«Vasa», eller «Wasa», er et svensk orlogsskip som kantret og sank i Stockholms havn på jomfruturen 10. august 1628. «Vasa» er et regalskip, som er den svenske betegnelsen på de største krigsskipene i den svenske flåten på 1600-tallet.
Skipet ble hevet 24. april 1961 etter å ha blitt funnet i 1956 av Anders Franzén. «Vasa» var hovedsakelig intakt ved bergingen og er i dag utstilt i Vasamuseet på Djurgården i Stockholm. Etter flere århundrers glemsel er skipet nå en av de største severdigheter i den svenske hovedstaden,11 millioner på Wasavarvet 1961-88 og 17 millioner på Wasamuseet siden 1990 - Totalsum basert på Vasamuseets hjemmeside:"Museets besøkere", 2009; "Vasas sista färd" , 2000(?). som verdens eneste vel bevarte skip fra 1600-tallet.
Årsaken til forliset, som sendte det største krigsskipet under kong Gustav II Adolf til bunns utenfor Beckholmen i Stockholms innløp, viste seg å være en konstruksjonsfeil; «Vasa» hadde for liten stabilitet under seil. På tross av en krengeprøve som viste denne svakheten mens skipet lå ved kai, avseilte fartøyet på grunn av presset fra kongen, som ønsket «Vasa» klart så raskt som mulig. Det ble holdt høringer etter forliset, men det ble ikke felt noen dom, ettersom kongen hadde godkjent konstruksjonen av skipet.
Etter at skipet var funnet, ble flere tusen gjenstander og levningene av 16 mennesker avdekket i og rundt vraket. Blant funnene var klær, våpen, kanoner, verktøy, mynter, mat og drikke samt seks av «Vasa»s ti seil. Funnstedet og skipet har gitt stor innsikt i hverdagsliv, sjøstrid og skipsbyggeteknikk tidlig på 1600-tallet. Det nye flaggskipet skulle representere Sveriges militære og politiske makt, og Gustav II Adolfs autoritet som krigerkonge. Derfor fikk skipet kostbare dekorasjoner, blant annet flere hundre skulpturer i sterke farger.
Historisk bakgrunn mini|upright|left|Gustav II Adolf av Sverige (1611–1632), malt av Jacob Hoefnagel (1575 - 1630) I 1620-årene hadde Gustav II Adolf vært svensk konge i vel ti år. Under Vasa-dynastiet hadde Sverige gått fra å være et lite og fattig kongedømme i den nordeuropeiske periferien til en av stormaktene i europeisk politikk. Perioden fra 1611, da Gustav II Adolf etterfulgte sin far Karl IX, fram til 1718 med Karl XIIs død i Halden, går under navnet stormaktstiden i den svenske historien. Det ble en stormaktstid takket være en rekke sterke monarker, og ved etableringen av en militarisert sentralmakt kunne landet utnytte alle sine ressurser for å føre krig.Fred Hocker, Catastrophe i Cederlund (2006), s. 36-29 Gustav II Adolf som en av de mer krigerske konger i Sveriges historie, hadde sterke hærstyrker, men den svenske orlogsflåten var svak.
Den svenske kongen var opptatt med en krig i Polen-Litauen og fulgte samtidig utviklingen av trettiårskrigen i Tyskland. Krigen gikk dårlig for protestantene, og av strategiske hensyn var det nødvendig å skaffe seg kontroll over Østersjøen. Dermed måtte en sterk østersjøflåte etableres for å sikre de svenske interesser, blant annet mot Christian IVs Danmark-Norge. Den dansk-norske orlogsflåten var overlegen, og polakkene hadde planer om å etablere egne flåtestyrker. Dessuten hadde styrker lojale mot den katolske Habsburg-keiseren okkupert Jylland, som i likhet med Sverige var et protestantisk område.Fred Hocker, Catastrophe i Cederlund (2009), s. 36-39; Matz (2007), s. 9-10
De svenske sjøkrigstyrkene ble rammet av flere tilbakeslag i 1620-årene. Et større forlis fant sted i 1625 da en flåtestyrke utenfor Rigabukten kom ut for en storm, som førte til at ti skip gikk på grunn og ble ødelagt. Under slaget på Danzigs red 28. november 1627 ble en svensk blokadestyrke angrepet av en større polsk flåtestyrke og to skip gikk tapt. Den svenske admiralens flaggskip «Tigern» ble erobret, og «Solen» ble sprengt av sin egen besetning etter å ha blitt entret og nesten tvunget til overgivelse. Året 1628 var heller ikke heldig, i tillegg til «Vasa» som sank på sin jomfrutur, mistet admiral Klas Fleming flaggskipet «Kristina» i en storm utenfor Danzig, og «Riksnycklen» gikk på grunn utenfor Viksten. Tapet av disse tre fartøyene skjedde på mindre enn en måned.
