right|thumb|Mannskapet på Albert Grimaldis (senere Fyrst Albert I av Monaco) forskningsfartøy Princesse Alice poserer mens de renser en fangst. Håndkolorert foto fra 1897. Hvalfangst er fangst av hvaler. I løpet av 1800-tallet og utover 1900-tallet førte mangelfull forvaltning til sterk reduksjon av en rekke bestander av store hvaler. I tillegg har fem hvalarter blitt utrydningstruet.
Forvaltning Internasjonalt samarbeid om regulering av hvalfangst startet i 1931, og det finnes per 2008 en rekke multilaterale avtaler om dette. Den viktigste er den Internasjonale konvensjonen for regulering av hvalfangst (ICRW). Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) ble grunnlagt av ICRW i den hensikt å gi forvaltningsråd til medlemmene med utgangspunkt i arbeidet til Den vitenskapelige komité (Scientific Committe; SC).
Medlemmene av IWC stemte i 1982 for å innføre et moratorium for all kommersiell hvalfangst, et forbud som skulle tre i kraft i sesongen 1985–86. Siden 1992 har Den vitenskapelige komiteen etterspurt en tillatelse til kvoter på visse hvalbestander, men dette har inntil nylig (møtet i 2006) blitt avvist av IWC. Til tross for at Norge er medlem av IWC, har man fortsatt fangst av vågehval etter å ha reservert seg mot moratoriet. Dette har medført en rekke protester, blant annet fra miljøorganisasjonen Greenpeace. Imidlertid har Norge holdt seg innenfor en kvote fra ca. 300–700 vågehvaler hvert år, skjønt kvoten for 2012 er høynet til 1286.http://www.regjeringen.no/nb/dep/fkd/tema/fiske_og_fangst/hval_og_sel.html?id=1280 Det fanges adskillig mindre enn tildelt kvote tross høy bestand. Bestanden i Nordøst-Atlanteren av vågehval er rundt beregnet til 103 000 (2008 IWC).
Hvalfangsthistorie thumb|right|Hvalfangst i siste halvdel av 1800-tallet
Det er uvisst når mennesker først begynte å fange hval. Den tidligste arkeologiske opptegnelser som indikerer hvalfangst, er funnet i Bangudae i Sør-Korea, hvor helleristninger (datert til 6000 f.Kr.) viser steinaldermennesker som jaktet på hval med båter og spyd. Hvalfangstteknikker har imidlertid blitt mer teknologisk sofistikerte over tid. Hvalfangst var til å begynne med begrenset til nærkystområder, slik som for eksempel den baskiske fangsten, som jaktet på den nordatlantiske retthvalen fra omkring år 1000 til 1700-tallet, og fangsten rundt Svalbard og Grønland fra ca. 1600–1900-tallet. Etter moderne hvalfangstteknikker dukket opp har visse hvalarter blitt alvorlig påvirket av fangstvirksomheten. Disse metodene ble motivert på 1800-tallet først og fremst av en økende etterspørsel etter hvalolje, mens det senere på 1900-tallet var etterspørsel etter hvalkjøtt som var mest utslagsgivende, ettersom hvalolje i større grad ble erstattet av petroleum.
Den moderne hvalfangsten – etter innføring av granatharpun midt på 1800-tallet – var i stor grad basert på hvalfangststasjoner på land. Slike stasjoner ble opprettet bl.a. langs norskekysten, i Sør-Afrika og Sør-Amerika.
Pelagisk hvalfangst ble drevet av store hvalfangstekspedisjoner, som besto av et flytende hvalkokeri og opp mot ti hvalbåter. Norge, England, Nederland og Japan utrustet slike ekspedisjoner i 1950-årene, og fangsten ble hovedsakelig drevet i Sørishavet.
Hvalfangsthistorien har påvirket både utviklingen av mange kulturer så vel som deres miljø.
