thumb|En av Gerhard Munthes illustrasjoner til Draumkvedet. Draumkvedet er en middelalderballade og et visjonsdikt i balladestil.Lenker til oppskrifter av Draumkvedet: Legendeviser Visa gjengir en rekke syner/visjoner fra dødsriket som en mann ved navn Olav har opplevd i en transeliknende søvn fra julaften til trettende dag jul, dvs. fra 24. desember til 6. januar. I løpet av disse 13 døgnene har sjelen hans midlertidig forlatt legemet og vandret i drømme fra den verden vi fødes i, «fø'esheimen», og inn i det hinsidige, «annheimen» eller «auromheimen». Her har han oppnådd en innsikt i menneskers skjebne etter døden som er få forunt i levende live. På «trettandagen» har sjelen igjen tatt bolig i legemet. Samme dag meddelte han drømmesynene sine til en lyttende kirkealmue som på den måten fikk kunnskap om det som venter bak dødens grense.
Draumkvedet er «katolsk i innhold, og muligens påvirket av den europeiske høymiddelalderens visjoner».Draumkvedet Verket stammer i alle fall fra før reformasjonen, men det er ulike meninger om nøyaktig datering av verket. Draumkvedet er overlevert i muntlig kvedartradisjon i Øvre Telemark, hovedsakelig i Kviteseid- og Lårdal-traktene, og ble nedskrevet og kjent for en større offentlighet fra 1840-årene.
Bakgrunn thumb|Kviteseid gamle kirke (fra 1200-tallet). Kviteseid og nabokommunen Lårdal er kjerneområdet for den muntlige overleveringen av Draumkvedet. thumb|Eidsborg stavkirke (fra 1200-tallet) i Lårdal sogn. Draumkvedet er den eneste folkeviseballaden som er et gjennomført visjonsdikt; det betyr at den ikke har varianter i det øvrige nordiske balladematerialet, og er dermed enestående i sitt slag. Det utelukker imidlertid ikke at visjonsmotiv også kan forekomme i andre viser, som for eksempel de norske visene «Agnus Dei» og «Olav og Kari». To danske ballader, «Den rige Mands Sjæl» og «Sjælen for Himmerigs Dør» (DgF 105 og 106), har, interessant nok, et omkved som minner om Draumkvedet: «Tungen kan tale, men Sjælen skal svare for Dommen». Jf. Draumkvedet: «Tunga talar, og sanning svarar på domedag.» Dette omkvedet er for øvrig lite belagt i Draumkvede-materialet. Visjonsmotiv forekommer også i sagn og eventyr.Jf. Asbjørnsen ogf Moe «Venner i liv og død», kommentert i Telemark historie nr. 16 (1995) s. 34-36
Middelalderen er rik på visjonsdiktning. Fortellingene er som regel i prosa, men forekommer også i poetisk form, som den veldige Dantes Guddommelige komedie, diktet i Italia på 1300-tallet. Den er utpreget litterær og består av en rekke såkalte «sanger». Visjonæren, Dante selv, blir ført ned gjennom helvete, oppover skjærsildsberget, gjennom de ulike kretser i et kosmisk paradis og helt fram til himmelrosen.
Alderen og dikteren av Draumkvedet er ukjent, som vanlig er i folkediktning. Men Draumkvedet kan ikke være eldre enn den genre det er diktet i, altså «folkeviseballaden» også omtalt som «middelalderballaden». Denne genre kan knapt har vært produktiv i Norge før på 1300-tallet (jf. f.eks. den svenske balladeforskeren Bengt R. Jonsson i Sumlen).
Visa ble «oppdaget» i Øvre Telemark litt før midten av 1800-tallet. Det har inspirert forskere, folkemusikere, komponister, billedkunstnere og diktere, som f.eks. Arne Garborg i diktsyklusene om Haugtussa fra 1895 og 1901, og Ivar Mortensson-Egnund i verket Or duldo fra 1895.
Tekster Draumkvedet ble først kjent for en bredere offentlighet i 1840-årene, da visa ble «oppdaget» og nedskrevet av tradisjonssamlere. Før dette finnes det ingen kjente kilder til visas historie. Kjerneområdet for tradisjonen er Kviteseid og Tokke (tidligere Lårdal og Mo). Draumkvedet er funnet i et relativt avgrenset geografisk område. Derfor er det en vanlig oppfatning at Draumkvedet må være diktet i dette området, ja, at det kan være oppstått i miljøet rundt Eidsborg stavkyrkje. Olav Bø skriver for eksempel at «Draumkvede er eit originalt dikt eller kvede, skapt i eit folkeleg miljø. Det treng ikkje å byggje på visse anglo-irske visjonar, snarare på allmenne refleksjonar kring kyrkjeleg forkynning.»Telemark historie nr 16, s. 33. Med anglo-irske visjoner tenker Bø især på Tundals visjon, en prosavisjon som ble oversatt til norrønt på 1200-tallet under navnet Duggals leizla, og som har spilt en rolle i Draumkvede-forskningen.
