Fredrik Vilhelm Viktor Albert av Preussen (tysk: Friedrich Wilhelm Viktor Albert von Preußen; 1859–1941) var konge av Preussen og keiser av Tyskland i 30 år i perioden 1888 til han måtte abdisere i 1918 etter nederlaget i første verdenskrig.

Han hadde arverett som konge av Preussen som etter Det tyske rikes forfatning av 1871 også ga arverett som tysk keiser. Han ble keiser 29 år gammel, og etterfulgte i realiteten sin farfar Wilhelm I da faren Fredrik III døde av kreft etter bare 99 dager på tronen og var syk i hele perioden. Han satt som tysk keiser i 30 år, men måtte abdisere etter nederlaget i første verdenskrig. Han gikk da i eksil i Nederland, hvor han levde i 23 år, fram til sin død.

Wilhelm var kjent som norgesvenn og besøkte Norge nesten hvert eneste år i en årrekke.

Familiebakgrunn Han var sønn av kronprins Fredrik og prinsesse Victoria av Storbritannia og Irland, av huset Sachsen-Coburg-Gotha. Hans mor var tante til Alexandra av Hessen, gift med tsar Nikolaj II (av huset Oldenburg) av Russland, og søster til kong Edward VII av Storbritannia. Han var eldste barnebarn av dronning Victoria av Storbritannia (av huset Hannover) og prins Albert av Sachsen-Coburg-Gotha. Han ble døpt med de tradisjonelle prøyssiske kongenavnene Fredrik og Vilhelm, og dessuten oppkalt etter sine besteforeldre i Storbritannia. Hans mor var den britiske dronningens eldste barn, og hadde ikke menn gått foran kvinner, ville han blitt britisk konge også.

mini|left|Wilhelm med sin far, kronprins Fredrik, på Balmoral Castle i Skottland i 1863

Wilhelm hadde et nært, personlig vennskap med sine fettere, tsar Nikolaj II av Russland og kong Georg V av Storbritannia.Miranda Carter: George, Nicholas and Wilhelm: Three Royal Cousins and the Road to World War I (2010) Han prøvde ofte å erte og plage sine kongelige slektninger.Roderick R. McLean: Kaiser Wilhelm II and the British Royal Family: Anglo-German Dynastic Relations in Political Context, 1890-1914 – History 2001 86(284): 478-502

Wilhelm ble i 1881 gift med prinsesse Augusta Viktoria av Schleswig-Holstein-Sonderburg-Augustenburg, og fikk syv barn. Etter hennes død ble han i 1922 gift med prinsesse Hermine Reuss av Greiz.

Oppvekst mini|Den 18 år gamle Wilhelm i 1877, som student i Bonn Medfødte fysiske skader Wilhelm ble født med flere fysiske skader som følge av en komplisert setefødsel, blant annet var hans venstre arm rundt skulderen, noe som skadet nervene (Erbs parese) i den øvre del av armen slik at denne aldri vokste helt ut. Som voksen var derfor den venstre armen 13 cm kortere enn den høyre. Hans venstre hånd var omtrent halvparten så stor som hans høyre, og han holdt denne skjult på de fleste fotografier av ham. I tillegg var han plaget av nedsatt førlighet og kroniske øresmerter hele livet.Svein Skotheim: Keiser Wilhelm i Norge, Spartacus Forlag 2011 ISBN 978-82-430-0563-1, side 15 Historikere har antatt at hans fysiske handikap påvirket hans emosjonelle utvikling.William L. Putnam :The Kaiser's merchant ships in World War I (2001) s. 33

Skolegang Hans skolegang startet da han var seks år, under ledelse av den 39 år gamle huslæreren Georg Ernst Hinzpeter.* John C. G. Röhl: Wilhelm II., Die Jugend des Kaisers 1859–1888. C. H. Beck, München 1993, ISBN 3-406-37668-1.Catrine Clay: King, Kaiser, Tsar: three royal cousins who led the world to war (2007) a. 14 Han var en humørløs kalvinist som sto for en streng og autoritær oppdragelse med 12 timers arbeidsdager.Skotheim, sidene 17-18

Til tross for sine fysiske handikap, fikk Wilhelm militær utdannelse i den keiserlige residensbyen Potsdam. Han studerte også ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität i Bonn blant konservative studenter fra den tyske eliten.Skotheim, side 18 Han hadde et kvikt hode og ble kunnskapsrik, men dette ble imidlertid ofte overskygget av hans heftige temperament.

