amerikansk militærdomstol under Nürnbergprosessene. Rettssaken begynte 15. september 1947 og ble avsluttet med dom 20. april 1948. Den ble ført mot juristen og tidligere SS-offiser Otto Ohlendorf og 23 andre nøkkelpersoner i Einsatzgruppene, paramilitære enheter underlagt det tyske Schutzstaffel (SS), under andre verdenskrig. Dette var dødsskvadroner som særlig bak østfronten etter invasjonen av Sovjetunionen drepte et stort antall (anslagsvis 1 million) jøder og andre sivile fra juni 1941. Dette var den eneste av de allierte prosessene som bare handlet om holocaust og har blitt kalt historiens største mordsak.
Domstolen dømte 14 personer til døden, av disse ble fem fullbyrdet i 1951 inkludert den hovedtiltalte Ohlendorf; de øvrige ble benådet og innen 1958 var alle sluppet fri. De tiltalte var relativ unge, og var godt utdannet (ni var jurister og seks hadde doktorgrad). En var prest og flere kom fra familier av lutherske prester. Mannskapet i Einsatzgruppene var ikke militært, og de tiltalte lederne var entusiastiske nazister.
Rettssaken ble avholdt i Justizpalast i Nürnberg på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen og ble ført etter denne, men Einsatzgruppenprosessen var ledet av en amerikansk militærdomstol med amerikanske dommere. Rettssaken varte i 138 dager. Benjamin Ferencz representerte aktoratet og Michael Musmanno ledet domstolen. Prosessen dannet mønster, blant annet for saken mot SS-offiseren Adolf Eichmann i 1961, og den serbiske presidenten Radovan Karadžić i 2016.
Einsatzgruppeprosessen var en av tolv prosesser ført av amerikanske okkupasjonsmyndigheter under amerikansk jurisdiksjon. Opprinnelig hadde Telford Taylor, leder for det amerikanske aktoratet, planlagt elleve prosesser. Overveldende bevis funnet av Ferencz og hans team var grunnlag en tolvte rettssak (offisielt benevnt nummer ni).
Tiltalen gjaldt krigsforbrytelser (basert på folkerett etablert før første verdenskrig) og gjaldt forbrytelser mot menneskeheten etablert av de allierte før rettsoppgjøret i Nürnberg. Folkemord var ikke et eget punkt i tiltalen. Det var omfattende beviser i form av detaljerte skriftlige rapporter om massakrene samt Ohlendorfs nøyaktige forklaring. De fleste tiltalte erkjente de faktiske forholdene og viste generelt lite anger. De forsvarte seg med at de hadde fått ordre ovenfra og var tvunget til å gjennomføre denne. Ohlendorf argumenterte i tillegg med at massedrapene var legitimt selvforsvar som også innebar å drepe barna fordi disse ville vokse opp til å bli fiender av Tyskland. De allierte hadde før rettsoppgjøret i Nürnberg avvist ordre ovenfra som grunnlag for frifinnelse. Einsatzgruppene var underlagt SS-lederne Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich som begge var døde da rettsoppgjøret ble gjennomført. Det er uklart når Einsatzgruppene fikk sine ordrer og hvilket konkret innhold ordrene hadde.
Bakgrunn miniatyr|Mannskap fra en Einsatzgruppe skyter «den siste jøden i Vinnytsia» mens SS-menn og mannskap fra Reichsarbeitsdienst ser på.
Einsatzgruppene
Einsatzgruppen var spesialenheter i Schutzstaffel (SS), underlagt Sicherheitsdienst (SD). De fungerte som dødsskvadroner, særlig bak fronten i Øst-Europa hvor de drepte et stort antall jøder, samt sigøynere og andre sivile. Det var fire bevæpnede enheter på 600 til 1000 mann hver, til sammen 3000 mann. Enhetene var benevnt med bokstavene A til D fra nord til sør, og hver enhet hadde underenheter kalt Sonderkommando og Einsatzkommando. Innen få måneder etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 hadde de drept flere hundre tusen sivile, for en stor del jøder. Dette massedrapet var «geværkulenes holocaust» og innledet folkemordet. Fra 1941 til 1943 var de ansvarlige for drapene på mer enn én million (noen anslag går opp til 1,5 millioner) jøder, «partisaner», sigøynere, funksjonshemmede, politiske motstandere og andre.