Island thumb|right|Granatharpun brukt i hvalfangst Island har en lang tradisjon for hvalfangst. Hvalfangst i forskjellige former er blitt utført på sagaøya helt siden den ble befolket for mer enn år siden. Den tidlige avhengigheten av hvaler gjenspeiles i det islandske språket; «hvalreki» betegner både «strandet hval» og «jackpot» (storgevinst).
Island tillot norske hvalfangere å opprette tretten hvalfangststasjoner rundt på øya i 1883. Innen 1915 hadde hvaler blitt fanget i islandsk farvann, noe som utryddet den nordatlantiske retthvalen og gråhvalen i dette området. Den islandske regjeringen forbød følgelig hvalfangst i sine farvann for å la bestanden vokse til igjen, men loven ble opphevet i 1928.
Innen 1935 hadde islendingene igangsatt sin egen kommersielle hvalfangstdrift for første gang. De jaktet for det meste på sei-, finn- og vågehval. I de første årene av denne driften ble også blå-, sperm- og pukkelhval jaktet på, men dette ble snart forbudt ettersom bestandene ble redusert. Mellom 1935 og 1985 fanget islandske hvalfangere ca. hvaler.
Japan Harpunering av hvaler for hånd begynte i Japan på 1100-tallet, men det var ikke før i 1670-årene at hvalfangst for alvor tok til å spre seg rundt om i landet, da nye fangstmetoder med nett hadde blitt utviklet. I 1890-årene fulgte Japan internasjonale trender, da de først skiftet til moderne hvalfangstteknikker med harpun, og etter hvert til fabrikkskip for stordrift. I 1940- og 50-årene ble hvalkjøtt den primære proteinkilden i Japan som følge av hungersnøden i etterkrigsårene. I mange hvalfangstnasjoner resulterte oppdagelsen av petroleumsprodukter som kunne erstatte industrielt viktige deler av hvalen, som oljen, i at hvalfangst generelt ble mindre viktig. Dette var imidlertid ikke tilfellet i Japan, hvor hvalkjøtt var en viktig matkilde, og hvor hvalfangstindustrien var en kilde til stolthet i et land som ellers var (og fortsatt er i en ikke ubetydelig grad) avhengig av matimport for å brødfø befolkningen.
USA Hvalfangstindustrien i USA kan grovt sett deles i to; de innfødtes hvalfangst og kommersiell hvalfangst (skjønt det finnes overlappinger). De innfødtes hvalfangst er en tradisjon som kan spores tilbake til de tidligste nybyggerne i Nord-Amerika, årtusener før den europeiske koloniseringen. Kommersiell hvalfangst i USA var midtpunktet for hvalfangst i verden på 1700- og 1800-tallet, og var mest ansvarlig for utryddelsen eller nær-utryddelsen av visse hvalarter. New Bedford i Massachusetts og Nantucket-øya var hovedsakelige hvalfangstsentrene på 1800-tallet. I 1857 hadde New Bedford 329 registrerte hvalbåter. I forkant av 1920-tallet da den kommersielle hvalfangsten i USA avtok og petroleumsprodukter begynte å erstatte hvalolje, var mange fiskehavner egentlig hvalfangsthavner hvor det ble bygget hvalbåter.
Hovedformålet med hvalfangst i USA var lampeoljen som ble lagd av det store fettlageret i hvaler. Hvalbåtene hadde med seg utstyr til å ekstrahere fett fra hvalene så snart de ble heiset opp i båtene. Utenom fettet og enkelte bein ble de fleste kadavrene kastet tilbake ut igjen i vannet, siden det ikke fantes noe marked for hvalkjøtt. På den tiden hadde hvalolje den beste kvaliteten som lampeolje.
Oppdagelsen av petroleum i Pennsylvania på slutten av 1800-tallet ble begynnelsen på slutten av kommersiell hvalfangst i USA da parafin, destillert fra råolje, erstattet hvalolje i lamper. Senere erstattet elektrisitet oljelamper gradvis, og innen 1920-tallet hadde etterspørselen etter hvalolje forsvunnet helt.
I dag påminner New Bedford Whaling National Historical Park om arven etter både kommersiell og tradisjonell hvalfangst i USA, der den ligger i New Bedford i Massachusetts, med forbindelser til Inupiat Heritage Centre i Barrow i Alaska.
