__NOTOC__
<onlyinclude>Høytorp fort er et festningsanlegg som igjen var en del av Fossumstrøkets festning. Fortet ligger like nordøst for Mysen i Indre Østfold kommune, Østfold.
Fortet var det største anlegget i festningen, og det var sete for festningskommandoen. Det sto ferdig i 1915, og det var i kamp med tyske tropper i aprildagene 1940. Etter krigen var fortet bl.a. standkvarter for Transportregimentet og Heimevernet. Det ble nedlagt som militært anlegg i 2001, og hele området er overtatt av kommunen.
Høytorp fort er av antikvariske myndigheter betegnet som et nasjonalt festningsverk på linje med Akershus festning i Oslo og Fredriksten festning i Halden.
Historien bak Høytorp fort Bakgrunn Etter unionsoppløsningen, under Karlstadforhandlingene høsten 1905, la den svenske delegasjonen fram et krav om at det skulle opprettes en demilitarisert sone langs den norsk-svenske grensen, fra Svinesund i sør til 61°N, det vil si like nord for Elverum. Norge måtte motstrebende godta kravet, selv om det innebar at flere nybygde og meget påkostede festningsanlegg måtte legges ned:
Ved Fredriksten festning måtte alt det moderne utstyret, inkludert de nye tårnkanonene, fjernes. Kongsvinger festning fikk beholde de nye fortene, på betingelse av at de ikke måtte moderniseres. Hjelmkollen fort, Ørje nordre og søndre fort, Vittenbergåsen batteri og Urskog fort ble fraflyttet og demolert. Dette ble gjort i løpet av sommeren 1906.
Allerede høsten 1905, etter forhandlingene i Karlstad, hadde imidlertid sjefen for festningsartilleriet, oberst Georg Stang, begynt på egen hånd å utarbeide forslag til planer for en helt ny forsvarslinje mot Sverige, men da trukket tilbake, vest for den demilitariserte sonen. Dette skulle resultere i en ny rekke av grensefestninger. I Trøndelag kom de Værdalske befestninger og Hegra festning i Stjørdal. Etter en langtrukken prosess mellom Forsvarsdepartementet, Stortinget og diverse komiteer ble til slutt også Fossumstrøkets festning anlagt etter Stangs opprinnelige konsept, som et framskutt brohode på østsiden av Glommabuen.
Ved mobilisering skulle det etableres en dobbel forsvarslinje med til sammen to tusen infanterister fra Øyeren i nord, over Skjønhaug, Havnås og Hærland og videre ned til Glomma sør for Eidsberg kirke. Linjene skulle ved mobilisering opparbeides med forhugninger, piggtrådsperringer og skyttergraver. Bak linjene skulle det ligge tre kraftige fort, på Trøgstad varde, Høytorpåsen og Torkelsrudåsen. Fortene skulle utstyres med langtrekkende kanoner som kunne gjøre det mulig å utføre operasjoner også dypt inn i, eller bak, fiendtlige stillinger.
Våren 1912 ble planene godkjent av Stortinget, men man frafalt planene om befestningene på Torkelsrudåsen. Festningen kom dermed til å omfatte Trøgstad fort, Høytorp fort og brogalleriene ved Fossum veibru og Langnes jernbanebru. Høytorp fort var det største og kraftigste av dem, og skulle tjene som kommandoplass for hele festningen.
1912–1915: anleggsperiode I 1908 ble Høytorpåsen målt opp av Ingeniørvåpenet, og det ble utarbeidet kart i målestokk Dette ble utgangspunkt for den videre utviklingen av anlegget. Det ble kjøpt inn et område på ca. 600 dekar, for det meste utmark. Arkitekten bak selve befestningsanleggene var ingeniørkaptein Thomas Neumann. Han hadde gjennom flere år studert festningsverk på kontinentet, hovedsakelig i Frankrike og Tyskland, og han kom direkte fra utbyggingen av Ingstadkleven fort i Stjørdal, det som i ettertid er blitt bedre kjent som Hegra festning. Anleggsarbeidene ble igangsatt sommeren 1912, umiddelbart etter Stortingets vedtak.
Da fortet begynte å ta form resulterte det i protester fra svensk side. Enkelte der mente at selve anlegget av fortet var en uvennlig handling. Saken ble til og med tatt opp i Riksdagen. Men fra norsk side kunne man bare vise til at fortet lå vest for, og på betryggende avstand til, den demilitariserte sonen.
