thumb|Henrik Wergeland på daguerreotypi fra 1840-åra.Skabelsen, Mennesket og Messias fra 1830 var det mest omfattende diktverk utgitt i Norden. Verket ble omarbeidet til Mennesket i 1845 Mennesket er Henrik Wergelands omarbeidelse av ungdomsverket Skabelsen, Mennesket og Messias fra 1830. Omarbeidelsen faller i tre hoveddeler, Skabelsen, Forvildelsen og Frelsen. Disse svarer til førsteversjonens tredeling i Skabelsen, Mennesket og Messias. Hver hoveddel er delt inn i underavdelinger som består av monologer, dialoger, kor og sceniske opptrinn. Helheten framstår som et sammenhengende, verdenshistorisk lese-drama.
Omarbeidelsen fant sted på sykeleiet – fra midt i oktober til jul 1844 – og kom ut 29. januar 1845. Målet var å gjøre verket mer tilgjengelig, hvilket det er blitt. Den som vil trenge inn i Wergelands verdensdikt, kan med fordel begynne med Mennesket.
Liksom i Skabelsen, Mennesket og Messias unnfanges diktet på Skreya. Men prologen som viser dette, er noe omarbeidet i Mennesket, idet forestillingen om Stella og den grunnleggende myten om de to ånder, Phun Abiriel og Ohebiel, er tettere forbundet. Prologen heter nå «Til en berømt Digter».
I omarbeidelsen satte dikteren inn klargjørende overskrifter over de ulike avdelingene. Dels forenklet han også teksten, dels diktet han til. I blant fikk opprinnelige formuleringer mer poengtert form. Men han strøk også mye verdifullt, især i skapelsesdelen.
Sammenligning mellom versjonene
Åpningsdialogen mellom himmelåndene, Phun-Abiriel og Ohebiel, er noe omarbeidet, men langt fra så radikalt som den etterfølgende skapelsesdelen. Denne bærer i Mennesket overskriften «Jordens Liv» og er betydelig nedkortet og forenklet språklig og på andre måter. Dette skyldes især at de to skaperåndene, Cajahel (Livets ånd) og Obbaddon (Dødens ånd) er tatt vekk. I den første versjonen er de personifikasjoner av Guds ånde når han sender den ut og når han trekker den tilbake i en regelmessig, åndedrættsliknende bevegelse. De opprinnelige skaperåndene er erstattet av abstraktene «Livet» og «Døden». Skapelsesdelen i de to versjoner er, et stykke på vei, to ulike skapelsesdikt, men satt inn en kontekst som stort sett er identisk.
De største tildiktningene er «Hjerternes Mellemspil», «Himmel og Helved» (i andre hoveddel) og «Jesu aandige Opstandelse» som avslutter Mennesket. Den siste inneholder enkelte sentrale formuleringer fra avslutningssekvensen i førsteversjonen, men er i hovedsak nydiktning. Det er også foretatt mindre omdisponeringer, særlig i siste hoveddel.
Man har diskutert hvilken av de to utformingene som bør foretrekkes. Noen foretrekker den opprinnelige versjonen, andre den omarbeidede. Det er krevende å sette seg inn i begge. «Jesu aandige Opstandslse» kan karakteriseres som Wergelands religiøse og politiske testamente. Alt i alt supplerer de to utformingene av verdensdiktet hverandre og gir til sammen enestående innsikt i dikterens viktigste anliggender. Vi kan altså ikke unnvære noen av dem.
Fordi grunnplanen i de to utformingene av verdensdiktet tross alt har så mye felles, vil den oppsummeringen av de ulike avsnitt i Mennesket som følger nedenfor, ha atskillig gyldighet også for Skabelsen, Mennesket og Messias.Det kan ellers vises til Dagne Groven Myhrens avhandling, utg. 1991, Kjærlighet og Logos. Den inneholder den mest utførlige sammenlikningen av de to utformingene av Wergelands verdensdikt
Skabelsen
1. De to Aander
To ånder, Phun-Abiriel og Ohebiel, svever sammen over den nylig skapte jordkloden. I en merknad skriver Wergeland at Phun-Abiriel er en «skeptisk-kraftfuld Aand», mens Ohebiel er «en af Kjærlighet besjelet» ånd. De to fører en erkjennelstesteoretisk samtale, der Phun-Abirirl, grubler over den nyskapte klode, som foreløpig består av «Dynd» (dvs. grosvanger gjørme). Han vil ha svar på meningen med skaperverket, og helst så fort som mulig.Han kan ikke se noen guddommelig plan eller øyne Gud, uansett hvor intenst han prøver på det. Ohebiel irettesetter ham med milde ord. Hun forklarer ham at Gud åpenbarer seg i sitt skaperverk, og at han som et Guds barn, bærer skaperens bilde i seg. Videre sier hun at jo mer han utvikler seg som ånd, jo mer vil Guds bilde i ham klarne. Hun mener imidlertid at det er uklokt av en «Aand, fra Støvet nys forløst», å ville se Gud så å si ansikt til ansikt. Det kan bare de eldste og viseste i åndeverdenen.
