Montereys internasjonale popmusikkfestival (engelsk tittel: Monterey International Pop Music Festival) var konsertbegivenhet over tre dager som ble arrangert fra 16. til 18. juni 1967 på stedet Monterey County Fairgrounds ved byen Monterey i California. «Monterey International Pop Festival» , offisielt nettsted Det publikum som var tilstede er beregnet fra rundt 25 000 til hele 90 000 mennesker som samlet seg i og rundt festivalområdet. Grunenberg, Christoph; Jonathan Harris (2005): Summer of Love: Psychedelic Art, Social Crisis and Counterculture in the 1960s, Liverpool University Press, ISBN 978-0-85323-929-1, s. 347 Santelli, Robert (1980): Aquarius Rising - The Rock Festival Years, Dell Publishing Co., Inc., s. 264. Lang, Michael (2009): The Road to Woodstock, HarperCollins, Kindle Edition, s. 53 Det avstengte området, hvor musikken ble framført, hadde en antatt festivalkapasitet på 7 000, men det er beregnet at det var rundt 8 500 som trengte seg sammen for kveldsforestillingen på lørdag. I tillegg var det mange ekstra tilskuere som sto på begge sider av arenaen. Santelli, Robert (1980): Aquarius Rising - The Rock Festival Years, s. 22, 44. Festivalgjengerne som ville se konserten måtte enten ha en billett som dekket alle framføringene, eller skaffe seg en adskilt billett for hver av de fem konsertene de ønsket å overvære: fredag kveld, lørdag ettermiddag og kveld, søndag ettermiddag og kveld. Billettprisene varierte fra hvilke plassering, og strakte seg fra $3 til $6,50 (justert for inflasjon: ($22–$47). Santelli, Robert (1980): Aquarius Rising - The Rock Festival Years, s. 25-26, 32, 41.
Festivalen er husket for å være den første store amerikanske framføringen til The Jimi Hendrix Experience, The Who og Ravi Shankar, foruten å være den første konserten for et stort publikum for Janis Joplin og introduksjonen av Otis Redding.
Monterey-festivalen legemliggjorde temaet California som brennpunkt for motkulturen og er generelt forstått som begynnelsen på «Summer of Love» i 1967; Walser, Robert. L. Macy, red.: «Pop III, North America. 3. 1960s». Grove Music Online . for å være den første rockefestivalen som ble holdt, kun en uke etter at radiostasjonen KFRC arrangerte «Fantasy Fair and Magic Mountain Music Festival» ved nasjonalparken Mount Tamalpais i Marin County i California. Lomas, Mark: «Fantasy Fair & Magic Mountain Music Festival», Marin History. Marin Independent Journal. Arkivert fra originalen den 21. april 2009. Hopkins, Jerry (1970): Festival! The Book of American Music Celebrations, New York: Macmillan Company, ISBN 978-0-02-061950-5. OCLC 84588, s. 31 Nicholson, John (Mai 2009): «A History of Rock Festivals» , Rock Solid Music Magazine Mankin, Bill (2012): We Can All Join In: How Rock Festivals Helped Change America , Like the Dew.Lang, Michael (2009): The Road to Woodstock, HarperCollins, Kindle Edition, s. 58 Browne, David (5. mai 2014): «The Birth of the Rock Fest», Rolling Stone. Kubernik, Harvey; Kubernik, Kenneth (2011): A Perfect Haze: The Illustrated History of the Monterey International Pop Festival, Santa Monica Press LLC., s. 54. Ettersom Monterey ble utstrakt promotert, hadde stort oppmøte, åsted for historiske musikalske framføringer, og var emne for en dokumentarfilm, ble denne festivalen en inspirasjon og en mal for framtidige musikkfestivaler, inkludert Woodstockfestivalen to år senere.
Festivalen Festivalen var planlagt sju uker av John Phillips fra gruppa The Mamas & the Papas, plateprodusent Lou Adler, Alan Pariser, og pressesekretæren Derek Taylor. Monterey og Big Sur hadde vært kjent som lokaliseringen av de langvarige Monterey jazzfestival og Big Sur folkemusikkfestival. Arrangørene så på Monterey-festivalen som en måte å validere rockemusikk som en kunstform på samme vis som jazz og folkemusikk hadde blitt vurdert. «Lou Adler interview», The Tavis Smiley Show. PBS. 4. juni 2007. Arkivert fra originalen den 27. desember 2008. Organisatorene lyktes over all forventninger.
