Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene (engelsk: South Georgia and the South Sandwich Islands) er et britisk oversjøisk territorium i Sør-Atlanteren, som består av øya Sør-Georgia og øygruppen Sør-Sandwichøyene med 11 mindre øyer.
Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1775 og var den første som gikk i land på øya. De 8 sørligste av Sør-Sandwichøyene ble oppdaget i 1775 av James Cook, og de tre nordligste i 1819 av Fabian Gottlieb von Bellingshausen.
Argentina gjør krav på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren.
Øyene blir administrert av en britisk kommissær som har tilhold på Falklandsøyene. Siden 1982 har øyene hatt 14. juni som frigjøringsdag. En grunnlov ble vedtatt 3. oktober 1985. Lovgivningen er basert på britisk lov.
Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken på Sør-Georgia som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.
Geografi Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene består av 12 hovedøyer, Sør-Georgia og de 11 øyene Zavodovski, Leskov, Visokoi, Candlemas, Vindication, Saunders, Montagu, Bristol, Bellingshausen, Cook og Thule som utgjør Sør-Sandwichøyene.
Sør-Georgia thumb|left|Kart over Sør-Georgia.
Sør-Georgia ligger sør for den antarktiske konvergensen på mellom 53,58º og 54,53º sørlig breddegrad og 35,57º og 38,01º vestlig lengdegrad. Sør-Georgias sørlige breddegrad tilsvarer Kiels nordlige breddegrad og det er like langt fra Sør-Georgia til Sydpolen som fra Hamburg til Nordpolen. Det er 1 390 km til Falklandsøyene som ligger i nord-nordvest, 2 150 km til Kapp Horn og 4 800 km til Kapp det gode håp.
Sør-Georgia har med de små omkringliggende øyene et areal på 3 756 km², et areal tilnærmet like stort som Alta kommune og som utgjør 96 % av Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes areal (3 903 km²). Selve øya Sør-Georgia har et areal på 3 528 km². Øya er 170 km lang og fra 2 til 40 km bred. Øya har to fjellkjeder, Allardyce Range og Salvesen Range. Det høyeste fjellet er Mount Paget på 2 934 moh som ble besteget for første gang i 1964. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 meter. Fjellkjedene og den bratte sørkysten skjermer nordkysten for vind og lavtrykk som kommer fra Drakestredet i vest og Antarktis i sør. Noen av øyene og holmene rundt Sør-Georgia er Albatrossøya, Annenkovøya, Birdøya, Cooperøya, Pickersgilløyene, Welcome Islands og Willisøyene. I tillegg regnes de avsidesliggende klippene Shag Rocks (med Black Rock) og Clerke Rocks som en del av øygruppen. Store deler av øyas kyststripe er vanskelig tilgjengelig for ilandstigning. Om sommeren er 75 % av øya er dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele øya snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskjöldbreen er den største. Sør-Georgia ligger ca. 1390 km sørøst for Falklandsøyene. Det samlede arealet er på 4066 km². Det er et fjellete landskap med 11 topper over 2000 meter.
Havdybden rundt Sør-Georgia er opptil 4 000 meter.
Seks landstasjoner og en oppankringshavn ble etablert på øya under hvalfangertiden, alle på øyas nordøstkyst.
Sør-Sandwichøyene thumb|Kart over Sør-Sandwichøyene. thumb|Mount Belinda på Montagu hadde vulkanutbrudd i 2005.
Sør-Sandwichøyene består av 11 øyer som danner en kjede av øyer fra nord til sør i området 56°18'–59°27'S, 26°23'–28°08'W, mellom 563 km og 805 km sørøst for Sør-Georgia.
Nordlige Sør-Sandwichøyene består av Traversay Islands og Candlemas Islands, mens sørlige Sør-Sandwichøyene består av øygruppen Southern Thule. De tre største øyene, Saunders, Montagu og Bristol, ligger mellom disse øygruppene. Nordvest for Zavodovskiøya ligger Protector Shoal, en undersjøisk vulkan.
Sør-Sandwichøyene høyeste punkt er Mount Belinda på 1 370 moh på Montaguøya.
Sør-Sandwichøyene er ubebodd, men en helårsbemannet argentinsk forskningsstasjon fantes på Thule fra 1976 til 1982.
