Hellas' historie går tilbake til grekernes ankomst i Europa en tid før 1500 f.Kr., selv om det bare har vært en uavhengig gresk stat kalt Hellas siden 1821.
Hellas' historie går imidlertid langt utenfor Hellas' grenser. Så tidlig som det 7. århundre f.Kr. hadde grekerne kolonisert deler av det som nå er Tyrkia, Kypros, Italia og Libya. Erobringen av Aleksander den store i det 4. århundre f.Kr. ga grekerne styre over Anatolia, Egypt, Syria og Mesopotamia. Som deler av Det bysantinske rike var disse og andre områder deler av den greske verden i mange århundrer. Fra det 15. århundre levde nesten alle grekere under det osmanske imperiet.
Egeisk kultur Den tidligste sivilisasjonen som dukket opp rundt Hellas var den minoiske sivilisasjon på Kreta som varte fra ca. 3650 til 1450 f.Kr., og den tidlig helladiske periode på det greske fastlandet fra ca. 2800 f.Kr. til 2100 f.Kr.
Lite spesifikk informasjon finnes om minoerne, selv navnet er en moderne betegnelse som er hentet fra Minos, den legendariske kongen på Kreta. De har blitt karakterisert som urindoeuropeisk folk, antagelig de språklige forfedrene til de etokretisk-språklige i den klassiske antikken. Språket deres tilhører skrifttypen Linear A som ingen har klart å tyde på overbevisende måte. De var primært et handelsfolk som deltok i oversjøisk handel og dro nytte av sitt lands rike naturressurser. Øya var på den tiden rik på tømmer som ble kommersielt utnyttet og eksportert til nærliggende land som Kypros, Egypt og Egeerøyene.
Selv om det råder stor usikkerhet om deres forfall, ble de til slutt invadert av mykenere fra fastlandet. Deres invasjon fant sted rundt 1400 f.Kr., og sammen med det minoiske utbruddet, var det et sannsynlig scenario for slutten på den minoiske sivilisasjon. Ifølge denne teorien ble den minoiske flåten og havnene ødelagt i en slik grad at de ikke kunne repareres av enorme bølger fra Middelhavet. Mulige klimatiske endringer påvirket avlingene i mange år som igjen ville ha ført til hungersnød og sosialt sammenbrudd. Den mykenske invasjonen fullførte det siste kapittelet i en sivilisasjon som blomstret i rundt 1600 år.
Mykene thumb|300px|Det restaurerte Attalos' Stoa i Athen. Mykensk Hellas, også kjent som gresk bronsealder, er den sene helladiske bronsealder-sivilisasjonen i Antikkens Hellas. Den varte fra ankomsten til grekerne i Egeerhavet rundt 1600 f.Kr. til sivilisasjonen kollapset rundt 1100 f.Kr. Dette er den historiske bakgrunnen for eposene til Homer og mye annet i gresk mytologi. Den mykenske perioden henter sitt navn fra det arkeologiske utgravningsstedet Mykene i det nordøstlige Argolida på Peloponnes i det sørlige Hellas. Athen, Pylos, Theben og Tiryns er også viktige mykenske steder.
Mykensk sivilisasjon ble dominert av et aristokrati bestående av krigere. Rundt 1400 f.Kr. utvidet mykenerne sin kontroll til Kreta og adopterte minoernes Linear A til å skrive sin tidlige form for gresk. Den mykenske skrifttypen kalles Linear B.
Mykenerne gravla sine adelsmenn i tholos, store sirkulære gravkamre med et høyt buet tak og rette innganger dekket av stein. De gravla ofte dolker eller andre former for militært utstyr med den avdøde. Adelen ble ofte gravlagt med gullmasker, tiaraer, rustning og våpen utsmykket av juveler. Mykenerne ble gravlagt sittende og noen av adelen ble mumifisert.
Rundt 1100 f.Kr. kollapset den mykenske sivilisasjonen. Tallrike byer ble plyndret og regionen gikk inn i det som historikerne ser på som de mørke århundrene. I løpet av denne perioden opplevde Hellas en nedgang i befolkning og skriftspråk. Grekerne selv la skylden for denne nedgangen på en invasjon av en annen bølge med greske folkeslag, dorerne, men der er sparsommelige arkeologiske bevis for dette synet.