Opp til ni hundre anleggsarbeidere, alle norske statsborgere, deltok ved anlegget på Høytorpåsen. Sommeren 1915, nesten nøyaktig tre år etter anleggsstart, ble 12 cm tårnkanoner montert og fortet var på det nærmeste ferdigstilt. Festningens første kommandant var oberst Olaf Elias Jølsen, som kom fra stillingen som kommandant på Agdenes festning.
1915–1933 Den 10. august 1915 rykket den første kontingenten med rekrutter inn, og garnisonsmannskapene ankom den 14. september. Den 22. august ble tårnkanonene prøveskutt og godkjent. Likevel drøyde det helt til 1918 før offisiell åpning ble markert.
Til daglig var bemanningen ved fortet en rekruttskole på ca. 70 mann, og en garnisonsavdeling, også den på ca. 70 mann. I tillegg kom 10 – 15 befal og håndverkere.
Fra fortet sto ferdig og ut gjennom 1920-tallet var det jevnlige våpenøvelser. Da ble fortet, sammen med resten av Fossumstrøkets festning, fullt bemannet og satt i krigsorden. Høytorp fort ble da satt opp med full bemanning, ca. 850 soldater, hovedsakelig var dette vernepliktige mannskaper utskrevet til repetisjonsøvelse. De aller fleste av disse igjen var infanteri, som bemannet nærforsvarsstillingene på fortet. Ved skarpskyting med tårnkanonene måtte befolkningen i deler av Hærland flytte ut av skuddsektoren. De fikk en fast årlig godtgjørelse fra Staten for å dekke utgiftene ved dette.
1933–1940 Hærordningen av 1933 kom til å innebære store endringer i det norske forsvaret. Festningsartilleriet hadde vært en egen våpengren siden 1903. Nå ble det nedlagt, og kystfestningene ble overført til Kystartilleriet. Landfestningene ble overført til Hærens artilleri og nesten samtlige ble stilt i reserve. Unntakene for dette var Høytorp og Trøgstad fort, som fikk status som manøver- og depotfestninger for feltartilleriet.
Fra nå satset hæren for fullt på det mobile feltartilleriet. Ved festningen ble det oppsatt to bilbårne batterier á fire 7,5 cm Schneider-Canet M 1899 feltkanoner allerede mot slutten av 1920-tallet, og det ble kjøpt inn én Citroën C4 lastebil, øvrige lastebiler skulle rekvireres ved mobilisering. Det ble også oppsatt en motorisert bataljon i 1938, bestående av stabsbatteri, tre batterier á fire 10,5 cm Cockerill M/1904 posisjonskanoner hver, med omgjorte understell til biltrekk. I 1939 tilkom stabsbatteri og to batterier á fire stk. 12 cm Selmer M/32 felthaubitser. I tillegg ble det innkjøpt 16 stk. Opel Blitz lastebiler, en Opel Kapitän, en Horch patruljebil, en Latil traktor og våren 1940 kom åtte Allis Chalmer beltetraktorer for å kunne trekke kanoner i terreng. Fossumstrøkets festning ble med dette senteret for utviklingen av det motoriserte artilleriet i Norge, og kommandant Lauritz Rodtwitt fikk Kongens fortjenstmedalje for dette arbeidet. Det var kaptein Halvor Gudmundsen som sto for selve omgjøringen og konstruksjonen av nye understell på de seksten 10,5 cm Cockerill kanonene.
Det fastmonterte artilleriet på festningene mistet sin betydning, og bare unntaksvis ble det drevet øvelsesskyting herfra. Kommandanten forsøkte å få ut midler til vedlikehold og opplæring på det faste skytset, men forgjeves. Dette er grunnen til at i 1940 var det nesten bare befal og vernepliktige mannskaper som hadde gjort førstegangstjeneste fra 1933 og tidligere som hadde kompetanse til å betjene tårnkanonene.
Andre verdenskrig Kampene i 1940 Under kampene i Østfold kom Høytorp fort til å spille en betydelig rolle. Fortet var i begynnelsen av april bemannet med 70 soldater, 12 befal og fem håndverkere.
Det begynte allerede om morgenen 9. april. Kommandanten, oberstløytnant Lauritz Rodtwitt, ble tidlig om morgenen varslet om kampene i Oslofjorden. Han beordret da fortets tre luftvernmitraljøser satt opp på Vestre høyde. Det skulle vise seg at flyene med den tyske invasjonsstyrken som var planlagt landsatt på Fornebu var blitt dirigert inn over Østfold. Antakelig regnet man denne ruten som sikrere enn å gå rett inn over Oslofjorden. De tyske Ju-52 transportflyene kom i lav høyde sørfra – rett over Høytorp fort. Mitraljøsebetjeningene skjøt alt de maktet, og det ble observert treff på flere fly, men ingen ble skutt ned.