Den svenske sjøkrigsflåten bestod på begynnelsen av 1600-tallet av små skip, med ett batteridekk utrustet med relativt lette kanoner. Skip av mindre størrelse var billigere enn større skip, og bedre egnet for eskorte og patruljeoppdrag langs viktige skipsruter. En flåte med store skip, med større bestykning og stridskapasitet, kunne derimot øke respekten for Sveriges militærmakt, både hos fiender og allierte. Orlogsskipene i den svenske flåten ble deretter rangert etter størrelse og bestykning i minst fem kategorier; minste skip på 100–150 lester, mindre skip på 150–200 lester, rette orlogsskip på 200–250 lester, stort orlogsskip på 300–350 lester og sist regalskip på 400–500 lester.Fred Hocker, Catastrophe i Cederlund (2006), s. 39
Byggingen mini|«Vasa» fra babord. Mesteparten av riggen og værdekket er nykonstruert, kontrasten til det svarte eiktreet i skroget er tydelig Kontraktene Den 23. desember 1624 undertegnet den hollandske skipsbyggeren Henrik Hybertsson og det svenske admiralitetet en kontrakt for å bygge fire skip i løpet av fire år. De to største fartøyene skulle ha en lengde mellom stevnene rundt 136 fot (40,4 m)Fred Hocker, s. 37 og bredde på 34 fot (10,1 m). Hybertsson og broren Arendt de Groot overtok ansvaret for skipsbyggeriet på Skeppsgården med en leiekontrakt («arrendekontrakt») for fire år fra 10. januar 1625.Fred Hocker «The Hybertsson brothers and Hein Jacobsson» i Cederlund (2006), s. 42
Den første kontrakten ble erstattet av en ny kontrakt undertegnet av kongen, Arendt de Groot og admiralitetet. Kjøllengden på de to større skipene ble økt til 64 alner (128 fot eller 38,0 m) og prisen ble angitt til 40 000 riksdaler for hvert skip.Fred Hocker The Specification i Cederlund (2006), s. 42 Forbildet for de større fartøyene var det franske krigsskipet «Galion de Guise» med et deplasement på 1 200 tonn. Kontrakten ble undertegnet ett år før byggingen begynte, ettersom admiralitetet og skipsverftet først måtte forberede seg på prosjektet.
Høsten 1625 hadde Arendt samlet det meste av tømmeret som skulle gå til byggingen av de første to fartøyene, et større og et mindre, fra omkringliggende markeder i Østersjøen; de kongelige skogene og private skogeiere ved Smålandskysten og Mälaren. Men skipsbyggeren kunne ikke begynne arbeidet på begge skip samtidig, og tok kontakt med kongen som var i Polen. Henrik Hybertsson hadde ikke fullført arbeidet på det siste skipet i den foregående kontrakten, og han ville basere de mindre skipene i den nye kontrakten på skipet på beddingen, og sendte en tegning til kongen.Fred Hocker, s. 39
Skipet, som muligens var «Tre Kronor»,Borgenstam og Sandström 1984, s. 63-71 hadde en kjøllengde på 108 fot (32,1 m) og en bredde på 24 fot (7,12 m) ved flaket (den flate delen av bunnen).Fred Hocker, Cederlund (2006) s. 44 Skipsbyggeren måtte ha kongens godkjennelse, og brevet med tegningen ble sendt den 3. oktober av admiral Klas Fleming til kongen.Fred Hocker, "The Spesification" i Cederlund (2006), s. 43
Natten til 21. september mistet den svenske flåten ti skip i en storm ved Domesnäs. Kongen sendte da et brev datert 4. november til Klas Fleming, med instruksjoner om å be skipsbyggeren begynne arbeidet på de to mindre skipene først. Tegningene for «Tre Kronor» ble godkjent, og kongen sendte også en ny tegning av et større skip til Stockholm. Den nye tegningen angav at det større skipet skulle bygges med en kjøllengde på 120 fot (35,6 m) som en forlengelse med 12 fot fra «Tre Kronor».
