Vivien Leigh (døpt Vivian Mary Hartley; født 5. november 1913, død 8. juli 1967) var en britisk skuespiller som var virksom både på teaterscenen og i spillefilmer.«Vivien Leigh on being English, portraying Americans», Daily Mail 3. november 2013 Hun vant to Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for hennes innsats som sørstatskvinnen Scarlett O'Hara i filmen Tatt av vinden (1939) og som Blanche DuBois i filmversjonen av En sporvogn til Begjær (1951). Sistnevnte var basert på Tennessee Williams drama av samme navn og som hun hadde spilt på scenen i Londons West End i 1949. Hun vant også Tony-prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal var sin innsats i Broadway-versjonen av musikalen Tovarich (1963).
Etter at hun hadde tatt dramautdannelse fikk Leigh mindre roller i fire filmer i 1935 inntil fikk den kvinnelige hovedrollen i Fire Over England (1937). Rost for sin skjønnhet følte Leigh tidvis at det hindret henne fra å bli tatt seriøst som skuespiller. Til tross for hennes berømmelse i filmer var hun hovedsakelig en teaterskuespiller. I løpet av hennes 30 år lange karriere i teateret spilte hun roller som strakte seg fra heltinner i komediene til Noël Coward og George Bernard Shaw til klassiske Shakespeare-figurer som Ofelia, Kleopatra, Julie og lady Macbeth. Senere i livet spilte hun karakterroller i noen få filmer.
I sin egen samtid ble Leighs posisjon i offentligheten i stor grad knyttet til hennes andre ektemann Laurence Olivier, som hun var gift med fra 1940 til 1960. Leigh og Olivier spilte mot hverandre i mange teateroppsetninger, ofte med Olivier som regissør, og dessuten i tre filmer. Hun fikk et rykte for å være vanskelig å arbeide sammen med, og store deler av hennes voksne liv var preget av hennes bipolare lidelse, samt av perioder der hun var sterkt plaget av kronisk tuberkulose. Tuberkulosen ble første gang påvist i midten av 1940-årene, og førte til sist til hennes død, bare 53 år gammel.Olivier, Laurence (1982): Confessions Of an Actor, s. 174. Selv om hun i perioder ikke var aktiv, rangerte det amerikanske filminstituttet henne i 1999 som tidenes 16. største kvinnelige filmskuespiller. Hun har også fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Liv og virke Første år Leigh ble født som Vivian Mary HartleyBriggs, Asa, red. (1992): A Dictionary of Twentieth Century World Biography, s. 338. i Britisk India på campus til St. Paul's School i Darjeeling (dagens Vest-Bengal i India). Hun var den eneste barnet til Ernest Richard Hartley og hans hustru Gertrude Mary Frances (født Yackjee, men benyttet også etternavnet Robinson).Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh: An Intimate Portrait, s. 20–21. Hennes mor, en hengiven katolikk, kan ha vært av irsk og parsisk-indisk avstamning.Vickers, Hugo (1988): Vivien Leigh: A Biography, s. 6. Foreldre ble gift i 1912 i London.
I 1917 ble Ernest Hartley overført til Bangalore som en offiser i det indiske kavaleri (en del av den britisk-indiske hæren) mens hans hustru og datter ble værende i byen Ooty (Ootacamund) i sørlige India.Vickers, Hugo (1988): Vivien Leigh: A Biography, s. 9. Da Vivian var tre år gammel stod hun på scenen for første gang, med sin mors amatørteatergruppe.Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 25. Gertrude Hartley forsøkte å inspirere sin datter til å bli interessert i skjønnlitteratur, og introduserte henne for forfattere som H.C. Andersen, Lewis Carroll og Rudyard Kipling, og for fortellinger fra gresk mytologi og indisk folkeminne.Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh: An Intimate Portrait, s. 21. Seks år gammel ble Vivian sendt av sin mor fra Darjeeling til London, for å gå på kostskole.Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 32. En av hennes venniner fra skoletiden var den skuespilleren Maureen O'Sullivan, som var to år eldre enn Vivian, og som hadde som uttalt mål å bli «en stor skuespiller».Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 12–19. Vivian ble senere tatt ut av skolen av sin far og reiste rundt med foreldrene i fire år. Mens de var på reisefot gikk Vivian på ulike skoler i Europa, blant annet i Dinard, Biarritz, Sanremo og Paris, noe som gjorde at hun kunne snakke fransk og italiensk flytende.Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 33–34. Familien vendte tilbake til England i 1931. Samme året så Vivian filmen A Connecticut Yankee på Londons West End hvor Maureen O'Sullivan hadde en rolle. Hun fortalte deretter til sine foreldre om sine ambisjoner om å bli skuespiller. Kort tid etter fikk hennes far henne inn på Royal Academy of Dramatic Art (RADA) i London, Englands fremste teaterutdannelse for skuespillere.Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 25–30.
