Otto II (født 955, død 7. desember 983 i Roma), også kalt Røde Otto, var romersk keiser fra 973 til sin død i 983. Han tilhørte det ottonianske dynasti av saksiske hertuger. Otto II var den yngste og eneste gjenlevende sønn av keiser Otto den store og keiserinne Adelheid av Det tysk-romerske rike.
Otto II ble konge av Tyskland i 961 (6 år gammel) og hans far utropte ham til med-keiser i 967 for å sikre ham som etterfølger til tronen. Hans far forberedte også et ekteskap mellom Otto II og den bysantinske prinsesse Theophania, som skulle bli hans kone livet ut. Da faren døde etter 37 års regjeringstid overtok den atten år gamle Otto II keiserkronen på fredelig vis. Otto II fortsatte sin fars politikk for å styrke det romerske imperium i Tyskland og utvide grensene for imperiet lenger inn i det sørlige Italia. Otto II fortsatte også sin fars arbeid med å legge den katolske kirken inn under imperiets og keiserens kontroll.
Tidlig i sin regjeringstid seiret Otto II i et oppgjør med andre medlemmer av sitt dynasti som kjempet for å overta keisertronen. Hans seier førte til at den bayerske ættelinjen, først og fremst representert ved Henrik I, hertug av Bayern, ble ekskludert fra tronfølgen i imperiet. Dette styrket Ottos autoritet som keiser og sikret arverekkefølgen for hans egen sønn.
Etter å ha avgjort arvestriden ønsket Otto II etter 980 å rette sin oppmerksomhet mot en samling av hele Italia inn i det romerske imperium. Hans erobringer brakte ham i konflikt med Det bysantinske riket og med muslimer i fatimidekalifatet fordi begge hadde territorier og interesser i Sør-Italia. Etter å ha lyktes med å underlegge seg de sørlige lombardiske provinsene og i å erobre bysantinske territorier, endte hans erobringer i et knusende nederlag mot muslimene i slaget ved Stilo om det muslimske emiratet Sicilia. Mens han forberedte et motangrep mot muslimene brøt det i 983 ut et stort opprør i de slaviske provinsene som tvang imperiet til å oppgi store områder øst for Elben.
Otto II døde plutselig i 983 i en alder av 28 etter ti års regjeringstid. Han ble etterfulgt som keiser av sin tre år gamle sønn Otto III, noe som kastet imperiet inn i en politisk krise.
Tidlige år
Fødsel og ungdom Otto II ble født i 955 som tredje sønn av Tysklands konge Otto I og hans andre kone Adelheid. I løpet av 957 var Otto IIs eldre brødre Henrik (født 952) og Bruno (født 953) døde. Det samme var Otto Is sønn fra hans første ekteskap med Edith av England (Eadgyth), kronprins Liudolf, hertug av Schwaben. Dermed ble den to år gamle Otto II kongedømmets kronprins og Otto Is arving. Erkebiskop Wilhelm av Mainz fikk ansvar for guttens litterære og kulturelle utdanning. Odo I, markgreve av Sachsen, lærte den unge kronprinsen krigskunst og kongedømmets juridiske skikker.
Otto I hadde behov for å sikre tronfølgen i Tyskland før han dro mot Italia for å samle det tysk-romerske rike. Et møte i Worms i mai 961 valgte derfor hans sønn til medkonge i Tyskland i en alder av seks år. Otto II ble deretter kronet av sin onkel Bruno, erkebiskop av Köln i katedralen i Aachen 26. mai 931 Reuter, Timothy, The New Cambridge Medieval History, Vol. III: c. 900-c. 1024, Cambridge University Press, 2000, s. 251. Otto I hadde dermed sikret tronfølgen, men han hadde brutt sedvaneretten som sa at umyndige barn ikke kunne gis kongemyndighet. Han var trolig motivert av risikoen ved sitt foretak i Italia der han skulle kreve at paven kronet ham til keiser over det tysk-romerske rike. Otto I krysset Alpene og dro til Italia mens Otto II ble igjen i Tyskland, og de to erkebiskopene Bruno (av Köln) og William (av Mainz) ble utnevnt til medregenter. Etter et opphold på tre år i Italia kom Otto I tilbake til Tyskland som romersk keiser. For igjen å sikre arvefølgen bekreftet Otto I på nytt Otto II som sin arving den 2. februar 965, på treårsdagen for Otto Is kroning som keiser. Otto II ble senere, den 25. desember 967 kronet til medkeiser sammen sin far av pave Johannes XIIIDuckett, Eleanor (1968). Death and Life in the Tenth Century. Ann Arbor: University of Michigan Press, s. 90.
