200px|thumb|Forbundsrepublikken Tyskland og DDR. Fra 1947 til 1957 var Saarland en autonom republikk, som likevel var del av Frankrikes økonomiske system. Fra 1957 var Saarland en delstat i Tyskland. Tysklands gjenforening innebar at Den tyske demokratiske republikk (DDR, også kalt Øst-Tyskland) ble gjenforent med Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland med Vest-Berlin). Da statene ble offisielt gjenforent den 3. oktober 1990, tok en over førti år lang deling slutt. Gjenforeningen ble muliggjort gjennom Berlinmurens fall i slutten av 1989 og de europeiske kommunistiske regimenes sammenbrudd.
Bakgrunn Etablering av to tyske stater i 1949 Etter annen verdenskrig delte okkupasjonsmaktene Tyskland vest for Oder-Neisse-linjen i fire okkupasjonssoner, den franske, den britiske, den sovjetiske og den amerikanske. I 1949 ble Forbundsrepublikken Tyskland etablert i de vestlige sonene (Vest-Tyskland). I den sovjetiske sonen ble også en ny stat, Den tyske demokratiske republikk (DDR) også kalt Øst-Tyskland, grunnlagt. De tidligere prøyssiske provinsene øst for Oder-Neisse, Pommern, Øst-Preussen og Vestpreussen, Øvre Schlesien og Nedre Schlesien og det østlige Neumark i Brandenburg, ble de facto annektert av Folkerepublikken Polen og Sovjetunionen.
Byen Berlin ble også delt i okkupasjonssoner, men lå ellers omsluttet av DDRs territorium. Den vestlige delen av byen (Vest-Berlin) ble kontrollert av vestmaktene. Representanter for Vest-Berlin møtte i Forbundsdagen som da lå i Bonn, men hadde ikke stemmerett.
De to tyske statene 1949–1961 thumb|Berlinmuren 1980 Vest-Tyskland samarbeidet nært med USA og de andre vestmaktene, og ble en demokratisk stat med en sosial markedsøkonomi. Under Konrad Adenauers kristeligdemokratiske regjering ble Vest-Tyskland raskt gjenoppbygget, og opplevde stor økonomisk vekst ofte kalt Wirtschaftswunder. Vest-Tyskland ble medlem av det vestlige forsvarssamarbeidet NATO i 1955, og var sammen med Frankrike, Italia og Benelux-landene en av grunnleggerne av det som utviklet seg til å bli Den europeiske union.
Den tyske demokratiske republikk var derimot et totalitært kommunistisk diktatur styrt av SED, og i realiteten en sovjetisk satellittstat. DDR ble medlem av Warszawapakten.
Tyskland ble et av de viktigste konfliktområdene under den kalde krigen, siden «jernteppet» gikk midt gjennom landet. Begge statene opprettholdt et stort forsvar, og grensen mellom dem var den best bevoktede grensen i verden. DDR bygget fra begynnelsen av 1960-årene Berlinmuren for å forhindre egne borgere i å unnslippe regimet.
Tysk-tyske forhold 1961–1989 Forholdet mellom statene var svært fiendtlig, og Vest-Tyskland anerkjente ikke DDR og førte en sanksjonspolitikk mot stater som gjorde det frem til begynnelsen av 1970-tallet. De fleste av Vest-Tysklands allierte, deriblant Norge, valgte derfor også å anerkjenne Vest-Tyskland som den eneste lovlige tyske staten. Med Willy Brandts nye østpolitikk fant det sted en viss avspenning i forholdet mellom statene, uten at det innebar noen endring av forholdene for innbyggerne i DDR.
I årene mellom 1982 og 1989 ble DDR preget av en stadig mer prekær økonomisk situasjon. Staten var i realiteten bankerott, og både det politiske og det økonomiske systemet hadde i manges øyne spilt fallitt. I denne perioden oppstod flere borgerretts- og menneskerettighetsgrupper som gikk inn for mer politisk frihet. Antallet mennesker som ikke trodde på kommunistenes evne til reform eller på DDRs eksistensberettigelse vokste.
DDRs fall ble også fremskyndet av ytre forhold, spesielt den sovjetiske reformpolitikken (glasnost og perestroika) under Mikhail Gorbatsjov. 6. juli 1989 avviste Gorbatsjov å gripe inn militært mot uroligheter i DDR, og SED-regimet som var basert på sovjetisk våpenmakt mistet dermed sin eksistensgaranti.
