Sulitjelma gruber var et norsk gruveselskap som utvant kobber, svovelkis og sink i Sulitjelma i Fauske kommune. Virksomheten startet med prøvedrift den 11. februar 1887. Fra 1891 til 1933 var virksomheten registrert som et svensk selskap, Sulitelma Aktiebolags Gruber. I årene 1933 til 1983 var selskapet norskregistrert under navnet A/S Sulitjelma Gruber, og fra 1983 til nedleggelsen i 1991 var selskapet statseid og bar navnet Sulitjelma Bergverk AS.
Funnet av kobberkis ble gjort av samiske Mons Petter rundt 1858, men på grunn av stedets svært avsidesliggende beliggenhet hersket det skepsis til at forekomstene kunne være drivverdige. Først da den svenske industrimannen og konsulen Nils Persson i 1886 fattet interesse for malmforekomstene ble det fortgang i utviklingen. I 1891 ble Sulitelma Aktiebolags Gruber stiftet. Samme år ble den smalsporede Sulitjelmabanen påbegynt. Frem til 1956 ble kobber og halvfabrikata transportert både med tog og dampskip til utskipningshavnen på Finneid. Transporten var en kostbar del av driften gjennom hele gruveselskapets historie.
Flere tekniske nyvinninger og oppfinnelser ble gjort, blant annet den såkalte knudsenprosessen og noe senere verdens første elektriske smelteovn for kobber. Også senere i verkets historie ble det gjort mange forbedringer, spesielt innen oppredning og smelting. På begynnelsen av 1900-tallet var Sulitelma Gruber den nest største industribedriften i Norge.
Sulitjelma var i starten en isolert fjellbygd bebodd kun av nybrottsmenn, men befolkningen økte raskt i takt med gruvedriften, fra cirka 50 rundt 1890 til nesten 3 000 i 1910. Boforholdene for arbeiderne var svært primitive, arbeidsforholdene harde og helseskadelige. Klasseforskjellene mellom arbeidere, stigere og funksjonærer var påtagelige. Etter det store folkemøtet på det islagte Langvatnet i januar 1907, da den første arbeiderforening stiftet, ble forholdene gradvis bedre.
Under andre verdenskrig ble Sulitjelma Gruber ansett for å være så viktig for tysk krigsindustri at produksjonen for enhver pris måtte holdes i gang. Til tross for at Gestapo visste at ansatte drev illegale aktiviteter, unnlot de å gripe inn ettersom de fryktet at arrestasjon av nøkkelpersonell ville ramme produksjonen.
Oppgangstiden etter andre verdenskrig gikk over i usikkerhet da kobberprisene gjorde et kraftig fall i 1975. Den svekkede lønnsomheten som fulgte førte til rasjonaliseringer av driften og oppsigelser. Da var det også nødvendig med store investeringer i det etterhvert gamle anlegget. Blant annet var forurensningen fra smeltehytten blitt et stadig større problem, som bare kunne løses med et kostbart renseanlegg. Omstillingstiltak ble gjort, men disse er i ettertid vurdert til å ha vært mislykkede. Gruvedriften opphørte i 1991.
I løpet av rundt 100 års drift ble det hentet ut 6 millioner tonn metall og svovel. Det aller meste var svovel. Resten var 0,47 millioner tonn kobber og 215 tonn sink, samt 282 tonn sølv og 3,7 tonn gull.
Geologi og malmressurser thumb|80px|Alkymiens symbol for kobber thumb|80px|Symbolet for gruve-drift. Dette og symbolet over inngikk i gruve-selskapets emblem.
Gruvevirksomheten har utnyttet erts i et såkalt ertsdistrikt, kalt «Sulitjelma ertsdistrikt», med et areal på rundt 100 km². Det er kjent 25 ertsforekomster, med en total sulfidmasse på 35 millioner tonn. Ertskroppene er tabulære (lagdelte) og elongerte (langstrakte). Den største er 1200 meter lang og 300 meter bred. Tykkelsen (mektigheten) er sjelden mer enn 5 meter, gjennomsnittlig mektighet er cirka 2 meter.
Sulfidforekomstene opptrer på grensen mellom submarine basalter og overliggende sedimenter fra nyere ordovicium. Geologer antar at forekomsten er dannet ved vulkansk-eksalative (hydrotermale skorsteiner) sedimentære prosesser på havbunnen i et forkastningskontrollert basseng under en osean sammenpressing. Dannelsen av sulfidforekomstene, samt av basalter og basiske gangsvermer, har sammenheng med et underliggende gabbromassiv. Bergartene har gått gjennom en intens metamorfose og deformasjon. Denne metamorfosen har sterkt påvirket svovelkisen og sulfidmineralenes morfologi (ytre form, størrelse og struktur) og kornstørrelse.