Den nye spesifikasjonen forårsaket en del problemer på verftet, ettersom den nye malen lå mellom målene for de større og mindre fartøyene, da tømmeret for et mindre og et større skip allerede var hugd. Hybertsson aksepterte den nye tegningen ettersom man bare hadde tømmer nok til et mindre skip, og med økonomiske problemer på verftet ønsket man ikke økt økonomisk risiko.Fred Hocker, s. 40 I et nytt brev datert 22. februar 1626 forlangte imidlertid svenskekongen at de nye proporsjonene skulle følges.Fred Hocker "Catastrophe" i Cederlund (2006) s. 43-44
Skipsbyggingen
mini|Klampbygging. Et skall ble lagt på plass før spantene ble reist mini|«Vasa»s bunn med kraftige interne forsterkninger, «kattesporene» er lagt midtskips over kjølsvinet. mini|Låringsgalleriene på akterskipet.
På Skeppsgården lå Skeppsholmens varv, et av de fire kongelige verft i Sverige (de andre lå i Västervik, Nyköping og Kalmar) med Antonius Monier som sjef. Skipsbygger Henrik Hybertsson på verftet kom fra Rijswijk ved Haag i Nederlandene,Fred Hocker, s. 36 men hadde arbeidet ved de kongelige verft i Sverige siden 1603, og var kjent som en dyktig fagmann. Sammen med broren Arendt de Groot og Monier hadde skipsbyggeren over fire hundre arbeidere på verftet. Tømmermenn dro til skogene langs strendene av innsjøen Mälaren og valgte ut trær med form som ville passe de planlagte skipenes linjer. Tømmeret ble om vinteren fraktet til Stockholm så skipsbyggingen kunne begynne i januar 1626. I julen 1625 ble imidlertid Hybertsson syk, og arbeidet ble i hans fravær ledet av assistenten Hein Jakobsson.Fred Hocker, "Catastrophe" i Cederlund (2006), s. 41
På den tiden brukte man ikke arbeidstegninger slik man gjør i dag; skipsbyggingen var basert utelukkende på skipsbyggerens erfaringer og kundens ønsker. Det var forskjellige byggeteknikker for bygging av store fartøyer, skipsbyggeren og hans assistent var opplært i konstruksjonsprinsippet kalt «den hollandske manéren», som var basert på en sammensmeltning mellom eldre byggeteknikker i Holland og kravellbyggingen. Denne byggemetoden er bedre kjent som klampbygging eller «på klamp», ved at man først konstruerte skipet som en skallkonstruksjon istedenfor å starte med en skjelettkonstruksjon.
Etter kjølstrekkingen, og etter at for- og akterstevner var satt opp, ble bunnplankene satt på plass og holdt sammen med påspikrede «klamper», så det utgjorde et skall med opptil tolv bordganger på hver side av kjølen mot slaget/kimingen (knekken mellom bunn og skipsside på skipet). På «Vasa» er opptil 20 000 spikerpinner av tre (spijkerpinnen) funnet på bunnseksjonen, som et uomtvistelig bevis for at skipet var klampbygget.Landström, s. 86-87 Etter at skallet var ferdig, ble klampene knekket av og spikerhullene proppet med trepinner som var hamret tvers gjennom bordlegningen. I kontrast til et skip bygd etter «den engelske manéren» eller søreuropeisk kravellbygging, ble ikke spanter brukt som formgivende element på skipet, bunnen og slaget ble i stedet formet med skallet.
Forskjellige byggeteknikker innenfor klampbygging eksisterte for ulike fartøyer. Det er antatt at byggeteknikken for bygging av større fartøyer, «Amsterdam-metoden», ble brukt i byggingen av «Vasa».Claus Rohden Olesen, s. 176-182 Istedenfor såkalte mesterbunnstokker eller mesterspanter ble det tatt i bruk geometriske metoder for å utforme slaget før bunnstokkene og spantene ble reist. Et «mesterspant» skulle bestemme formen på slaget og skipssidene, men det er så langt ikke funnet spor etter slike spant på «Vasa». Etter at bordgangene nådde slaget, ble bunnstokkene og de nederste spantestykker passet til og satt fast.
Kimingen/slaget på «Vasa» er stort sett formet av sirkelslag med en radius på 1,36–1,43 meter midtskips.Claus Rohden Olesen, s. 182 Deretter ble spantestykker montert oppover skipssidene, og langsgående planker ble plassert langs spantene. En fordel med klampbygging er at det er mulig for skipsbyggeren å justere bunnformen. Hein Jakobsson gjorde skipet bredere med 1 fot og 5 tommer (cirka 45 cm), trolig sommeren 1626. En slik justering er ikke mulig ved skjelettbyggingsteknikken.Fred Hocker "From Hybertsson to Jackobsson" i Cederlund, s. 46Fred Hocker, s. 139Kravellbygging i Norge, s. 14