Bekreftelse som tronarving thumb | right | 220px | Otto II ( til venstre) og Theophania salves som keiser og keiserinne Selv om Otto I ble kronet til keiser i 962 og returnerte til Tyskland i 965, forble den politiske situasjonen i Italia ustabil. Etter nesten to år i Tyskland foretok Otto I en tredje ekspedisjon til Italia i 966 . Erkebiskop Bruno ble igjen utnevnt til regent over den da elleve år gamle Otto II under Otto Is fravær.
Etter å ha sikret makten sin i de nordlige og sentrale Italia forsøkte Otto I å avklare forholdet til Det bysantinske riket i øst. Den bysantinske keiseren protesterte mot Ottos bruk av keiser-tittelen. Striden mellom øst og vest ble endelig løst ved at man delte suvereniteten over Sør-Italia . Otto I ønsket å få istand en ekteskapsallianse mellom hans ottonianske dynasti og det østlige makedonske dynastiet. En forutsetning for ekteskapsallianse var kroningen av Otto II som medkeiser. Otto I sendte deretter bud om at Otto II skulle komme til Italia. I oktober 967 møttes far og sønn i Verona og de marsjerte sammen gjennom Ravenna til Roma. På 1. juledag, den 25. desember 967, ble Otto II kronet til medkeiser av pave Johannes XIII og arvefølgen for den keiserlige kronen var sikretDuckett, s. 90.
Otto IIs kroning ga startskuddet til ekteskapsforhandlinger mellom det vestlige og det østlige keiserriket. Først i 972, seks år senere, under den nye bysantinske keiser Johannes I Tzimiskes, var en avtale om ekteskap og fredsavtale klar. Otto I hadde foretrukket den bysantinske prinsesse Anna Porphyrogenita, datter av den tidligere bysantinske keiser Romanos II, men hun var bare fem år og ikke aktuell for de bysantiske lederne. Soldatkeiseren Johannes I Tzimiskes foreslo i stedet sin niese Theophania. 14. april 972 ble den seksten år gamle Otto II gift med den tolv år gamle prinsessen fra østriket, og Theophania ble kronet til keiserinne av pavenReuter, s. 254 .
Selv etter sin kroning ble Otto II værende i skyggen av sin dominerende far. Selv om han nominelt sett var medregent, ble han nektet enhver rolle i administrasjonen av imperiet. I motsetning til hans eldste, avdøde sønn Liudolf, som Otto I utnevnte til hertug av Schwaben i 950, fikk Otto II ikke noe hertugdømme. Otto II oppholdt seg hovedsakelig i Nord-Italia mens de var sør for Alpene. Etter fem år borte returnerte den keiserlige familien til Sachsen i august 972.
Den 7. mai 973 døde Otto I av feber, og Otto II etterfulgte sin far som enekeiser uten å møte noen motstandReuter, s. 254 . Otto II fortsatte sin fars politikk for å styrke det romerske imperium i Tyskland og utvide det dypere inn i Italia.
Tiden som keiser
Kroning og hjemlig strid Da Otto I (den store) døde hadde arvefølgen til den keiserlige tronen lenge vært klar. Otto II hadde vært konge av Tyskland i tolv år og tysk-romersk (med-)keiser i fem år da han døde. I motsetning til sin far hadde Otto II ikke noen gjenlevende brødre som kunne bestride hans krav på tronen. 8. mai 973, dagen etter sin fars død, kom stormennene i riket sammen og valgte, ifølge den saksiske krønikeren Widukind av Corvey, Otto II som farens etterfølger. En av Otto IIs første handlinger var å bekrefte rettighetene til erkebiskopen av Magdeburg. Selv om Otto II hadde kommet fredelig til tronen måtte han stadig i de første sju årene som keiser vie stor oppmerksomhet til både interne rivaler og eksterne fiender.