Minst 80 % av sulfidmassen består av massiv malm, rik på svovelkis (pyritt). Det er også noe kobberkis (chalkopyritt), magnetkis (pyrrhotitt), sinkblende (sfaleritt) og blyglans (galenitt). I gjennomsnitt inneholder malmen før uttak 20 % svovel, 1,8 % kobber, 0,4 % sink, samt 0,5 gram gull og 30 gram sølv per tonn malm.
Ertskroppene inneholder også årer, som er inndelt i to typer: Kobberkis/magnetkis-årer med gangmineralene kvarts, aktinolitt, titan og kyanitt, og en annen type årer med sulfat, med anhydritt, kalkspat og små mengder coelestin og baritt. I malmen er det også lave konsentrasjoner av en lang rekke andre mineraler.
Kobberkis er et mineral bestående av grunnstoffene kobber, jern og svovel, med formelen CuFeS2. For kobberutvinning går den videre prosessen ut på å bli kvitt svovel og jern. Svovelkis er et mineral som har kjemisk formel FeS2, her består videreforedlingen i å få frigjort svovel.
Mineraler fra Sulitjelma
Historie
Kobberfunn og skjerping Fra den første svovel- og kobberkisen ble funnet til prøvedrift kom i gang tok det mange år. Hovedårsaken var de store finansielle kostnadene som var nødvendig for å kunne utnytte malmen, spesielt på grunn av den lange avstanden fra gruvefeltene til en mulig utskipningshavn. Industrimannen og konsulen Nils Persson var den som først drev og finansierte foretaket. En tid etter hans død var det svenske storbanker som var hovedaksjonærer, helt til selskapet ble norsk.
Mons Petter oppdager malm thumb|Göran Wahlenberg regnes som den som først beskriver Sulitjelma vitenskapelig. Imidlertid er det ikke dokumentert at han fant kobber i området.
Før gruvevirksomheten startet i Sulitjelma var stedet svært avsidesliggende. Samer hadde holdt til i fjellene rundt Sulitjelma i lange tider. Sannsynligvis er de første som beveger seg inn i området utenom samene, medlemmene av grensekommisjonen av 1762. Göran Wahlenberg utførte i 1807 observasjoner og undersøkelser i Sulitjelmafjellene. Med dette ble Sulitjelmamassivet det best beskrevne fjellområdet i Skandinavia. De første rydningsmenn slo seg ned rundt 1848. Disse livnærte seg av husdyr, skogsdrift, jakt og fiske, samt salg av ved.
Samen Mons Andreas Petersen (1829–1886), eller bare Mons Peter, er den som for ettertiden er kjent for oppdagelse av kobber i Sulitjelma-området. Mons Peter bodde på den lille gården Skones ved Lakså ved Øvervatnet. Om somrene brukte han å ta ut tømmer fra de store furuskogene i traktene rundt Langvatnet. Han hadde da lagt merke til rustganger i fjellet. I 1858 fant han noe der som han trodde var gull. Funnet tok han med til kjøpmannen Bernhard Koch på Venset, som mente at vekten neppe kunne stemme med at det var gull.
Koch hadde interesse for geologi og malmfunn, men dro ikke selv opp til Langvassdalen før i 1866. Med seg hadde han lensmannen i Skjerstad, som eide området der funnstedet lå, samt minerer Ole Gundersen Moland fra Østerkløft. På denne turen ble det gjort interessante funn på Furuhaugen og Sandnesodden. Disse funnene ble lest opp på kirkebakken i Skjerstad den 27. mai 1866.
Til tross for at det begynte å gå rykter om metallforekomster i Sulitjelma, skjedde det ikke noe mer før i 1876. Den sommeren fant rydningsmennene Mads Pedersen fra Solvik samt Sakarias Sørensen og Søren Larsen fra Sulitjelma enda flere malmsteiner. De tre mennene tok kontakt med Koch for å fortelle om sine funn. På denne tiden var bergkandidaten Tønnes Lassen i området, og han ble med på de videre undersøkelsene. Lassen reiste hjem til Kristiania høsten 1876, men lovet å komme tilbake neste sommer. Samme høst dannet de tre rydningsmennene og kjøpmannen et interesseforetak som de kalte «Vattenbygdens Kobberskjerp». Senere ble også Lassen med som en femte partner.