Som attenåring i 1931 møtte hun advokaten Herbert Leigh Holman, kjent som Leigh Holman; han var 13 år eldre enn henne,Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 38–39. og til tross for at han mislikte «teaterfolk», ble de gift den 20. desember 1932. Samtidig sluttet hun på RADA. Den 12. oktober 1933 fødte hun datteren Suzanne.Holman ble gitt foreldreretten til datteren ved deres skilsmisse. Capus, Michelangelo (2003): Vivien Leigh, s. 40.
Tidlig karriere Venner av Vivien foreslo at hun tok en liten rolle som en skolepike i filmen Things Are Looking Up. Dette ble filmdebuten hennes, men som statist ble hun ikke oppført på rollelisten.Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 24. Hun engasjerte en agent, John Gliddon, og han mente at navnet «Vivian Holman» ikke var egnet for en skuespiller. Etter å ha avvist en rekke av hans forslag, tok hun «Vivian Leigh» som kunstnernavn.Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 38.Blant de navn Gliddon foreslo var «Susan», deretter «Suzanne Hartley» og «Mary Hartley», før de mer merkelige «April Morn» og «April Maugham».
Gliddon anbefalte henne til Alexander Korda som en mulig filmskuespiller, men Korda avviste henne da han mente hun manglet potensial.Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 30–43. Hun fikk en rolle i skuespillet The Mask of Virtue, regissert av Sidney Carroll i 1935 og fikk god omtale, noe ble fulgt av intervjuer og avisartikler. En slik artikkel sto i Daily Express, hvor journalisten merket seg «en brå endring kom over ansiktet hennes», hvilket var den første offentlige omtalen av de raske stemningsskiftene som ble karakteristisk for henne.Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 74. John Betjeman, som senere ble Englands poet laureate, beskrev henne som «essensen av engelske pikers væremåte».Coleman, Terry (2005): Olivier, s.75. Sitat: «the essence of English girlhood» Korda var tilstede ved en av hennes teaterforestilling, innrømmet at han hadde tatt feil, og signerte en filmkontrakt med henne. Hun fortsatte i stykket, men da det flyttet til et større teaterlokale ble det oppdaget at hun ikke hadde stemmekraft for et større publikum. Stykket ble tatt av plakaten kort tid etter.Edwards, Anne (1978): Vivien Leigh, s. 50–55. I teaterprogrammet hadde Carroll endret stavingen av hennes fornavn fra Vivian til Vivien.Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 40.
I 1960 fortalte Leigh at hun kunne huske å ha vært ambivalent til all den rosende omtalen hun plutselig opplevde: «en del kritikere så det passende å være så tåpelig som å si at jeg var en stor skuespiller. Og jeg tenkte, det var en tåpelig, ondskapsfull ting å si, fordi det legger en slik bevisbyrde og et slikt ansvar på meg som jeg ganske enkelt ikke var i stand til å bære. Og det tok meg år å lære nok til å leve opp til hva de sa i de første omtalene.Bean, Kendra (2013) Vivien Leigh, s. 26–27. Jeg synes det er så tåpelig. Jeg husker den kritikeren meget godt og har aldri tilgitt ham.»Funke & Boothe (1983): Actors Talk about Acting, s. 82.