Musikerne spilte gratis da alle inntektene gikk til veldedighet, unntatt for Ravi Shankar som fikk betalt $3 000 for sin langvarige framføring med sin sitar. Country Joe and the Fish ble betalt $5 000, men ikke av selve festivalen, men fra inntekter som kom fra Pennebakers dokumentarfilm Monterey Pop (1968). Sander, Ellen (1973): Trips: Rock Life in the Sixties, Charles Scribner's Sons. ISBN 978-0-684-12752-1, s. 93. Musikerne fikk imidlertid dekket sine utgifter, som reise- og hotellutgifter. Bortsett fra Shankar varte hver framføring opp mot førti minutter, men en del spilte kortere, blant annet The Who som spilte kun i 25 minutter.
Lou Adler reflekterte senere:
Festivalens plakat kunne skryte av å presentere etablerte stjerner som The Mamas and the Papas, Simon & Garfunkel og The Byrds sammen med nye, banebrytende musikere og grupper fra Storbritannia og USA.
Framføringer Jefferson Airplane Med to svært suksessfulle singler bak seg var Jefferson Airplane en av de store attraksjonene på festivalen etter å ha skaffet seg en stor tilhengerskare langs den amerikanske vestkysten.
The Who Selv om The Who allerede var store i Storbritannia, og på denne tiden hadde begynt få en del oppmerksomhet i USA etter å ha spilt i New York to måneder tidligere, havnet gruppa midt inn i den amerikanske sentrum etter Monterey. Gruppa benyttet to innleide Vox-forsterkere for sin framføring, men de var ikke like sterke som deres faste Sound City-forsterkere som de hadde etterlatt i England for å spare fraktkostnader. Mot slutten av deres frenetiske framføring av «My Generation» ble publikum forskrekket da gitaristen Pete Townshend knuste sin gitar, røykbomber eksploderte bak forsterkerne og skremte festivalarrangørerne som sprang inn på scenen for å redde de kostbare mikrofonene. Mot slutten av kaoset toppet trommeslageren Keith Moon det hele ved sparke trommene utover og gruppa forlot scenen. I løpet av Jimi Hendrix’ opphold i England, hadde han og The Who opplevd hverandre på scenen, og var både imponert og skremt av hverandres sceneframtoning, men ingen av dem ville bli overgått av hverandre. De kastet mynt om hvem som skulle gå først på scenen, og det ble The Who, rett før Hendrix.«Pete Townshend Recalls Negotiating with Jimi Hendrix at the Monterey Pop Festival», Ultimate Classic Rock.
The Grateful Dead I henhold til Michael Lydon var «The Grateful Dead var vakre. De gjorde på topp volum det som Shankar hadde gjort mykt. De spilte ren musikk, noe av den beste musikk på konserten. Jeg har aldri hørt noen annen musikk noensinne som kunne bli sagt var kvalitativt bedre enn hva The Dead gjorde søndag kveld.»Lydon, Michael (2003): Flashbacks: Eyewitness Accounts of the Rock Revolution, 1964-1974, Psychology Press, s. 34
The Jimi Hendrix Experience Hendrix' bruk av høyt volum, det feedback som det medførte, og kombinasjonen av de to sammen med hans heftige bruk av vibratoen på gitaren, frambrakte lyder som, med unntaket av britene blant publikum, som ingen der hadde hørt tidligere. Dette, sammen med hans utseende og framtoning, hans klær, og erotiske framføring på scenen, hadde en enorm innvirkning på tilskuerne. For å ta dette videre, oppmerksom på The Whos planlagte eksplosive finale, hadde han bedt om en kanne med lightervæske som ha plasserte bak en av forsterkerne før han gikk på scenen. Han avsluttet sin framføring på Monterey med en uberegnelig versjon av «Wild Thing» og hvor han knelte over gitaren, sprutet lightervæske på den, satte fyr på den før han slengte den mot scenen sju ganger før han slynget restene ut blant publikum.Miller, James (1999): Flowers in the Dustbin: The Rise of Rock and Roll, 1947-1977. Simon & Schuster. ISBN 978-0-684-80873-4. Denne uortodokse framføringen plasserte Hendrix på kartet og førte til enorm oppmerksomhet i både musikkpressen som annen media.Lochhead, Judith (Summer 2001): "Hearing Chaos" i: American Music. 19 (2), s. 237. doi:10.2307/3052614. JSTOR 3052614. Robert Christgau skrev senere i The Village Voice om Hendrix’ opptreden at showet med gitarbrenningen «bør ikke distrahere fra historien som skapte denne kvelden — en instrumental teknikk så uanstrengt fruktbart og feberaktig at rock har ennå ikke sett dens like, dog har hundrevis av metallband bli rike i forsøket. Det må innrømmes at intet annet sted vil du vitne en Hendrix fortsatt usikker på sin guddommelighet.»Christgau, Robert (18. juli 1989): «Reluctant Rockumentarist», The Village Voice. New York.