De 11 mindre øyene som danner Sør-Sandwichøyene er, fra nord mot sør:
Øy Areal Høyeste punkt PlasseringTraversay IslandsZavodovski 25 km² Mount Curry: 550 moh Leskov 0,3 km² Rudder Point: 190 moh Visokoi 35 km² Mount Hodson: 915 moh Candlemas Islands (av og til inkludert i Traversay Islands)Candlemas 14 km² Mount Andromeda: 550 moh Vindication 5 km² Quadrant Peak: 430 moh De tre hovedøyeneSaunders 40 km² Mount Michael: 990 moh Montagu 110 km² Mount Belinda: 1 370 moh Bristol 46 km² Mount Darnley: 1 100 moh Southern ThuleBellingshausen 1 km² Basilisk Peak: 255 moh Cook 20 km² Mount Harmer: 1 115 moh Thule eller Morrell 14 km² Mount Larsen: 710 moh Sør-Sandwichøyene 310 km² Mount Belinda: 1 370 moh
Biologi Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene har store hekkende bestander av fugler, og mange av disse utgjør en betydelig del av verdensbestanden. I tillegg har Sør-Georgia fugler som er endemiske, som sørgeorgiapiplerken og sørgeorgiaspissand. På Sør-Georgia vokser ca. 50 forskjellige frøplanter, noe som er langt fra den rikdommen arktisk flora kan oppvise. I havet rundt øya finnes det 20 blekksprutarter og 120 fiskearter.
Fugler thumb|En sørkjempepetrell fortærer et selkadaver på Sør-Georgia.
På Sør-Georgia er det 30 millioner fugler som hekker, fordelt på 31 arter hvorav 27 er sjøfugler. Det er observert 81 fuglearter. Øya har om lag halvparten av verdensbestanden av gulltoppingvin, gråhodealbatross, nordkjempepetrell, hvithakepetrell og antarktishvalfugl, hvor bestanden av antarktishvalfugl på øya er 22 millioner. Det meste av verdensbestanden av sørgeorgiaskarv (Phalacrocorax georgianus) lever her. Sørgeorgiapiplerken er endemisk for øya og finnes kun i rottefrie områder. Bestanden er på 3-4 000. Sørgeorgiaspissand er en underart av spisshaleand og er også endemisk for øya og bestanden er på kun 1 000.
Hekkebestanden av verdens største sjøfugl, vandrealbatrossen, er på 4 000 par og utgjør 15 % av verdensbestanden. Gråhodealbatrossens hekkebestand på Sør-Georgia er 80 000 par og utgjør 46 % av verdensbestanden. I tillegg hekker gråalbatross (5–8 000 par) og svartbrynalbatross (100 000 par).
Snøpetrellen holder til i fjellene på Sør-Georgia på over 1 000 meters høyde. Nord- og sørkjempepetrellene holder til rundt de store sel- og pingvinkoloniene og livnærer seg på døde dyr. Kjempepetrellene teller henholdsvis 3 000 og 5 000 par.
Pingviner thumb|Kongepingvinkolonien på Salisbury Plain på øyas nordside. thumb|400 000 kongepingvinpar hekker på Sør-Georgia og i oktober hvert år kommer halvparten av verdens 600 000 sydlige sjøelefanter hit for å yngle.
På Sør-Georgia hekker det 400 000 kongepingvinpar og øya er den viktigste hekkeplassen for arten i verden. Den største kolonien er på 39 000 par og kolonien på Salisbury Plain er på 27 000 par. Bestanden av kongepingvin har økt med 5 % hvert eneste år de siste 80 årene.
På Birdøya og i bukta Elsehul hekker 2,7 millioner gulltoppingviner. Bestanden av gulltoppingvin er redusert med 50 % de siste 25 årene.
Sør på Sør-Georgia hekker 105 000 par bøylepingviner og 6 000 par ringpingviner
Seler I oktober hvert år kommer halvparten av verdens 600 000 sydlige sjøelefanter til Sør-Georgia å yngle. Sjøelefanten kan bli opptil 6 meter lang og veie 4 000 kg. Sjøelefanten ble utsatt for omfattende jaktvirksomhet på grunn av oljen i fettet og omkring 1870 var det nesten ikke sjøelefant igjen på øya.
Den antarktiske pelsselen (Arctocephalus gazella) var nær ved å bli utryddet på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av overbeskatning og bestanden på Sør-Georgia var nede i 100 individer. På 1960-tallet økte bestanden med 16 % i året og i 1976 hadde bestanden økt til 100 000. Bestanden fortsetter å øke og er nå passert 2,5 millioner. 95 % av verdensbestanden holder til på øya. Den største tettheten av antarktisk pelssel er på Birdøya hvor det er en sel for hver sjette kvadratmeter, totalt 65 000.
