Irans geografi er en beskrivelse av landet Irans naturforhold, landskap og fordeling av menneskelig virksomhet i landet.
Landet grenser til Pakistan og Afghanistan i øst, Turkmenistan, Aserbajdsjan og Armenia i nord og Tyrkia og Irak i vest. Iran har kystlinje langs Persiagulfen og Omanbukta i sør og Det kaspiske hav i nord.Haftlang, Kiyānoosh Kiyāni, and Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang. The book of Iran: a survey of the geography of Iran. Alhoda UK, 2003. Iran regnes vanligvis som del av Midtøsten, mens de nordlige delene av landet i noen sammenhenger regnes som del av Sentral-Asia.
Iran er et fjellrikt land som for en stor del består av en høyslette med ørkener og stepper, omgitt av høye fjell. Iran har tolv klimasoner. Mesteparten av Iran har et relativt tørt kontinentalt klima med til dels svært varme somrer og kjølige vintrer. I høyfjellene kan det falle mye snø. Deler av landet har subtropisk klima. Langs Det kaspiske hav er det mye nedbør. Lavland finnes stort sett bare som smale striper langs kystene. Lavlandet i sørvest har milde vintrer og varm, fuktige somrer. Store deler av landet er ufruktbart.
Betydelige deler av landet består av ørken og saltflater (kavir) og er tilnærmet ubebodd. Befolkningen er svært ujevnt fordelt. Mest folk bor i de fruktbare områdene i nord og nordvest, samt i noen fruktbare bekkener på platået. Landet er dominert av to fjellkjeder: Zagrosfjellene i nordvest og langs den persiske gulf og Elburzfjellene i nord langs det Kaspiske hav. Teheran er den suverent største byen. Mashhad er nest største by. Andre store byer er Isfahan, Karaj, Shiraz, Tabriz og Qom.
Tørrt klima og økende forbruk av ferskvann har ført til knapphet på vann, noe som på 2000-tallet er en av landets største utfordringer.
Olje og naturgass er en av landets viktigste naturressurser og noen av verdens største kjente reserver finnes i Iran. Rundt år 2000 utgjorde oljeeksport 26 % av landets BNP. Landets eksport består av 80–90 % olje. Per 2013 ble det anslått at 40 % av forekomstene var utviklet.
Beliggenhet og grenser Iran har et areal på km2 og ligger mellom 25 og 40° nordlig bredde og mellom 44 og 64° østlig lengde. Iran grenser til Irak (Kurdistans regionale regjering), Armenia, Aserbajdsjan (Nakhitsjevan autonome republikk), Turkmenistan, Afghanistan, Pakistan og Tyrkia. Den lengste grensen er mot Irak og strekker seg over mer enn km. I sør er kysten mot den persiske gulf og Omanbukta på over kilometer, mens kysten mot Det kaspiske hav er over 600 km. I nord, vest og sør følger grensene i stor grad terrengformasjoner. Grensene i øst er trukket som rette streker med lite hensyn til terrenget. Iran regnes som del av Midtøsten/Det nære østen og Vest-Asia.Haftlang, Kiyānoosh Kiyāni, and Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang. The book of Iran: a survey of the geography of Iran. Alhoda UK, 2003. Iran har til sammen km grenser på land og km grenser i sjøen.
I øst er det iranske platået adskilt fra Afghanistan og Pakistan av høydedragene Khorassan og Balutsjistan. Iran har hatt grensetvister med Afghanistan om jord- og vannressurser i Sistan-bekkenet og med Irak om Shatt-al-arab. Iran omfatter Kharg, Qeshem og andre øyer i gulfen og gjør derfor krav på halvparten kontinentalsokkelen.