Big Brother and the Holding Company (Janis Joplin) Monterey var også et av de aller første store framføringene til Janis Joplin, som da var et medlem av gruppa Big Brother and the Holding Company. Joplin ga en provoserende gjengivelse av sangen «Ball 'n' Chain», en sang opprinnelig tilhørende Big Mama Thornton, men som Joplin gjorde til sin egen. Plateselskapet Columbia Records signerte Big Brother and The Holding Company på grunnlag av deres opptreden på Monterey.
Eric Burdon & The Animals Eric Burdon endret gir med sin opptreden på Monterey. Etter å ha spilt i seks år med det opprinnelige Animals som en del av den britiske bølgen, og etter at gruppa var blitt oppløst, satte Burdon sammen et nytt band, et «New Animals», og på festivalen framførte de Rolling Stones’ sang «Paint It Black», Eric Burdon and The Animals «Paint It Black» in Monterey 1967, YouTube som viste Burdons nye stil: antikrig og hard rock. Monterey fremmet Burdons karriere stort, og i en slik grad at han senere skrev en sang om det.
Otis Redding Otis Redding, støttet av Booker T. & the M.G.'s, ble inkludert grunnet anstrengelsene til promotoren Jerry Wexler, som betraktet festivalen som en mulighet til fremme Reddings karriere. Fram til dette tidspunktet hadde Redding i hovedsak spilt for et afroamerikansk publikum. Echols, Alice (2000): Scars of sweet paradise: the life and times of Janis Joplin, Macmillan. ISBN 978-0-8050-5394-4, s. 164 foruten en rekke vellykte opptredener på Whisky a Go Go. Reddings opptreden ble godt mottatt av publikum, og som blant annet inkluderte «Respect» og en versjon av Stones’ «Satisfaction».Inglis, Ian (2006): Performance and popular music: history, place and time, Ashgate, ISBN 978-0-7546-4057-8, s. 34–37. Festivalen ble en av Reddings største og siste opptredener da han døde i et flykrasj seks måneder senere, 26 år gammel.
Ravi Shankar Ravi Shankar var en annen musiker som ble introdusert til USA på Monterey-festivalen. Ragaen Dhun (Dadra and Fast Teental), et utdrag fra Shankars fire timer lange framføring på Monterey ble vist som konklusjonen av dokumentaren fra festivalen og introduserte den indiske musikeren til en ny generasjon av tilhørere.
The Mamas & the Papas The Mamas & the Papas avsluttet festivalen. De brakte også med seg Scott McKenzie for å framføre hans hippihymne »San Francisco, (Be Sure To Wear Flowers In Your Hair)», skrevet av John Phillips. Deres opptreden inkluderte deres største hits, «Monday, Monday» og «California Dreamin'».The Mamas & the Papas Setlist at Monterey County Fairground, Monterey, CA, USA, Setlist.fm
De som ikke spilte Flere musikere var planlagt å opptre, eller er omtalt for at de ikke kunne delta ved Monterey.