Omtrent samtidig med dette begynte de første frivillige å melde seg ved fortet. Etter hvert skulle det bli flere hundre av dem. Blant disse var det folk som hadde avtjent verneplikt ved fortet og som hadde fått opplæring på tårnkanonene. Batterioffiserene var derfor spesielt oppmerksomme for kjente fjes og tok dem til side som kanonbetjening. Allerede på kvelden 9. april var det etablert dobbelt sett betjening til hovedbatteriet.
Tidlig om morgenen den 13. april klarte tyskerne å ta seg over Glomma og de greide snart å nedkjempe forsvarsstillingene ved Fossum bro. Deretter fortsatte de framrykkingen mot Askim og videre østover. Omtrent klokken 14.00 ba sjefen for Askim-detasjementet om artilleristøtte fra Høytorp fort. 12 cm kanonene ga da flere lag ild mot de framrykkende tyske styrkene. Ved 15.30-tiden brøt telefonnettet vest for Mysen sammen. Fortet fortsatte da å gi ild mot punkter på Askimveien for å hindre den tyske framrykkingen.
På ettermiddagen den 13. april kom ordren om at den motoriserte 12 cm haubitsbataljonen skulle trekkes ut av kampene og sendes til Sverige. 460 mann ble da sendt østover, de fleste av disse var tatt fra besetningen på Høytorp fort. 350 mann ble igjen, men de var rent for få til å bemanne nærforsvarsstillingene. Oberstløytnant Rodtwitt fikk imidlertid ordre om å holde fortet mot de framrykkende tyskerne og dekke opp for den videre evakueringen av norske styrker østover.
Ut mot kveldingen ble det rapportert at det var hørt tyske kommandorop nede fra området ved Momarken. Da klokken var blitt 20.00 begynte fortet å komme under direkte beskytning, først med håndvåpen og maskingevær, etter hvert også med bombekastere og artilleri. Fortet var da fullstendig omringet og beleiret. Rodtwitt trakk besetningen inn i reduiten og satset på å holde den mot direkte angrep. Gjennom natten og morgenen 14. april var fortet utsatt for flere kraftige tyske stormangrep, men de klarte å avvise dem.
Ut over formiddagen ble det meldt om lite ammunisjon. Omtrent kl. 13.00 ringte Rodtwitt til Ørje for å forhøre seg om situasjonen. Han fikk da opplyst at det sto nå ingen norske styrker på vestsiden av Haldenvassdraget; alle var nå på marsj mot grensen. Klokken 13.30 innkalte han til krigsråd. Man fant at besetningen hadde utført den oppgaven de hadde fått ordre om. Det ble vedtatt å overgi fortet. Det skjedde kl. 14.16 den 14. april. De norske soldatene ble holdt på fortet som krigsfanger, de fleste fikk dra hjem igjen i slutten av april.
Én nordmann, gårdbruker Thorer Homstvedt Skaarer, født 17. august 1912, fra Eidsberg, ble såret under kampene og brakt inn til Réduitens sykestue. Han døde av skadene 14. april på Mysen sykestue og ble gravlagt ved Hærland kirke. Det foreligger ingen sikre tyske tapstall.
Fortet under okkupasjonen Høytorp fort ble overtatt av Wehrmacht. Bygningsmassen ble brukt som rekonvalesentleir for sårede soldater, og det ble bygget fire «tyskerbrakker» og ny vaktstue nede ved Momarken. Selve fortet var av liten interesse for tyskerne. Det ble snart ribbet for strategiske metaller, som kobber og messing. Tårnkanonene ble i 1942/43 pigget løs og sendt til kystfort på Vestlandet. 12 cm kanonene kom til Eigerøya, 7,5 cm kanonene til Storøy utenfor Haugesund. Høsten 1944 ble fortet ribbet for alt av metall; ovner, ståldører, vindusskodder og piggtrådsperringer ble fjernet og sendt til omsmelting i Tyskland.
Etter andre verdenskrig 1945–2003 Etter annen verdenskrig ble Høytorp fort mye brukt til øvelse, blant annet av Feltartilleriets avdelinger i Tysklandsbrigaden. Det forelå også planer om videre utbygging av hele Fossumstrøkets festning. Disse planene inkluderte også nye befestninger med svære underjordiske anlegg på Torkildsrudåsen. Men i 1956 ble planene satt i bero og festningen stilt i reserve fram til den ble endelig nedlagt i 1959.