Phun-Abiriel spør utålmodig: «Ja, hvi seer jeg ei min Fader?». Ohebiels svar lyder:
Phuniel, seer du ikke hans Klædebon nedrullet over Dybet? dets mørke Folders Bølgen i dets Dampe? i Stjernebuen Perlerne i hans Belte? Og naar hans Digt, Alverden, du har læst, og fattet den Alkjærlighedens Højsang, da haab og tro, Du vil hans Aasyn see!
Phun-Abiriel opponerer imidlertid mot å bli oppfattet som et barn i åndenes verden, eller som en «trodsig Yngling». Samtalen blir avbrutt av at høyånden Akadiel den eldste av åndene, nærmer seg, og utallige æoner følger ham. Akadiel tilsvarer høyånden Messias i den første versjonen, og representerer Messiasbevisstheten.
2. Jordens Liv
Akadiel henvender seg i en praktfull monolog til Phun-Abiriel, forklarer forholdet mellom Gud og skaperverket, skildrer åndenes vekst fra støv til himmelånd og den videre utvikling i evigheten gjennom en spiralformet bane.
Så begynner livet å utfoldet seg på jorden gjennom sju skapelsesdager mens Akadiel stadig kommenterer det som skjer. På slutten av den sjette dagen kaller han jordens nyskapte menneske til bevissthet og ber det innta sin plass i skaperverket. Han åpner på denne måten:
Menneske vaagn! Den trofaste Sol vækker dig op paa din Konningestol, i din herlige Hal med Skybaldachin, baaren paa Søjler af Morgnens Rubin og Aftenens Buer af røden Koral.
Monologen avsluttes slik:
Betydningen vær i den nyskabte Jord, Mening og Sjel i det Almagtens Ord i Verden, Guds Sprog til sig Selv, det stjernebeskrevne, som toner fra Zoner til Zoner fyldende Hvælvenes Hvælv!
3. Besjelelsen Det første menneskepar,Adam og Eva, ligger sovende i paradisets have. Før de har rukket å åpne sine øyne, tar de to ånder fra åpningsdialogen bolig i dem.
Phun-Abiriel svever først grublende over Adam. Han synes Adam må være som en gud på jorden, mens han selv tilhører de lavere ånder i himmelrommet. Han forestiller seg at han ved å bli Adams høyere bevissthetskraft, vil få en betydeligere posisjon enn den han nå har, og velger å være mannens sjel. Resultatet er at den åndespiren som var der fra før, reduseres til «livsgnist» eller drøm.
Idet Phun-Abieiel forsvinner fra de himmelskes rekker, springer Adam våken opp. Himelåndene klager over at han har begått «Aandeselvmord». Ohebiel sørger over at hun har mistet sin elskede, og frykter for at kvinnen vil dra Phun-Abiriel dypere ned i materien fordi hun ikke har samme åndsutrustning som Adam. Hun innser at hun kan redde Adam, eller rettere Phun-Abiriel i Adam, ved å ta bolig i kvinnen. Da vil hun gjøre kvinnen til mannens likeverdige. Hun velger å ofre sin himmelske tilværelse, og tenner med det et håp for menneskeslekten. Gjennom fall og frelsesbevegelse er da det mennesket blitt til som siden skal forme historien.
Forvillelsen
1. Adam og Eva
De første mennesker på den nyskapte jord oppdager hverandre og kjenner hverandre gradvis igjen, selv om de ikke kan si hvor de har møtt hverandre før. Ved å møte et annet menneske med samme åndsutrustning som han selv har, blir Adam inspirert til å forklare seg om hvordan han har opplevd å få språk, og derigjennem er blitt i stand til å oppfatte sine omgivelser og seg selv gjennom språket. Eva er medskapende og lyttende. I samspillet mellom de to tar språkutviklingen ytterligere fart. Idet de også fullbyrder sin kjærlighet, kjenner de seg i samklang med skaperkreftene i universet.