Norge
Hvalfangst har vært drevet langs norskekysten av norske fangstfolk i århundrer. Vågehvalfangst langs norskekysten nevnes i skriftlige kilder allerede på 800-tallet, fangst med harpun var vanlig på 1200-tallet.
I 1843 prøvde skipsreder Christian Stephansen fra Arendal seg på Norges første pelagiske hvalfangstekspedisjon i Stillehavet.Norges første hvalfangstekspedisjon endte i fyll og fiasko, Avtrykk.no, 24.01.2019 Forsøket ble ikke vellykket økonomisk og det skulle gå flere ti år før norske hvalfangere prøvde seg på fangst i sydligere strøk.
Den moderne industrielle hvalfangsten ble utviklet av Svend Foyn fra Tønsberg i 1860-årene. Han hadde lang erfaring fra selfangst i nordlige farvann, og fra 1864 drev han eksperimentell hvalfangst i Finnmark. Han kombinerte tre faktorer: Harpun og granat ble kombinert til en moderne granatharpun og plassert i en hvalbåt drevet av dampmaskin. Hvalbåten "Spes & Fides" på 94 fot ble levert i 1864, og var utstyrt med dampmaskin og skonnertrigg. Granatharpunen eller sprengharpunen ble utviklet til 1866. Fra 1873 var hvalfangsten i Finnmark lønnsom næring. 14. januar 1873 fikk Foyn patent på sitt fangstsystem, og han fikk fangstmonopol fra 1873 til 1882. Han eksperimenterte også for å forbedre kvaliteten på hvaloljen. Hans oljeraffineri sto på Revsodden i Tønsberg. I 1877 fikk Foyn konkurranse av Jarfjordselskapet, og i 1880 av Hvalfangserselskabet Vestfold. I 1881 inngikk Foyn kontrakt med rederiet O.B.Sørensen i Arendal om bruk av Foyns fangstteknikk. I 1881 var det en hel flåte fra Vestfold som drev hvalfangst i Finnmark. 169 mann fra Vestfold deltok i fangsten, og de fanget 285 hval. I 1882 var det hvalstasjoner flere steder på Finnmarkskysten: Sørvær, Tyfjord, Syltefjord, Engelsviken, Jarfjord og Damasjavarre. Hvalstasjonene var svært enkle; hvalen ble dradd inn i fjæra og flenset der.Arne Odd Johnsen: Finnmarksfangsten. I Den moderne hvalfangsts historie. Opprinnelse og utvikling. Bind I. Oslo 1959.
På 1900-tallet deltok norske hvalrederier også i storstilt fangst på storhval i Sørishavet. Denne fangsten ble stoppet først da hvalbestandene stod på randen av utryddelse.
Motoriseringen av fiskeflåten i 1920-årene gav støtet til den moderne vågehvalfangsten. I 1938 ble det innført krav til konsesjon. På 1950-tallet kom regler om maksimumsfangst per båt og bestemmelser om at lisenshavere skulle være fiskere som eide båtene og selv deltok i fangsten. I 1976 ble det innført årlige maksimalkvoter. I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot stans i småhvalfangsten i Nordøst-Atlanteren, men innførte midlertidig stans i vågehvalfangsten fra 1987 i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til å revurdere moratoriet og fangstkvotene.
Moderne hvalfangst Selv om hvalolje har liten kommersiell verdi i dag, har hvalkjøtt kommet til å bli betraktet som en delikatesse, særskilt i Japan og Norge. Den arten som først og fremst blir jaktet på i dag er vågehvalen, den minste av bardehvalene. Nylige vitenskapelige kartlegginger antyder en bestand på 180 000 i det sentrale og nordøstlige Atlanterhavet og 700 000 rundt Antarktis, dog det siste anslaget er blitt trukket i tvil, og noen anslag regner med en antarktisk bestand som bare er halvparten så stor.
Færøyene thumb|Fangsten etter et grindradráp i Hvalba, Færøyene