Nedtegnelsene av Draumkvedet er til dels sprikende og fragmentariske. Den best kjente teksten i vår tid er en rekonstruksjon/restitusjon på 52 strofer laget av Moltke Moe i 1890-årene. Denne har fått stor betydning for den alminnelige oppfatningen av Draumkvedet. Den har også inspirert diktere, billdekunstnere og musikere i ettertid som dels har tatt utgangspunkt i denne restitusjonen, og dels i M.B. Landstads restitusjon i Norske Folkeviser, 1853. Landstad lot imidlertid trykke (som B-tekst) en originalnedtegnelse han selv hadde gjort. Denne er etter Maren Ramskeid fra Kviteseid og er på 30 strofer, dvs. normal lengde for en norsk ballade. Ramskeid-varianten dannet forbildet for oppbygningen av Landstads restitusjon.Dokumentasjonsprosjektet: Draumkvedet Fra midten av 1900-tallet av har forskerne især lagt vekt på nettopp varianten etter Maren Ramskeid.
Ulike versjoner og restitusjoner Nils Sveinungsson, klokker i Vinje, var den første som skrev ned Draumkvedstrofer. I 1842 sendte han en oppskrift på 61 strofer til Olea Crøger. Dette var bruddstykker og enkeltstrofer han hadde samlet i flere bygder. Selv skriver han:
Jeg har havt meget Umag med at samle dette Omqvæd, og det i forskjellige flere Præstegjelde har jeg opsøgt de ældste Oldinge som har kunnet underrette mig herom, og det har varet i flere Aar, inden jeg kunde komme til den Samling deraf som jeg her leverer Dem, og har det ikke været nok med at samle, men ogsaa har det været Arbeyde i at ordne det Samlede som forhen laae spredt om hinanden, saa at man havde ingen Forbindelse i de fremsatte Materier i dette Omqvæd.
Det finnes mange nedskrevne tekster fra folketradisjonen som sies å være Draumkvedet, men de aller fleste består bare av noen få gamlestev. I varianten etter Maren Ramskeid forekommer det imidlertid ingen typiske gamlestev.
Det mest relevante grunnlagsmaterialet for å danne seg et bilde av Draumkvedetradisjonen er trykt i Norske mellomalderballadar 1 : Legendeviser, ved Ådel Gjøstein Blom (1982). Her presenteres 25 varianter etter navngitte og ikke navngitte tradisjonsbærere, nedtegnet i tidsrommet 1842 til 1914. Blant oppskriverne finner vi, i tillegg til M.B. Landstad og Jørgen Moe, folk som Sophus Bugge, Moltke Moe og Rikard Berge.
Professor Svale Solheim holdt en serie forelesninger om Draumkvedet midt på 1900-tallet. Han fastslo som prinsipp at fremtidig forskning på Draumkvedet primært måtte bygge på originaloppskrifter, ikke på mer eller mindre frie restitusjoner. Dette synspunktet har fått store konsekvenser for moderne Draumkvede-forskning. Solheim holdt Ramskeid-varianten for å være den beste originaloppskriften. Den har god sammenheng mellom strofene og en komposisjon som bygger seg fint opp mot et avsluttende klimaks. Nærlesninger av denne varianten er foretatt av Ådel Gjøstein Blom og andre. Olav Bø skriver: «Om vi ikkje hadde andre oppskrifter enn den Landstad gjorde etter Maren Ramskeid, og ingen andre opplysningar enn dei ho kunne gje, ville vi likevel hatt eit godt utgangspunkt for ein diskusjon om problema kring eit norsk visjonskvede i balladestil.»Olav Bø 1995 i Telemark historie nr 16, s. 31.
Anne Lillegård fra Eidsborg i Tokke, tidligere Lårdal kommune, hadde Draumkvedet i en versjon som regnes som den nest beste. Den er nedtegnet av to samlere på 1840-tallet, Olav Grasberg og Jørgen Moe (1847). Grasbergs nedtegnelse har 24 strofer, Moes 22. De to nedtegnelsene etter samme kilde avviker ellers lite fra hverandre som rimelig er. Lillegård-varianten åpner på den karakteristiske måten som alle restitusjoner har: «Vi du meg lye e kvea kan», altså med den såkalte minstrelstrofen, der sangeren (dikteren?) presenterer seg i første person. Lillegård-varianten mangler imidlertid den monumentale domsscenen som avslutter Ramskeid-varianten.