DDR-regjeringen forsøkte å avverge en tilspissing av situasjonen gjennom å komme folket delvis i møte, f.eks. gjennom nye reisebestemmelser. Disse tiltakene var imidlertid helt utilstrekkelige. Samtidig insisterte regimet på å opprettholde gamle mønstre, og planla en pompøs feiring av 40-årsdagen for DDRs eksistens til tross for de omfattende protestene i hele landet. Så sent som i 1989 sa statsrådsformann Erich Honecker at Berlinmuren ville stå i hundre år til.
Tidlig fase thumb|Palais Lobkowitz - Den tyske ambassaden i Praha Masseflukt av DDR-borgere (sommeren 1989) Den 2. mai 1989 begynte Ungarn å rive ned grensesperringene mot Østerrike. Flere hundre DDR-borgere flyktet da gjennom det kommunistiske Ungarn til Vesten. Samtidig begav mange seg til de vesttyske ambassadene i Budapest, Praha og Warszawa og den vesttyske representasjonen i Øst-Berlin for å få vesttyske reisepapirer. De overfylte ambassadene måtte stenge i månedsskiftet august og september. 19. august kom det i forbindelse med fredsdemonstrasjonen den paneuropeiske picnic til en masseflukt av DDR-borgere til Østerrike; i slutten av august begynte den bayerske regjeringen å gjøre forberedelser til å bygge flyktningleirer. 23. august fikk flyktningene i Budapest og 30. september flyktningene i Praha og Warszawa lov å reise til Vest-Tyskland. De ble i begynnelsen av oktober sendt i låste spesialtog i transitt over DDRs territorium. Under gjennomreisen ble jernbanestasjoner avsperret, siden stadig flere mennesker forsøkte å hoppe på togene. Ved sentralstasjonen i Dresden kom det til alvorlige kamper mellom demonstranter og sikkerhetspolitiet.
Demonstrasjoner i DDR, borgerrettsbevegelser I DDR kom det til stadig mer omfattende demonstrasjoner, spesielt de såkalte mandagsdemonstrasjonene som fant sted ukentlig fra 4. september i Leipzig. Den 9. oktober deltok 70 000 mennesker i en mandagsdemonstrasjon, og ropte for første gang slagordet Wir sind das Volk (vi er folket).
thumb|Propagandaplakat i forbindelse med DDRs 40-årsjubileum - «40 Jahre Deutsche Demokratische Republik - im Kampf für Sozialismus und Frieden gegen Faschismus og Krieg erfüllen wir das antifaschistische Vermächtnis!»
DDRs 40-årsjubileum (7. oktober 1989) Tross protestene planla DDR-regjeringen under Erich Honecker en voldsom feiring av DDRs 40-årsjubileum i Berlin i 1989. Feiringen ble sett på som en maktdemonstrasjon fra kommunistregimet og ble oppfattet som svært upassende av mange innbyggere. Demonstrantene ble med makt holdt borte fra de offisielle paradene.
Gorbatsjov antydet overfor Honecker 5. oktober 1989 at han mente tiden var overmoden for reformer i DDR, men gjorde også klart at SED-regimet ikke lenger kunne regne med hjelp fra Sovjetunionen. Gorbatsjov sa til Honecker: «Jeg tror at farer venter bare på de som ikke reagerer på livet».
Situasjonen førte til strid i SED-ledelsen om hvordan regimet skulle reagere. 18. oktober trådte Erich Honecker etter oppfordring fra politbyrået tilbake fra alle politiske verv «av helseårsaker», og ble takket for sitt «politiske livsverk». Hans etterfølger ble Egon Krenz. I november ble det dannet et nytt politbyrå og Hans Modrow ble valgt til ny formann for ministerrådet. Disse endringene og reformene kunne imidlertid ikke stanse opprøret i befolkningen.
Murens fall (9. november 1989) thumb|Pressekonferansen med Schabowski 9. november 1989 thumb|Vesttyskere og DDR-borgere venter på åpningen av muren foran Brandenburger Tor i desember 1989
Fra 3. november kunne DDR-borgere uten formaliteter utvandre gjennom Tsjekkoslovakia, og det kom til en ny fluktbølge. 4. november fant den største demonstrasjonen i DDRs historie sted på Alexanderplatz i Berlin med omkring én million deltagere. Demonstrasjonen ble overført direkte i fjernsynet. 7. november gikk regjeringen og politbyrået av.