Politisk brikke mini|Wilhelm II rundt 1890 i prøyssisk dagliguniform Både gjennom sin utdannelse og miljø ble Wilhelm en ekte junker og prøysser, men dette i opposisjon til sine mer liberalt innstilte foreldre.Vilhelm II på Store norske leksikon Da han ble keiser etter at faren Fredrik døde av spiserørskreft etter bare tre måneder på tronen, brøt moren med sønnen.Skotheim, side 21

Wilhelm kom i konflikt mellom sin bakgrunn og Otto von Bismarcks ambisjoner på vegne av ham og for Tyskland. Begge sider av Wilhelms familie hadde hatt psykiske lidelser, og dette kan forklare hans ustabile emosjoner. Begge Wilhelms foreldre, Fredrik og Victoria, beundret prinsgemal-forholdet som Victorias far var i i forhold til dronning Victoria. De planla derfor å styre på samme måte som dronning Victoria og prins Albert i Storbritannia, og planla å reformere styreformen som Bismarck hadde innført for seg selv og balansere denne ved å gi Riksdagen større innflytelse ved at regjeringen skulle være ansvarlig over den i en parlamentarisme i stedet for å være ansvarlig overfor keiseren. Videre skulle regjeringens beslutninger bli tatt på grunnlag av konsensus slik at de sto ansvarlig overfor hverandre. Fredrik kalte Bismarcks konstitusjon for «genialt kaos».Michael Balfour: The Kaiser and his Times, Houghton Mifflin (1964) s. 69

Kronprinsparet sto politisk nær Deutsche Fortschrittspartei, og Bismarck var svært redd for at om den da i 70-årene keiser Vilhelm I skulle dø, så ville en politiker fra Deutsche Fortschrittspartei bli kansler. Han sørget derfor for å holde kronprinsen unna all politisk innflytelse og prøvde å gjøre ham upopulær.Michael Balfour: The Kaiser and his Times, Houghton Mifflin (1964) s. 70

Da Wilhelm var tidlig i 20-årene prøvde Bismarck, ganske vellykket, å skille ham fra sine liberale foreldre, og ønsket å bruke den unge prinsen som et politisk våpen mot foreldrene for å sikre sin egen politiske dominans. Wilhelm utviklet gjennom dette et dysfunksjonelt forhold til sine foreldre, særlig overfor sin engelske mor. I et utbrudd i april 1889, som keiserinne Victoria senere gjenga til sin mor, dronning Victoria, hadde Wilhelm rasende sagt at «en engelsk lege (Morell Mackenzie) drepte min far, og en engelsk lege ødela armen min – noe som er min mors feil» som ikke skulle ha tillatt noen tysk lege å behandle verken seg selv eller sin nærmeste familie.John C. G. Röhl: Young Wilhelm: the Kaiser's early life, 1859-1888 (1998) s. 12

Som person og politisk syn mini|Keiser Wilhelm i Koblenz over en baldakin-bro i 1897 Wilhelm var veltalende og hadde sans for dramatiske effekter. Han var samtidens ubestridelige superkjendis og medieyndling,Skotheim, side 23 og er blitt kalt den første ukebladkongen, slik han fylte pressen med bilder og stoff fra sine reiser og arrangementer. Han var musikalsk og språkmektig, en svært god taler og hadde et utpreget sosialt vesen som satte pris på selskapsleker og slapstick-humor. Han var svært kunnskapsrik og kunne derfor konversere over et bredt felt. mini|left|Fra keiserdagene i Hannover i 1897 Han er omtalt som talentfull, med en rask og noen ganger en helt fremragende forståelse, med sans for moderne, tekniske nyvinninger og industriutvikling. Men samtidig kunne han være overflatisk, forhastet, rastløs og mangle dypere forståelse, og ønske om å nå mål gjennom hardt arbeid eller nok driv til å se hvor arbeidet skal føre til. Han ville at dagene skulle være morsomme og koselige, samtidig som han søkte anerkjennelse fra omgivelsene.Nipperdey, Thomas: Deutsche Geschichte 1866-1918. vol. 2: Machtstaat vor der Demokratie (1992) s. 421

Samtidig hadde han et krevende gemytt, kunne være oppfarende og vanskelig for sine omgivelser. Han hadde vanskeligheter med å ta krevende beslutninger, og kunne bli hysterisk, deprimert og sengeliggende om det gikk galt.