Mørke århundre De mørke århundrer i Hellas (ca. 1200–800 f.Kr.) henviser til perioden av gresk historie fra den antatte doriske invasjonen og slutten på mykensk sivilisasjon i det 11. århundre f.Kr. til oppkomsten til de første greske bystatene i det 9. århundre f.Kr. og eposene til Homer og de tidligste skriftene med gresk alfabet i det 8. århundre f.Kr.
Mykenes kollaps sammenfalt med fallet til flere andre store imperier i Det nære østen som hettittene og Egypt. Årsaken kan skyldes en invasjon fra havfolkene som brukte våpen av jern. Da dorerne kom inn i Hellas, var også de utstyrt med overlegne jernvåpen, og klarte enkelt å spre de svekkede mykenerne. Perioden som fulgte disse hendelsene blir kollektivt kalt de mørke århundrene.
Arkeologi viser en kollaps i sivilisasjonen i den greske verdenen i denne perioden. De store palassene og byene til mykenerne ble ødelagt eller forlatt. Det greske språket ble ikke skrevet lenger. Greske vaser fra denne tiden hadde enkle geometriske former og manglet den figurative dekorasjonen til mykenerne. Grekerne i denne perioden levde i mindre og færre bosetninger, noe som antyder hungersnød og avfolking, og utenlandske varer finnes ikke på de arkeologiske stedene, noe som antyder et minimum av internasjonal handel. Kontakten mellom utenlandske makter var også borte i denne perioden, noe som gav liten kulturell utvikling eller vekst av noe slag.
Konger hersket gjennom denne perioden til de til slutt ble erstattet med et aristokrati. I noen områder dannet det seg enda senere et aristokrati innenfor aristokratiet, en elite i eliten. Krigføringen endret fokus fra kavaleri til større vekt på infanteri. Jern erstattet bronse i produksjonen av verktøy og våpen, både på grunn av at det var billig å produsere, men også på grunn av lokal tilgang. Sakte vokste likhet frem mellom de ulike sektorene i folket, noe som førte til at de forskjellige kongene ble avsatt og familiene vokste frem.
Familiene begynte å rekonstruere sin fortid i forsøk på å forbinde sine ættetavler med helter fra trojanerkrigen, særlig Herakles. Det meste av dette var legende, men noe ble sortert av poeter i skolen til Hesiod. De fleste av disse diktene er tapt, men noen berømte «fortellingsforfattere» som de ble kalt, var Hekataios fra Milet og Akusilaos fra Argos.
Det er antatt at eposene til Homer inneholder en viss grad av tradisjon som har blitt muntlig overbrakt i den mørke tidsperioden, men i hvilken grad er omdiskutert.
På slutten av denne stagnasjonsperioden opplevde den greske sivilisasjonen en renessanse som spredte den greske verdenen så langt som Svartehavet og Spania. Skrivekunsten ble gjenlært fra fønikerne og spredte seg til slutt nord inn i Italia og Gallia.
Antikkens Hellas Utdypende artikkel: Antikkens Hellas
thumb|Kapp Sounion i Attika som ser ut over de egeiske øyene. Der er ingen fastsatte eller universelt aksepterte tidspunkt som innleder eller avslutter den antikke greske perioden. Vanligvis henviser uttrykket antikkens Hellas til all gresk historie før Romerriket, men historikere bruker begrepet mer presist. Noen inkluderer periodene til de minoiske og mykenske sivilisasjonene, mens andre hevder at disse sivilisasjonene var så forskjellige fra senere greske kulturer at de bør klassifiseres separat. Tradisjonelt ble det antatt at den antikke greske perioden startet med de første olympiske leker i 776 f.Kr., men nå trekker de fleste historikere begrepet tilbake til rundt 1000 f.Kr. Den tradisjonelle datoen for slutten på den antikke greske perioden er Aleksander den stores død i 323 f.Kr. Den etterfølgende perioden er hellenismen. Men ikke alle behandler de antikke og hellenistiske periodene som adskilte, og noen historikere behandler den antikke greske sivilisasjonen som en sammenhengende periode frem til kristendommen ble adoptert i det 3. århundre.
Antikkens Hellas er regnet av de fleste historikere som den grunnleggende kulturen i vestlig sivilisasjon. Gresk kultur hadde mektig innflytelse på Romerriket, som bar en versjon av den til mange deler av Europa. Den antikke greske sivilisasjonen har hatt enorm innflytelse på språk, politikk, utdanningssystem, filosofi, kunst og arkitektur i den moderne verden, særlig i renessansen i det vestlige Europa og igjen under forskjellige neoklassisistiske fornyelser i de 18. og 19. århundrenes Europa og Amerika.