Den 9. november kl. 18.57 kunngjorde politbyråmedlemmet og pressetalsmannen Günter Schabowski under en direkteoverført internasjonal pressekonferanse i Øst-Berlin nye og svært frie reisebestemmelser, og på direkte spørsmål svarte han at de trådte i kraft «med en gang» (ab sofort). Utreiser kunne finne sted ved alle grenseoverganger mellom DDR og Vest-Tyskland/Vest-Berlin. De nye bestemmelsene skulle egentlig ikke ha blitt offentliggjort før kl. 4 neste morgen, noe som ville ha gitt grensestasjonene tid og nærmere instrukser til å kunne områ seg. Schabowski var ikke blitt tilstrekkelig informert.
De uforberedte grensevaktene var i villrede da særlig i Berlin tilstrømningen av håpefulle raskt ble svært stor. De åpnet grensene, først i kontrollerte former, men på grunn av det voldsomme presset tok all kontroll fort slutt. Dagen etter besøkte flere millioner DDR-borgere nabobyer i Vest-Tyskland og den vestlige delen av Berlin. Det kom til voldsomme gledesscener hvor fremmede mennesker omfavnet hverandre, sang, danset og jublet.
Den vesttyske kansleren, Helmut Kohl, avbrøt et statsbesøk i Warszawa og talte om aftenen 10. november foran Rathaus Schöneberg i Vest-Berlin. SPDs æresformann Willy Brandt ytret der det berømte «nå vokser det sammen som hører sammen». Samme aften fant det sted en ny massedemonstrasjon foran Europasenteret i Vest-Berlin hvor Kohl ble begeistret mottatt av 150 000 mennesker.
På veien mot gjenforeningen Videre utvikling i DDR og Vest-Tyskland 13. november ble Hans Modrow valgt til DDRs statsminister av Folkekammeret. Kort etter erklærte Gorbatsjov at tysk gjenforening var et indre tysk anliggende.
thumb|250px|right|Formann for DDRs ministerråd Hans Modrow, vesttysk kansler Helmut Kohl, regjerende borgermester i Vest-Berlin Walter Momper og i bakgrunnen mellom Kohl og Momper Øst-Berlins overborgermester Erhard Krack under åpningen av Brandenburger Tor den 22. desember 1989. thumb|En demonstrasjon for demokratiske forandringer og mot SEDs politikk utenfor Palast der Republik i Øst-Berlin, januar 1990. Allerede 28. november 1989 presenterte Kohl i Forbundsdagen et ti-punktsprogram for en konføderasjon mellom DDR og Vest-Tyskland, som skulle ende med en fullstendig gjenforening, og integreres i en europeisk samlingsprosess.
I begynnelsen av desember ble SEDs «førerrolle» strøket fra forfatningen i DDR, og det ble innledet etterforskning av tidligere SED-funksjonærer, blant annet Erich Honecker. Egon Krenz trådte tilbake fra alle politiske verv, og ble etterfulgt av Manfred Gerlach fra blokkpartiet LDPD som statsoverhode.
Fra 7. desember 1989 ble det gjennomført «rundebordssamtaler» mellom de tidligere blokkpartiene og opposisjonsgrupper. To dager senere ble den reformorienterte Gregor Gysi ny partiformann i SED, som skiftet navn til SED-PDS og etter hvert til PDS. I midten av januar 1990 var det tydelig at rundebordssamtalene hadde utviklet seg fra åpne og søkende samtaler til den nye politiske drivkraften i landet. Rundebordet nedsatte et underutvalg for å lage utkast til ny grunnlov for DDR. Underutvalget var bredt sammensatt og fikk bistand av eksperter innenfor forfatningsrett. Christa Wolf skrev konstitusjonens innledning. Rundebordssamtalene ble observert og publisert av professor Uwe Thaysen. Grunnlovsutkastets artikkel 136 tilsvarte artikkel 146 i den vesttyske grunnloven, Grundgesetz, som uttrykte ønske om en fremtidig gjenforening. Våren 1990 ble det klart at det var aktuelt å integrere DDR i Forbundsrepublikken i henhold til artikkel 23 i Grundgesetz, på samme måte som Saarland hadde blitt innlemmet i 1956.Markovits, I. (2007). Constitution making after National Catastrophes: Germany in 1949 and 1990. William & Mary Law Rev., 49, 1307.
I januar 1990 endret slagordet under mandagsdemonstrasjonene seg fra Wir sind das Volk (vi er folket) til Wir sind ein Volk (vi er ett folk) og Deutschland einig Vaterland. 15. januar stormet demonstranter Stasis hovedkvarter i Øst-Berlin.
Folkekammervalget (mars 1990), Lothar de Maizière blir ny statsminister