Politisk var han et produkt av sin tid, men var svært konservativ og lite fremtidsorientert. Men hans omskiftelige sinn, han ble i sin samtid kalt «Wilhelm der Plötzliche», gjorde at han plutselig kunne gå inn for en sak, uten at det standpunktet var en naturlig del av en politisk tenkning.William L. Langer et al. Western Civilization (1968) s. 528

Historikere diskuterer i hvilken grad sider ved hans lynne har hatt konsekvenser for særlig hans utenrikspolitikk. Han hadde tiltro til maktbruk og Survival of the fittest både i innenriks- og utenrikspolitikken. Samtidig kunne han skjule sin dype usikkerhet gjennom tøffe taleformer.

Tid som keiser

Forholdet til Bismarck left|mini|«Dropping the Pilot» («Losen går fra borde)». Karikatur av John Tenniel (1820–1914), første gang publisert i det britiske bladet Punch i mars 1890. mini|300px|Noe av striden mellom Bismarck og Vilhelm sto om tyske kolonier: Da Vilhelm ble keiser, ønsket han innledningsvis å samarbeide med Bismarck. Men Wilhelm var ærgjerrig og egenrådig.Bismarck på Store norske leksikon Bismarck var med årene blitt stadig steilere og mer despotisk, og uenighet og gjensidig irritasjon førte til krisen i 1890 da Bismarck måtte gå av. Bakgrunnen for konflikten var uenighet om både utenrikspolitikken og lovgivningen, herunder både den anti-sosialistiske loven og arbeidervernlovgivningen.

Uenighet om utenrikspolitikken

Motsetningene i utenrikspolitikken ble skjerpet særlig etter Vilhelms sterke antirussiske innstilling etter fetteren, tsar Nikolajs innblanding i de interne forholdende i Østerrike-Ungarn da han oppmuntret den sørslaviske befolkningen til å kreve likestilling med den tyske og ungarske befolkningen innen riket. Slik rokket han på Bismarcks fininnstilte, kompliserte og krevende utenrikspolitiske balansepolitikk,Skotheim, sidene 19-21 og det ble stadig vanskeligere å opprettholde dobbeltspillet overfor Russland.

Videre var det uenighet mellom Bismarck og den unge keiseren om koloni-politikken, da Bismarck mislikte all form for kolonialisme. Keiseren ville gjøre Tyskland til en avgjørende faktor i stormaktspolitikken; og mente Tyskland hadde samme rett til et afrikansk kolonivelde som Frankrike, Belgia og Storbritannia. Vilhelm drømte om å skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. Til tross for at Tyskland kom sent med i Kappløpet om Afrika, lyktes det å etablere tyske kolonier i Tysk Sørvest-Afrika, Tysk Østafrika, Tysk Kamerun og deler av dagens Togo.

Uenighet om Sosialistloven mini|Keiser Wilhelm på et postkort fra 1905 Konfliktene knyttet til lovgivning var særlig i forbindelse med Bismarcks ønske om å gjøre Sosialistloven permanent. Bismarck hadde støtte fra de konservative og Nationalliberale Partei, bortsett fra bestemmelsen om at politiet kunne kaste sosialistiske agitatorer ut av deres hjem, en bestemmelse som hadde vært i hyppig bruk. Nationalliberale Partei kunne ikke gå med på denne bestemmelsen, mens de konservative og Bismarck ville ha lovgivningen igjennom samlet. Wilhelm hadde i mellomtiden engasjert seg i de sosiale forholdene for gruvearbeidere, som hadde vært i streik året før. Han blandet seg derfor inn i Bismarcks argumentasjon og ønsket en mer sosialt orientert politikk. I forhold til Sosialistloven, sto han på samme linje som Nationalliberale Partei, og nektet å legge ned det vetoet som Bismarck krevde da han ikke fikk hele lovgivningen samlet igjennom. Bismarck avslørte at hans hensikt var å provosere sosialistene fram til opprør, slik at de kunne knuses med makt, noe keiseren var sterkt i mot.

Endelig brudd