Etter avtale med Oberkommando des Heeres våren 1941 skulle de opprinnelig tre Einsatzgruppene bevege seg bak den fremrykkende hæren i tre sektorer: (A) Leningrad (inkludert Baltikum) i nord, (B) Moskva i midten (via Hviterussland) og (C) Ukraina i sør. Da det ble klart at Romania ville delta i felttoget ble Einsatzgruppe D, med ansvar for de sørligste områdene (Bessarabia, sørlig Ukraina med Krim), satt opp i juni 1941. Einsatzgruppene ble forsterket med mannskap fra blant annet Ordnungspolizei og vanlige soldater fra Wehrmacht.Crowe, D. M. (2018). The holocaust: Roots, history, and aftermath. Routledge, s.215. I tillegg krevde mord på én million mennesker lokale medhjelpere, blant annet til å pakke likene tett i massegravene og til å skille ut ofrene i etnisk sammensatte områder.
SS-sjef Heinrich Himmler valgte trolig personlig ut lederne i Einsatzgruppene. Til å lede kommandoene søkte Himmler og Reinhard Heydrich trolig smarte menn som kunne ta beslutninger på egen hånd og, på grunn av uforutsigbare omstendigheter, improvisere ved gjennomføring av massedrapene. De måtte også være i stand til å forhandle mellom RSHA og Wehrmacht.
Heydrich døde i 1942 og Himmler tok sitt eget liv i mai 1945. Ernst Kaltenbrunner ble henrettet etter hovedprosessen i Nürnberg. Franz Walter Stahlecker, leder for Einsatzgruppe A, ble drept i 1942. Heinrich Müller i Gestapo forsvant i mai 1945. Arthur Nebe, som en periode ledet Einsatzgruppe B, ble henrettet av tyske myndigheter i mars 1945. Horst Böhme, som ledet Einsatzgruppe B og C i perioder, forsvant i april 1945. Rudolf Lange tok sitt eget liv i februar 1945. Alfred Filbert ble i 1962 dømt til livsvarig fengsel av en vesttysk domstol. Friedrich Panzinger (Einsatzgruppe A) tok sitt liv i vesttysk varetekt i 1959.O'Sullivan, D. (2010). Dealing with the Devil: Anglo-Soviet Intelligence Cooperation in the Second World War (Vol. 63). Peter Lang. Erich Ehrlinger ledet Sonderkommando 1b under Einsatzgruppe A og senere sjef for Sipo og SD i Kyiv og Minsk med ansvar for å drepe de gjenværende jødene der. Han unnslapp rettsforfølgelse rett etter krigen. Vesttyske myndigheter arresterte Ehrlinger i 1958 og han ble dømt i forbindelse med over 1000 mord.Heberer, P., & Matthäus, J. (red.). (2008). Atrocities on trial: Historical perspectives on the politics of prosecuting war crimes. University of Nebraska Press.Baxter, I. (2021). Himmler's Death Squad: Einsatzgruppen in Action, 1939-1944: Rare Photographs from Wartime Archives. Himmler's Death Squad, Pen & Sword.
Juridisk grunnlag
Etter andre verdenskrig gjennomførte de allierte Nürnbergprosessen (hovedprosessen) mot de ledende personene i Hitlers regime. Hovedprosessen ble ført for en internasjonal domstol i Nürnberg i den amerikanske okkupasjonssonen og var basert på London-charteret, en avtale mellom de allierte om rettsforfølgelser etter krigen. De amerikanske okkupasjonsmyndighetene gjennomførte deretter på egen hånd tolv prosesser mot personer på lavere nivå, de såkalt etterfølgende Nürnbergprosessene som var amerikanske militærdomstoler under amerikansk jurisdiksjon. Einsatzgruppen-prosessen var den niende av disse tolv.