Introduserte pattedyr Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene hadde opprinnelig ikke landbaserte pattedyr, men under både sel- og hvalfangstperioden ble det gjort forsøk på å introdusere dyr til Sør-Georgia. Noen dyr ble introdusert som husdyr, mens andre ble forsøkt satt ut i naturen. Blant dyrene som ble introdusert er hester, rein, storfe, sau, geit, griser, fjærkre, gjess, katter, hunder, rødrev og til og med en ape. Kun reinen har overlevd, i tillegg er brunrotte og husmus utilsiktet introdusert som følge av skipsanløp.
De første ti reinsdyrene ble satt ut av Lauritz Larsen på oppdrag fra Carl Anton Larsen. Hovedmålet var å ha naturlig tilgang til kjøtt. De første ti reinsdyrene var tamrein kjøpt fra en bonde i Valdres i 1911 og satt ut ved Ocean Harbour på Barffhalvøya. I 1912 ble det satt ut fem reinsdyr i Leith Harbour og økte etter kort tid til 20, men alle ble tatt av et snøskred på begynnelsen av 1920-tallet. I 1925 ble det hentet syv reinsdyr fra Hardangervidda til Husvik. På det meste var det 3 000 reinsdyr på øya. I dag utgjør reinsdyrstammen 2 300 dyr, hvor 500 er ved Strømnesfjorden og 1 800 er i området rundt Grytviken og Cumberland Bay. De to reinsdyrstammene er atskilt av fjell. Reinsdyr spiser vanligvis mose og lav, men det er det lite av på Sør-Georgia, slik at kostholdet er lagt om til gress. Reinsdyrene i Cumberland Bay er vesentlig mindre av vekst enn reinsdyr på Hardangervidda, noe som kan tyde på at det er for mange dyr. Reinsdyrene i Strømnesfjorden er større enn de i Cumberland Bay. På oppdrag fra britiske myndigheter ble hele reinsdyrstammen skutt av innleide norske jegere i 2013-2014. thumb|Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes flagg har et reinsdyr over våpenskjoldet. Et minne om dyrene norske hvalfangere innførte til Sør-Georgia.
Sør-Georgia var det eneste stedet i verden hvor man kunne se villrein sammen med pingviner. Sørgeorgiske reinsdyrkalver har blitt hentet til Falklandsøyene for reindrift.
Husmus finnes i Shallop Cove i Queen Maud Bay på øyas nordvestside. Husmusa har utviklet et tykt fettlag, noe som tyder på at den tilpasser seg det kalde klimaet.
Brunrotta ble utilsiktet introdusert på slutten av 1700-tallet i forbindelse med skipsanløp og finnes i dag på store deler av øya, men konsentrasjonen er størst i de nedlagte hvalfangststasjonene. Det er ingen rovdyr på Sør-Georgia ut over sørhavsjo (Stercorarius antarcticus), slik at tilveksten av brunrotter begrenses av mattilgangen. Fuglereder på bakken er et lett bytte for brunrottene og mange av fuglene har forsvunnet fra rotteområdene og flyttet til rottefrie områder.
Klima thumb|Klimadiagram for Sør-Georgia.
På Sør-Georgia kommer dagtemperaturen ved sjøen vanligvis ikke over 2°C om vinteren (august) og 10°C om sommeren (januar). Minimumstemperaturen om vinteren er normalt -4°C og kommer sjeldent under -10°C. Laveste målte temperatur er -19,4°C i Grytviken. Årlig nedbør er ca. 1500 mm og det meste kommer i form av sludd eller snø. Om sommeren er 75 % av Sør-Georgia dekket av snø og is og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele Sør-Georgia snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskiöldbreen er den største. Ved fønvind kommer vinden opp vestsiden av fjellene og ned på østsiden, hvor vinden blir varmere og tørrere. Dette kan føre til temperaturer opp til 20°C om sommeren. Den varmeste målte temperaturen er på 23,5°C i Grytviken
Farvannet rundt Sør-Georgia er kaldt året rundt på grunn av havstrømmer fra Antarktis. Farvannene er som regel fri for pakkis om vinteren, men tynn is kan samle seg i beskyttede bukter. Isfjell forekommer hyppig. Sjøtemperaturen synker til 0°C i slutten av august og stiger til 4°C i begynnelsen av april.
Klimatabell for Sør-Georgia