Radikalkritikk er den bibelfortolkningsmetode som utgikk fra den Den nederlandske radikalkritiske skole, Den var en bevegelse ved noen nederlandske teologiske fakulteter som ikke bare benektet Jesu historiske betydning, men også autentisiteten til Paulusbrevene. Bevegelsen antas å ha oppstått i 1878. De fremste representantene for denne nederlandske skolen var Abraham Dirk Loman (1823–1897), Willem Christiaan van Manen (1842–1905), Gerardus Johannes Petrus Josephus Bolland (1854–1922) og Gustaaf Adolf van den Bergh van Eysinga (1874–1957).Robert M. Price, The Pre-Nicene New Testament: Fifty-four Formative Texts (Salt Lake City, 2006), side 1181-1185.
En av de første akademikere som satte et kritisk søkelys på radikalkritikken, var Albert Schweitzer. Han tibakeviste dens teser og tilla dem lingen verdi.Se blant annet Albert Schweitzer Geschichte der Paulinischen Forschung von der Reformation bis auf die Gegenwart, Mohr, Tübingen 1911.
Bakgrunn Den nederlandske kritiske skole ble avfødt av opplysningstidens ideer, hvor for eksempel Hermann Samuel Reimarus anvendte rasjonalistiske og sekulære historisk-kritiske metoder på Bibelen. På 1800-tallet ved Universitetet i Tübingen ble disse ideene videreutviklet av teologer som Ferdinand Christian Baur. David Strauss (Das Leben Jesu) hadde også stor innflytelse i Nederland. Teologene ved Tübingenskolen brukte Paulus' brev til å stille spørsmål ved Jesu historiske betydning, med hovedargumentet at disse brevene, som man antok var skrevet tidligere enn evangeliene, ikke hadde mye å si om Jesu liv. Det var også vanskelig for dem å harmonisere brevene med Apostlenes gjerninger. Tübingen-skolen anerkjente noen av Paulus' brev som autentiske, med unntak av Bruno Bauer som bestred ektheten til alle disse brevene.
Starten på den nederlandske radikalkritikk var i 1878, med en bok av Allard Pierson om Bergprekenen. Uavhengig av Bruno Bauer konkluderte Pierson med at Galaterbrevet var pseudepigrafisk, selv om det ble anerkjent som autentisk av Tübingenskolen. Piersons arbeid ble kraftig avvist av hans kollega A.D. Loman. Men i 1881 var Loman også overbevist om at ingen av Paulus' brev var autentiske. Loman påvirket igjen W.C. van Mannen, hvis konvertering til radikalkritikk skjedde i 1889. Van Manens student van den Bergh van Eysinga var den siste akademiske representant for den nederlandske skole. Han arbeidet til sin død i 1957.A.J. Allan. i Kerk & Wereld, 1995 A Forgotten Chapter: the Radicals , Radikalkritik - de omnibus dubitandumm [https://web.archive.org/web/20110717072449/http://www.radikalkritik.de/A_forgotten_chapter.htmarkivdato 2011-07-17. lest 2010-08-18
Et fellestrekk ved denne trenden var at de avviste ektheten til alle Paulus' brev. De hevdet at de ikke ble skrevet før rundt år 120. Deres viktigste eksterne argument var at det ikke fantes sitater fra Paulus hos de apostoliske fedre, i hvert fall ikke i verkene som ble akseptert som autentiske. Internt argument var at brevene i Det nye testamente ser mer ut som avhandlinger enn brev i egentlig forstand.Hermann Detering: The Dutch Radical Approach to the Pauline Epistles, 1996, [http://www.depts.drew.edu/jhc Journal of Higher Criticism, 2010-08-18 [https://web.archive.org/web/20100621193622/http://www.depts.drew.edu/jhc/detering.html arkivdato 2010-06-21
Disse nederlandske forskerne hadde kontakt med noen samtidige i Europa. Lengst fremme var Edwin Johnson i det anonymt publiserte engelske verket Antiqua mater fra 1887, en studie av kristen opprinnelse, hvor kristendommen presenteres som et resultat av en jødisk reformbevegelse kombinert med den gresk-romerske gnosis hos Simon Magus og Markion, og hvor Jesus, Peter og Paulus var fiktive skikkelser. I Tyskland hadde radikalkritikk en representant i Arthur Drews.
En senere representant for disse synspunktene er Robert M. Price.
Litteratur
Referanser
Kategori:Bibelen