Polis Den grunnleggende enheten i politikken i antikkens Hellas var en polis, noen ganger oversatt som bystat. «Politikk» betyr bokstavelig talt «tingene til polisen». Hver by var uavhengig, i det minste i teorien. Noen byer kan ha vært underordnet andre. De tretti tyrannene i Athen var for eksempel innsatt av Sparta etter Peloponneskrigen. Den øverste makt i hver by lå innenfor denne byen. Dette betydde at da Hellas gikk til krig, først og fremst mot det persiske riket, dannet landet en allianse for å føre krig. Det gav også mange muligheter for kriger innenfor Hellas mellom forskjellige byer.
Hellas dannet ingen klart avgrenset geografisk område, men spredde seg over den greske halvøya, over øyene i Egeerhavet og langs kysten av Anatolia. Det var greske samfunn og polis langs Svartehavet, i sørlige Italia og på Sicilia, og så langt unna som langs kysten av Frankrike og i Spania. Antagelig skapte den karrige jorda på det greske fastlandet og befolkningsvekst grunn til at grekerne spredte seg og utvandret, men de beholdt en felles kultur og språk.
Oppblomstring av gresk kultur De fleste av de greske navnene som i dag er allment kjent blomstret i denne tidsperioden. Blant poetene var Homer, Hesiod, Pindaros, Aiskhylos, Sofokles, Evripides, Aristofanes og Sappho aktive. Kjente politikere inkluderte Themistokles, Perikles, Lysander, Epaminondas, Alkibiades, Filip II av Makedonia og hans sønn Aleksander den store. Platon skrev i likhet med Aristoteles, Heraklit, Parmenides, Demokrit, Herodot, Thukydid og Xenofon. Nesten all matematisk kunnskap som ble formalisert i Euklids Elementer på begynnelsen av den hellenistiske perioden, ble utviklet i denne perioden.
Perserkrigene og Peloponneskrigen Utdypende artikler: Perserkrigene og Peloponneskrigen
To betydelige kriger formet den antikke greske verdenen. Perserkrigene (500–448 f.Kr.) er gjenfortalt i Herodots Historie. Joniske greske byer gjorde opprør fra det persiske riket og ble støttet av noen av byene i hjemlandet og ble til slutt ledet av Athen. Kjente slag fra denne krigen inkluderer Marathon, Thermopylae, Salamis og Plataiai.
For å gjennomføre krigen og kunne beskytte Hellas fra ytterligere persiske angrep senere, grunnla Athen det athenske sjøforbundet i 477 f.Kr. Innledningsvis skulle hver by i forbundet bidra med skip og soldater til en felles hær, men etterhvert tillot (og senere tvang) Athen mindre byer til å bidra med midler slik at de kunne forsyne deres skip. Utbrudd fra forbundet kunne straffes. Etter militære tiltak mot perserne ble skattekisten flyttet fra Delos til Athen og styrket ytterligere byens kontroll over forbundet. Det athenske sjøforbundet ble til slutt henvist til som det athenske imperiet.
Mens perserkrigene fremdeles pågikk, brøt det ut krig i 458 f.Kr. mellom sjøforbundet og det peloponnesiske forbund som bestod av Sparta og deres allierte. Etter noen kamper uten avgjørelse, signerte de to partene en fredsavtale i 447 f.Kr.
Den freden skulle vare i tretti år, men i stedet holdt den bare til 431 f.Kr. da Peloponneskrigen brøt ut. Våre hovedkilder til denne krigen er Thukydids Historien om Peloponneskrigen og Xenofons Hellenika.
Krigen begynte over en krangel mellom Kérkyra og Epidamnos. Epidamnos var en så liten by at Thukydides måtte fortelle leserne om hvor den var. Korint intervenerte på Epidamnos' side. I frykt for at Korint skulle erobre den kerkyriske marinen, det var bare Athen som hadde større marine, intervenerte Athen. Athen forhindret Korint fra å gå i land ved Kérkyra i slaget ved Sybota, la Poteidaia under beleiring og forbød all handel med Korints nærliggende allierte, Megara, i det megariske dekret.