Det allierte kontrollrådet utstedte 20. desember 1945 lov nummer 10 som regulerte videre rettsforfølgelse av nazister, og denne loven lå nær London-charteret blant annet ved at «ordre ovenfra» (superior order) ikke kunne frita fra skyld. London-charterets artikkel 8 bestemt at ikke fritok for ansvar (shall not free him from responsibility), men kunne legges til grunn som formildende omstendighet ved utmåling av straffen. Tokyoprosessen og domstoler under nasjonal jurisdiksjon hadde tilsvarende bestemmelse. Lov nummer 10 ga den enkelte okkupasjonsmakt myndighet til å drive rettsforfølgelse innenfor sin okkupasjonssone. De amerikanske militære rettsprosessene i Nürnberg utvidet og videreførte Nürnbergprinsippene. På grunn av vanskelige samarbeidsforhold mellom de allierte ble det ikke ført flere saker for den internasjonale domstolen slik man så for seg.Doria, J., Gasser, H. P., & Bassiouni, M. C. (red.). (2009). The legal regime of the International Criminal Court: essays in honour of Professor Igor Blishchenko. Brill, s. 51.
Leder for det amerikanske aktoratet, Telford Taylor, besluttet å sette i gang rettssak mot ledende personer i Einsatzgruppene etter at skriftlige dokumentasjon av mord på en million mennesker ble funnet. Tiltalen var delvis basert på Genèvekonvensjonene og Haag-konvensjonene av 1899 og 1907, samt internasjonal sedvanerett. Tiltalen var også basert på forbrytelser mot menneskeheten som fastsatt i London-charteret. London-charteret og Det allierte kontrollrådets lov nummer 10 fanget opp internasjonal rett og var grunnlaget for hovedprosessen og den etterfølgende Einsatzgruppen-prosessen. Forsvarerne argumenterte med at domstolen ikke hadde jurisdiksjon og var partisk. Dette ble avvist på grunnlag av presedens og med begrunnelsen at Det allierte kontrollrådets lov nummer 10 var rettmessig utøvelse av okkupasjonsmaktens rett og plikt til å straffe krigsforbrytere.
Forsvarerne argumentere med at tiltalen var basert på lover med tilbakevirkende kraft (ex post facto). Domstolen avviste denne innvendingen, og viste blant annet til Haag-konvensjonens paragraf 46 om landkrig, og la til grunn at forbud mot målrettet drap på ikke-stridende og mord generelt ikke var ny lov. Forsvarer Rudolf Aschenauer argumenterte med at Sovjetunionen ikke hadde signert Genève-konvensjonen, og drev partisankrig i strid med konvensjonen. Aschenauer fremholdt at saken burde føres i henhold til tysk lov fordi det var tyske tjenestemenn, eller helst etter sovjetisk lov fordi det dreide seg om handlinger på sovjetisk territorium.
Den amerikanske påtalemyndigheten baserte ikke tiltalen på nytt rettslig grunnlag. Tiltalen omhandlet krigsforbrytelser, medlemskap i en organisasjon definert som kriminell i hovedprosessen, og forbrytelser mot menneskeheten.
Folkemord Folkemord var ikke et konkret punkt i tiltalen, og betegnelsen folkemord (engelsk: genocide) ble ikke brukt. Påtalemakten var godt kjent med begrepet folkemord da tiltaledokumentet ble utarbeidet: Raphael Lemkins bok Axis Rule in Occupied Europe kom ut i 1944 og De forente nasjoner arbeidet mens rettssaken pågikk med Folkemordkonvensjonen. Lemkin var jødisk polakk, og flyktet til USA, mens mange av hans slektninger ble drept i holocaust. Lemkin var ekspert på internasjonal strafferett, og arbeidet for at begrepet folkemord skulle inngå i rettsoppgjøret. Han fikk arbeid i juristkorpset i Pentagon der han gjennomgikk bevismaterialet mot nazistene.
I 1945 ble Lemkin sendt til London for å arbeide i Robert H. Jacksons team av jurister som forberedte tiltalen i Nürnbergprosessen. Lemkins folkemordsbegrep forekommer to steder i tiltaledokumentet i hovedprosessen; i første tiltalepunkt der enkeltmedlemmer kunne bli holdt ansvarlig for organisasjonens forbrytelser, og i tredje tiltalepunkt om krigsforbrytelser inkludert utryddelse av en rase eller nasjon. Folkemord var ikke med i tiltalepunktet om forbrytelser mot menneskeheten. Folkemord ble ikke inkludert i dommen i hovedprosessen. Lemkin reiste til Tyskland i mai 1946 og arbeidet der for å få inn folkemord som en forbrytelse.