Laurence Olivier thumb|Laurence Olivier i 1939. Laurence Olivier så Leigh i The Mask of Virtue, og etter å ha gratulert henne for hennes framføring, ble de kjent og venner. Olivier og Leigh innledet et forhold samtidig som de spilte kjærester i filmen Fire Over England (1937), men Olivier var fortsatt gift med skuespilleren Jill Esmond.Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 75–76. Mens de spilte inn Fire Over England leste Leigh Margaret Mitchells roman Tatt av vinden, og hun ba sin amerikanske agent om å foreslå henne til David O. Selznick, som planla en filmversjon av romanen.Taylor, John Russell (1984): Vivien Leigh, s. 14. Hun bemerket til en journalist at hun så seg selv i rollen som Scarlett O'Hara, og filmanmelderen C. A. Lejeune kunne minnes en samtale fra samme periode hvor Leigh «forbauset oss alle» med påstanden at Olivier «ikke ville spille Rhett Butler, men jeg skal spille Scarlett O'Hara. Vent og se.»Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 76–77, 90, 94–95.
Til tross for hennes relative mangel på erfaring ble Leigh valgt til å spille Ofelia til Oliviers Hamlet i teateret Old Vics produksjon i danske Helsingør.Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 92. Olivier minnet senere en hendelse da hennes humør raskt endret seg mens hun forberedte seg på å gå på scenen. Uten noen tilsynelatende provokasjon begynte hun å skrike mot ham før hun brått ble stille og stirret tomt foran seg. Hun var likevel i stand til spille uten uhell og den neste dagen var hun som før uten noen tilsynelatende minne om hendelsen. Det var første gang hvor Olivier var vitne til denne oppførselen fra henne.Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 97–98. De begynte å bo sammen selv om deres respektive ektefeller nektet å gå med på skilsmisse.Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 92. Under den moral som filmindustrien krevde måtte deres forhold være holdt hemmelig for offentligheten.
Leigh spilte sammen med Robert Taylor, Lionel Barrymore og Maureen O'Sullivan i filmen A Yank at Oxford (1938), den første av hennes filmer som fikk oppmerksomhet i USA. I løpet av filmproduksjonen fikk hun et omdømme for å være vanskelig og urimelig, delvis ettersom hun mislikte sin andrerolle, men også ettersom hennes gretne oppførsel synes gi bedre utbytte.Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 93. Etter trussel om søksmål grunnet en tøysete hendelse, informerte Korda hennes agent om at hennes kontrakt ikke ville bli fornyet om hennes oppførsel ikke bedret seg.Walker, Alexander (1987): Vivien, s. 95. Hennes neste rolle var i den britiske komedien Sidewalks of London (1938) med Charles Laughton i den mannlige hovedrollen.Coleman, Terry (2005): Olivier, s. 97.
Olivier hadde forsøkt å få større bredde i sin filmkarriere. Han var ikke godt kjent i USA til tross for hans suksess i Storbritannia, og et tidligere forsøk på å introdusere ham for det amerikanske publikum hadde vært mislykket. Da han fikk tilbud om rollen som Heathcliff i Samuel Goldwyns produksjon av Emily Brontës roman Stormfulle høyder i 1939, reiste han til Hollywood og etterlot Leigh i London. Goldwyn og filmens regissør, William Wyler, tilbød Leigh en andrerolle som Isabella, men hun avslo da hun ville ha rollen som Cathy som isteden gikk til Merle Oberon.Berg, A. Scott (1989): Goldwyn, s. 323.
Tatt av vinden thumb|Sammen med Clark Gable i Tatt av vinden (1939) Hollywood var midt i en omfattende medieomtalte leting etter en skuespiller som kunne portrettere Scarlett O'Hara i David O. Selznicks produksjon av Tatt av vinden (1939). På denne tiden var Myron Selznick, bror av David, og Leighs amerikanske agent var London-representanten i Myron Selznicks agentbyrå. I februar 1938 hadde Leigh sendt forespørsel til Myron Selznick at hun ville bli tatt med i betraktningen for å spille Scarlett O'Hara.Bean, Kendra (2013): Vivien Leigh, s. 52.