Administrativ inndeling
Iran består av 31 provinser (ostānhā, entall: ostān):
400px|Irans provinser Teheran Qom Markazi Qazvin Gilan Ardabil Zanjan Øst-Aserbajdsjan Vest-Aserbajdsjan Kurdistan Hamadan Kermanshah Ilam Luristan Khuzestan<li>Chahar Mahaal og Bakhtiari <li>Kohkiluyeh og Buyer Ahmad <li>Bushehr <li>Fars <li>Hormozgan <li>Sistan og Balutsjistan <li>Kerman <li>Yazd <li>Esfahan <li>Semnan <li>Mazandaran <li>Golestan <li>Nord-Khorasan <li>Razavi-Khorasan <li>Sør-Khorasan <li>Alborz
Grensetvister Iran-Irak-krigen handlet blant annet om omstridt grense ved Shatt al-Arab. For begge land er denne elven en strategisk viktig adkomst til sine havnebyer Basra og Muhammara. Grensetvisten var gammel med opphav i grensen mellom det osmanske og det persiske imperiet. De to partene ble enige om avgjøre grensesaken fredelig i henhold til Alger-avtalen fra 1975.Lesaffer, R. (2015). The Iran-Iraq border: A story of too many treaties. Oxford Historical Treaties online. https://opil.ouplaw.com/page/502Bakhash, S. (2004). The Troubled Relationship: Iran and Iraq, 1930–80. In: Potter, L.G., Sick, G.G. (eds) Iran, Iraq, and the Legacies of War. Palgrave Macmillan, New York. https://doi.org/10.1057/9781403980427_2
Helmand-elven flyter fra det sørvestlige Afghanistan inn det østlige Iran. Elven forsyner Hamoun-våtmarkene og er viktige kilde til drikkevann og den eneste kilden til jordbruksvanning i området. Elven forsyner omkring 7 millioner mennesker med vann. Forvaltningen av elven er regulert i en traktat fra 1973. Da Taliban i 2021 på nytt kom til makten i Afghanistan ble de anlagt dammer og vannet ble forsøkt ledet bort slik at den ikke nådde Iran.NAGHEEBY, M. (2024). The Worst or the Best Treaty? Analysing the Equitable and Reasonable Utilization Principle in the Legal Arrangements of the Helmand River. Asian Journal of International Law, 14(1), 25–44. doi:10.1017/S2044251323000395
I 1971 tok Iran kontroll over Abu Musa og Tunb-øyene i Gulfen strategisk nær Hormuz-stredet. De forente arabiske emirater gjør også krav på øyene. Øyene var okkupert av Storbritannia fra 1908 til 1971. Øyene er ubebodd bortsett fra iranske militære styrker.
Al-Fakkah er et oljefelt delt mellom Iran og Irak i et omstridt grenseområde i provinsene Khuzestan og Maysan. Iranske styrker tok seg i desember 2009 inn på en irakisk installasjon (oljebrønn nummer 4) og heiste iransk flagg; etter forhandlinger trakk de iranske styrken seg ut etter 4 dager.
Topografi og overflate
Iran er et fjellrikt land som for en stor del består av en høyslette med ørkener og stepper, omgitt av høye fjell. Den sentrale høysletta, Zagrosfjellene i sør og fjellene i nord utgjør Irans tre hoveddeler. Lavlandet er stort sett bare smale striper langs kystene. Irans laveste punkt er 28 meter under havnivå ved det kaspiske hav og høyeste punkt er moh. Teheran ligger på sørskråningen av Elburzfjellene med en gjennomsnittshøyde over havet på rundt meter. Landarealet ligger gjennomsnittlig moh med en sjettedel over moh. Omkring 90 % av arealet ligger på det iranske platået. Omkring 25-50 % av arealet er ørken og 25 % er egnet til jordbruk, resten er fjell. Varamin, Qazvin og Khorasan er fruktbare bekken.
Fjellrekker Irans landskap er preget av røffe fjellrekker som deler forskjellige bekkener eller platåer fra hverandre. De folkerike vestlige delene er mest fjellrike med Zagrosfjellene og Alborzfjellene. Sistnevnte ligger på rundt moh og har Irans og Vest-Asias høyeste punkt Damavand på moh. Alborzfjellene danner et belte på omkring 100 km bredde gjennom hele det nordlige Iran og har flere aktive vulkaner. I nordøst mot grensen til Turkmenistan fortsetter disse som fjellene Kopet Dag. Elven Sefid Rud passerer gjennom en åpning i Alborzfjellene og danner et elvedelta i Kaspihavet nær byen Rasht.
Zagrosfjellene er strekker seg rundt 1300 km i omkring 160 km bredde med Zard Kuh på 4547 moh som høyeste punkt. Zagrosfjellene er geologisk komplisert og sterkt erodert av elver med utløp i Gulfen. Zagrosfjellene ligger på rundt moh med høyeste topp på nær moh.
De sentraliranske fjellene (også kjent som Sahand-Bazman vulkanbeltet) går omtrent parallelt med Zagrosfjellene i en lengde på 1900 km mellom Sahand i Øst-Aserbajdsjan og Bazman i Balutsjistan. Sahand-fjellet er 3700 moh, Lalehzar-fjellet i Kerman har en topp på 4351 moh og Karkas-fjellene når opp til 3800 moh.Berberian, M. (2014). Earthquakes and coseismic surface faulting on the Iranian Plateau (Vol. 17). Elsevier.Gianfagna, A. (2015). Periodico di Mineralogia Vol. 84, 1 april 2015. Edizioni Nuova Cultura.