Det eldste kjente Draumkvedematerialet skriver seg fra Nils Sveinungsson. Selv om han satte sammen stoff fra flere muntlige kilder, kan resultatet knapt kalles en restitusjon, snarere en variantkompilasjon.Jf. Ådel Gjøstein Blom 1982 Norske mellomalderballadar s. 29
Restitusjoner av Draumkvedet har som regel med trekk fra Maren Ramskeids variant. Landstad legger oppbygningen hos Ramskeid til grunn for sin restitusjon, men fyller på med strofer fra andre kilder.
Moltke Moe låner nok også fra Ramskeid, men fraviker komposisjonen radikalt, bl.a. ved å sette avsnittet om «sælstrofene» (saligprisningene) inn mot slutten. Sælstrofene kommer like etter Gjallarbruavsnittet hos Ramskeid. Moe hadde dessuten en teori om at domsscenen ikke kunne være den endelige dommen, men en «førebelsdom», dvs. den foreløpige dom, og satte inn domsscenen foran botsstrofene. Teorien om «førebelsdomen» har imidlertid møtt motbør.F.eks. har Svale Solheim, Dagne Groven Myhren og Gudleiv Bø argumentert mot den. Moe la dertil stor vekt på en antatt direkte sammenheng med Tundals visjon og Draumkvedet, noe som også virket inn på hans restitusjon.
I 1927 laget Ivar Mortensson-Egnund en «rekonstruksjon» på 119 strofer. Han lanserte en teori om at Draumkvedet var utgangspunktet for all nordisk balladedikting. Han kunne dermed hemningsløst tillate seg å hente inn strofer fra andre ballader. Det er knapt noen i dag som for alvor slutter seg til Egnunds ytterliggående teori og praksis.
I 2002 publiserte Magne Myhren en restitusjon med feste i moderne Draumkvedeforskning. Den respekterer komposisjonen i Ramskeid-varianten.Ballade.no: Ny versjon av «Draumkvedet»
Handlingsresymé thumb|- fyri rei Grutte gråskjeggji, tegnet av Gerhard Munthe i 1904.
I drømme, mens legemet er nedsenket i dyp søvn («stærkan svevnen»), foretar hovedpersonen, eller rettere, hans visjonære sjel, en ferd til det hinsidige. Dette skjer i den mørkeste årstida ved jule- og nyttårsleite, da man fra gammelt av har ment at grensene mellom denne verden og det overnaturlige/transcendentale er mer flytende enn ellers i året. Oppvåkningsdagen 6. januar kalles foruten «trettendagen», også «Hellig tre kongers dag», den «gamle julaften» og «epifaniedagen» (åpenbaringsdagen). Etter å ha «vakna» denne dagen har visjonæren det travelt med å sale hesten og ri til kirke. Han setter seg eller står i kirkedøra, eller tar plass i svalgangen. De ulike nedtegnelsene gir litt varierende opplysninger. Men alle viktige nedtegnelser har en mer eller mindre utførlig gjengivelse av hva visjonæren har skuet i drømme.
Han har gått over Gjallarbrua, som skiller vår verden fra dødsriket, har slitt seg gjennom tornekratt, over blautmyrer, sett mot helvete og fått en gløtt av himmerike. Underveis har jomfru Maria Gu'mor (Guds mor?) gitt ham beskjed om å reise til «Broksvalin», for der skal «domen stande». Han har vært vitne til syndige sjeler som bøter for sine synder i den verden de er født inn i (se ovenfor om «fø'esheimen»). Og han har fått oppleve det dramatiske møtet mellom Jesus og erkeengelen Mikael utstyrt med lur (domsbasun) og vekt (rettferdighetssymbol) på den ene siden og «Grutte Gråskjeggje», det vil si djevelen, på den andre. Slik konkluderer Ramskeid-varianten:
Der kom færi norate dæ tottes æg væra værst fyry rei Grutte Graaskjæggje han rei paa svartan Hest. - I Broksvalin etc.-
Saa kom den færi sonnate dæ tottes mæg væra bedst fyry rei Sancte saale- Michael aa næste Jesum Christ. - I Broksvalin der sko Domen stande –
Saa kom den færi sonnate ho tosse me væra traa aa fyry rei St. saale Michael aa Luren onde Armen laag. - I Broksvalin ...-
Dæ va St. saale Michael han blæs i Luren den lange aa no sko alle Synde-Sjæline fram fe Domen stande.
Men daa skolv alle Synde Sjæline som Aaspelauv for Vinde aa kvor den, kvor den Sjæl der va dei gret for Syndine sine. - I Broksvalin ...-
Og det var St.saale Mikkjel