Syndefallet er det mannen som er ansvarlig for. Adam blir overmodig da har drept et rovdyr som ville ta barnet hans. Han utroper seg til verdens hersker. Evas innlevende kjærlighet får ham til å erkjenne sin synd og skamme seg. Akadiel faller inn fra himmelen og kommenterer fallet i en mektig monolog: «Mennesket ved første Synd, sig selv at kjende har begyndt». Akadiel tolker fallet ved hjelp av begreper og bilder som leseren kjenner fra Bibelsens syndefallsmyte, så som kunnskapstreet og livstreet («Livspalmen»). Kunnskapstreet tegner menneskets muligheter til godt og ondt. Akadiel hevder imidlertid at mennesket må dyrke og pleie sitt kunnskapstre og dermed øke sin kunnskaps skatt og vinne i selvinnsikt. Kunnskapstreet avspeiler rett nok muligheter til nye fall, og mennesket står i fare for å gripe feil og få tak i en slange i stedet for en frukt. Men denne usikkerheten må mennesket leve med. Ved døden vil de umodne kunnskapsfruktene rives bort, og menneskeånden vil bringe med seg to seierkranser hjem til evigheten:
Fra Livspalmen Tro paa Udødeligheden, fra Kundskabens Træ den Vished beskeden at al hans skjælvende Viden og Kaaren var Gnisterne dog til den Kundskab klar om Ondt og Godt han i Himmelen har.
Fortellingen om Kain og Abel følger så, fritt behandlet. Og endelig dør Adam og Eva. De to ånder fra åpningsdialogen vender da tilbake til den himmel de forlot, til å begynne med noe bedøvet av menneskelivet de har levd.
De har imidlertid forplantet den himmelske åndskraft til menneskeslekten som bærer med seg både Phun-Abiriels begavelse, kraft og tendenser til overmot og Ohebiels visdom og kjærlighetsevne.
2. Syndfloden Vi får vite at menneskene har spredt seg over kloden, og at det har oppstått ulike raser som alle har den samme åndsutrustning.
Fortellingen om storflommen som rammer menneskene på jorden, er fritt gjengitt etter Første Mosebok og andre beslektede mytologiske framstillinger. Her avdekkes selvoppholdelsesdriften i sine mest ekstreme utslag. Menneskene kjemper desperat for å redde seg selv, ofte på bekostning av andre mennesker, ja på bekostning av nær familie. De fleste omkommer, men de som redder seg, gjenreiser slekten. I denne framstillingen avvises det som overtro at naturkatastrofer er sendt som en straff for menneskenes synder.
3. Herredømmenes Oprindelse
Menneskene danner samfunn, og enkeltpersoner oppkaster seg til ledere. Først oppstår kongedømmet, deretter prestedømmet.Akadiel kommenterer at jorda fra nå av er «lenket» av kroner, og at hjertene blusser sammen til "vilde Offerflammer". Men han spår også om en framtid da friheten skal gjenvinnes.
4. Lysbrud i Mørket. Guldalderen Gullaldermonologen (Jf. Gullalderen) som den gjerne kalles, handler om hvordan «mannen», som kulturhero («All Jordens Viisdoms Opphav«) underviser medmennesker, gir dem kunnskap om jordbruk, handel og sjøfart, og deretter også om gudsdyrkelse og indre erkjennelse. «Mannen» representerer på en gang Krishna, Osiris, Fu Hsi, Tuisto, Odin,Buddha, Hermes, Kung fu tse, Moses og Mime.
Dette åndelige gjennombrudd er imidlertid ikke varig, idet gullalderen snart forfaller til brutal jernalder. Sannheten forrådes til «Bedraget». «Abiriel! Abiriel!» klager Akadiel og fortsetter:
Dit Legem er krumt i Despoters Lænke, din Aand i sløv Uvidenhed skal stirre sig dum paa en Tempelhall befales at tro? forbydes at tænke? indvendig fortæres af Laster, mens udvendig Aag om dig Herskeren kaster? Ve! Konger og Præster isammensvorne! Frihed og Sandhed forlorne!
Akadiel spår imidlertid om en ny oppvåkning for menneskeånden da «Frihedens Morgenrøde / og Sandheds lyse Dag» igjen skal stråle under himmelen slik at jorden kan bli et alter for «Brødrekjærlighed».
5. Herskende kaster
Avsnittet gjør rede for framveksten av adel og presteskap. Presteskapene er de verste, fordi de manipulerer folks tanker. Folkene føres bort fra veien til den selverkjennelsens sannhet som er nøkkelen til frihet og kjærlighet, og som ville gjort alle likeverdige. Maktens kaster handler gjennomført ut fra egen fordel. De herskendes ideologi griper om seg i verden og blir den herskende ideologi.
6. Hjerternes Mellemspil