Den østlige del av landet består hovedsakelig av ubebodd ørkenbassenger med en og annen saltsjø. Det iranske høylandet omfatter geologisk også Afghanistan.Haftlang, Kiyānoosh Kiyāni, and Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang. The book of Iran: a survey of the geography of Iran. Alhoda UK, 2003.
Platå og sletter Det sentral indre området av landet består av et platå på 900– moh, og dette platået er nesten helt innesluttet av fjell bortsett fra i øst der lavlandsområdet fortsetter inn i Pakistan og Afghanistan. Platået utgjør omtrent halvparten av Irans areal. En stor del av platået er ufruktbar ørken særlig den store saltørkenen og den store sandørkenen. Det finnes noen fruktbare daler og bekkener på platået; Varamin, Qazvin og Khorasan er relativt fruktbare bekkenomåder. Saltholdig og derfor udyrkbar jord er vanlig i det sentrale og østlige Iran. Langs Det kaspiske hav nord for fjellene er det en smal, fruktbare stripe land (til dels marskland og til dels under havnivå) som tilhører Iran. Det kaspiske hav er uten avløp og er saltholdig. Øst for det kaspiske hav inngår deler av den turkmenske steppe, de relativt fruktbare Gorgan-slettene, i Iran.Haftlang, Kiyānoosh Kiyāni, and Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang. The book of Iran: a survey of the geography of Iran. Alhoda UK, 2003.
Sandørkenen Dasht-e Lut i sørøst er over km² stor, og nord for denne saltørkenen Dasht-e Kavir som er rundt km². Vannet som renner fra fjellene i vårsesongen tørker raskt opp.Haftlang, Kiyānoosh Kiyāni, and Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang. The book of Iran: a survey of the geography of Iran. Alhoda UK, 2003. Dasht-e Lut er innført på UNESCOs verdensarvliste på grunn av særegen geologi og klima. Den sterkt saltholdige og grunne Urmiasjøen ligger helt i nordvest; den er største av flere innsjøer i området. Urmiabekkenet egner seg godt til dyrking av hvete, bygg og bomull. Sistan- og Hamun-e Jaz Murian-depresjonene danner en vesentlig del av landskapet i sørøst, Khuzestan er sletteland i sørvest, Moghan er en steppe i nordvest, og Turkman-Sahra danner en steppe i nordøst. Depresjoner eller bekken uten utløp til havet er utbredt i Sentral- og Vest-Asia; omtrent halvparten av Irans areal består av slike lukkede bekken. Kavir-bekkenet og omliggende mindre bekken blir av og til oversvømt ved flom. I bunnen av bekkener finnes flere grunne sesongpregede innsjøer eller våtmarker ofte med høyt saltinnhold. Sistanbekkenet er et endorheisk bekken som omfatter store deler av sørvestlige Afghanistan og sørøstlige Iran, og er et av de tørreste områdene i verden.
De eneste store slettene finnes langs den fruktbare kysten mot Det kaspiske hav og ved den nordlige enden av Persiagulfen, hvor Irans grense følger utløpet til Arvand-elven (Shatt al-Arab). Mindre, usammenhengende sletter finnes langs den gjenværende kysten av Persiagulfen, Hormuz-stredet og Omansjøen. Khuzestan-sletten inngår i Mesopotamia-sletten. Det er lite fruktbart lavland, størst areal er Kārūn-elvens basseng i Khuzestan.
I det sentrale høylandsområdet av Iran, ikke langt fra de gamle handelsrutene som bandt sammen øst og vest, ligger det pittoreske tettstedet Zana Zandiye. Her er vintrene kalde og somrene varme, men de omkringliggende dalene gir gode forhold for dyrking av bygg og linser.Kiyanoosh Kiyani Haftlang; Kiyānūsh Kiyānī Haft Lang (2003). The Book of Iran: A Survey of the Geography of Iran. Alhoda UK. p. 17. ISBN 978-964-94491-3-5.
Vassdrag og innsjøer Karun er den største elven og har utspring i Zagrosfjellene og utløp ved Khorramshahr i gulfen. Karun er en av de viktigste kildene til jordbruk i Iran og elvens flomsletter er tett befolket. Storbyen Ahvaz ligger ved Karun. Elven Helmand løper ut Hāmun-e Helmand som er en sumppreget innsjø nær grensa til Afghanistan og danner våtmarksområder i Sistan i grenseområdene.
Urmiasjøen er en grunn saltsjø delt mellom provinsene Øst-Aserbajdsjan og Vest-Aserbajdsjan. Innsjøen fyller en tektonisk depresjon 1200 meter over havet, uten utløp til havet. Den var tidligere den største innsjøen i Midtøsten og er den nest største eller tredje største saltsjøen i verden.
Geologi