De innenlandske problemer som Otto I hadde møtt mellom 963 og 972 var ikke blitt løst ved hans død. Den sachsiske adelen fortsatte å motarbeide erkebispedømmet Magdeburg som var etablert langs imperiets østgrense. Erkebispedømmet var etablert av Otto I og det ble stadfestet av Otto II og hans medhjelpere. Otto IIs ekteskap med den bysantinske prinsesse Theophania viste seg å være til ulempe fordi den saksiske adelen følte at keiseren distanserte seg fra deres interesser. Blant Otto IIs viktigste rådgivere var det bare den saksiske biskop Dietrich I av Metz som hadde nære forbindelser til den gamle saksiske adelen. Hans andre rådgivere manglet støtte fra hertugene i imperiet. Erkebiskopen av Mainz, Willigis, som var utnevnt i 975 og som hadde vært Otto IIs rådgiver siden hans fars andre ekspedisjon inn i Italia i 960-årene, kom fra en ikke-adelig familie. Hildebald av Worms, som hadde blitt utnevnt til Otto IIs kansler i 977 og deretter til biskop i Worms i 979 var heller ikke fra en adelig familie.
Otto I hadde også unnlatt å avklare saker i Italia før sin død. Han døde kort tid etter utnevnelsen av pave Benedikt VI i 973. I 974 ble Benedikt fengslet i Castel Sant'Angelo, hjemstedet til Crescentii-familien. Da Otto II sendte en keiserlig representant, hertug Sicco, for å beordre ham løslatt sørget Crescentius I og kardinal Franco Ferrucci, som senere skulle bli motpave Bonifatius VII for å drepe Benedikt mens han fortsatt var fengsletRichard P. McBrien, Lives of the Popes: The Pontiffs from St. Peter to Benedict XVI, (HarperCollins, 2000), s. 161.
Etter Otto IIs kroning oppsto gnisninger mellom keiseren og hans mor, Adelheid av Italia. Etter Otto Is død ble keiseren hele tiden ledsaget av sin mor. Men Otto IIs mor og hans kone Theophania mislikte den andres påvirkning av keiseren og dette forårsaket friksjon innen den keiserlige familien. Et siste møte mellom Otto II og Adelaide ble arrangert i pinsen 978, men uten at det ble oppnådd enighet. Uenigheten tvang Adelaide til å trekke seg tilbake til hertugdømmet Burgund (kongeriket Arles) og hun fikk der beskyttelse av sin bror kong Konrad av Burgund.
Konflikt med Henrik II
Otto II forsøkte stadig å skape fred mellom seg selv og etterkommerne etter sin onkel hertug Henrik I av Bayern. For å sikre innenrikspolitisk ro ga Otto II den 27. juni 973 sin fetter Henrik II , hertug av Bayern kontroll over de keiserlige slottene i Bamberg og Stegaurach. Dette var imidlertid ikke nok for den unge bayerske hertugen som ønsket å øke sin innflytelse i hertugdømmet Schwaben som hans far hadde fått av Otto den store. Dødsfallet til biskop Ulrich av Augsburg den 4. juli 973 brakte konflikten mellom søskenbarna til et klimaks. Uten å konsultere Otto II utnevnte Henrik II sin fetter Henrik I til ny biskop av Augsburg . Bispesetet Augsburg ble plassert på vestsiden av grensen mellom Schwaben og Bayern, på territoriet til Henrik IIs svoger Burchard III, hertug av Schwaben. Henriks utnevning av en biskop i et annet hertugdømme og uten keiserens godkjenning brakte ham i konflikt med både Otto II og Burchard III. Men ettersom Otto II ikke ønsket borgerkrig bekreftet han den 22. september 973 Henriks bispeutnevnelse.
Den 12. november 973 døde Burchard III uten å etterlate seg arvinger. Hans samliv med Hadwing, Henrik IIs søster, hadde ikke resultert i noen barn. Uten noen klar etterfølger krevde Henrik II at Otto II skulle utnevne ham til ny hertug av Schwaben. Keiseren forsto godt fetterens vidtrekkende ambisjoner og nektet dette. I stedet utnevnte Otto II sin nevø Otto I, sønn av hans avdøde halvbror Liudolf, til hertug av Schwaben. Før utnevnelsen hadde Otto i lang tid vært skeptisk til Henrik IIs voksende innflytelse i Schwaben . Ved å utnevne en etterkommer av sin egen halvbror i stedet for Henriks fetter, fortsatte Otto II farens politikk med å utnevne nære familiemedlemmer til sentrale stillinger i hele imperiet. Denne utnevnelsen styrket posisjonen til etterkommerne av Otto den store framfor Henrik Is etterkommere og bidro til ytterligere splid mellom Otto II og Henrik II.