Mislykket prøvedrift I mai 1877 kom Lassen tilbake til Langvassdalen. I løpet av vinteren hadde han fått grosserer Johan Martin Dahll i Kragerø til å finansiere prøvedrift av malmfunnene på Furuhaugen. Prøvedriften i Sulitjelma ble satt i gang i juli, og pågikk sammenhengende i elleve måneder. Det ble da drevet ut 60 tonn kobbermalm med et innhold av cirka 3 % kobber. Grosserer Dahll hadde stor interesse for bergverksdrift. Han hadde fra før eierinteresser i gruvene på Ødegården Verk i Bamble. Da han døde i 1877 stoppet arvingene hans videre finansiering av gruven på Furuhaugen. Hans bror Tellef Dahll var selv bergmester, og han hadde vært i Sulitjelma, sett på forekomstene og forholdene ellers, og konkludert med at gruvedrift ville være ulønnsomt. Selv om Koch hadde begynt å planlegge transportvei fra Langvassdalen og ut til havet, mente bergmester Dahll at transportveien ville være for vanskelig. De rundt 50 personene som allerede bodde ved Langvatn hadde beskjedne krav til transportvei i forhold til moderne industri.
Aktiviteten i Langvassdalen lå etter dette stille i rundt tre år, inntil ingeniør Nils Henrik Bruun fra Bergen kom på banen. Han hadde kjøpt en part i Vatenbygdens kobberskjerp fra Sørensen. Bruun drev flere stoller (gruveganger) etter malmgangene, satte i gang forskjellige prosjekter og arbeidet med en noenlunde fremkommelig vei ned mot Sjønstå. Malmen ble fraktet med båt på Langvatnet, videre derfra ble den fraktet på slede når det ble vinterføre ned til Sjønstå. Fra Sjønstå skulle malmen fraktes med båt over Øver- og Nedervatn til havet ved Finneid om somrene. Arbeidet med å bryte ut malm fortsatte til høsten 1884. Bruun innstilte da driften, fordi han anså transporten helt ut til havet for å være for vanskelig, selv om han kunne konstatere at det fantes malm nesten overalt og i store mengder.
Deleierne i Vatenbygdens kobberskjerp var likevel optimistiske. De mente at de store malmforekomstene var drivverdige, og følgelig arbeidet de med å finne så mye og så god malm som mulig for å bevise at det var økonomisk forsvarlig å sette i gang permanent gruvedrift. Blant annet fant de et nytt stort malmfelt på sørsiden av Langvatnet, der Jakobsbakken gruve senere ble anlagt.
Nils Persson kommer inn
Malmen fra Langvassdalen var hovedsakelig svovel med ispreng av kobber. Den svenske industrimannen Nils Persson fra Helsingborg i Sverige fattet interesse for malmen fra Sulitjelma da han var hos et agenturfirma i København i 1886. Her fikk han se en prøve av svovelkis, dermed ble han satt i forbindelse med Koch på Venset. Persson fikk kjøpe gruverettighetene i Sulitjelma for 100 000 kroner. Senere samme høst fikk han rede på at den svenske gruveingeniøren Alfred Hasselbom oppholdt seg i Trondheim. Persson kontaktet Hasselbom og engasjerte ham til å reise til Sulitjelma for å inspisere gruvene. Etter befaringen returnerte Hasselbom til Helsingborg for å avlegge rapport til Persson. Han bragte med seg prøver som virket meget lovende. Til tross for at Persson ble advart om at Sulitjelma lå svært uveisomt til, var han villig til å gjøre et forsøk med gruvedrift.
Hasselbom reiste tilbake til Sulitjelma den 11. februar 1887. Med seg hadde han flere arbeidere som brøt ut malm som Persson ville ha til sitt laboratorium for undersøkelser. Malmen ble tatt ut i området som senere ble til Furulund. Hele 460 tonn malm ble fraktet med hest og slede ned til Sjønstå. Senere på våren da Øvre- og Nedrevatn ble isfritt ble malmen fraktet videre til Finneid med fembøringer (nordlandsbåter). Malmen ble losset på en seiljakt som førte den til Helsingborg. Hensikten var å få undersøkt om malmen var god nok. Utfallet av prøvene ville altså bestemme om det skulle bli fortsatt drift i Sulitjelma.