Thai er et tai-språk som tales i Thailand, hvor det er nasjonalspråk og offisielt språk.
Thai er et tonalt og isolerende språk, de fleste ord på thai er enstavelsesord. Det antas at thai har sitt opphav i Sør-Kina, og det har blitt foreslått at det er i slekt med austronesiske, austroasiatiske eller sino-tibetanske språk. Vanligvis anses tai-kadai-språkene likevel for å være en egen språkgruppe. Thai danner dog en språkbunt med andre språk i regionen, som khmer, vietnamesisk og laotisk. I tillegg har thai tatt til seg en mengde ord fra sanskrit og pali; spesielt ord som har med religion, stat og styresett vil ha sitt opphav i disse språkene. Nyere lånord vil ofte ha sitt opphav i europeiske språk som portugisisk, fransk, og spesielt engelsk.
Thai og laotisk er delvis innbyrdes forståelige språk, ettersom språkene er nært beslektet. Noe som gjør det ene språket vanskelig å forstå for en som snakker det andre, er at mye av det grunnleggende vokabularet er forskjellig, mens mer formelle ord (som det gjerne ikke er naturlig å bruke i alle sammenhenger) har større likheter. Til en viss grad er det nok lettere for laotisk-talende å forstå thai enn det er for thai-talende å forstå laotisk, ettersom den thai-språklige kulturen står sterkere, gjennom TV- og radio som også kan mottas i Laos, og flere bokutgivelser. De som snakker laotisk vil derfor i større grad bli eksponert for thai, enn thai-språklige vil bli eksponert for laotisk.
Dialekter, registre og ordforråd Flere lokale varianter av thai-språket finnes, og i tillegg benytter thai seg av tre registre. Utgangspunktet for thai finner man i den dialekten som snakkes i og rundt Bangkok, såkalt sentral-thai; det er denne dialekten som skriftspråket bygger på, som brukes i radio og TV og som er undervisningsspråk på skoler og universiteter.
Vanligvis deles thai inn i fire hoved-dialekter: I tillegg til sentral-thai finnes sør-thai, nord-thai og nordøstlig-thai. Forskjellene mellom disse dialektene er i hovedsak knyttet til lydlære og ordforråd, ikke til grammatikk. I motsetning til Norge der man vanligvis vil forstå folk som snakker andre dialekter, har thaier ofte problemer med å forstå andre dialekter enn dem de er vant til å høre.
Dialekter I den nordøstlige delen av Thailand, Isan, er det en stor minoritet som snakker en dialekt av laotisk, et annet tai-språk. Denne dialekten kalles gjerne isan og anses for å være enten en dialekt av thai som ligner noe på laotisk, eller et eget språk, for å skille den fra laotisk. (Dette ble vanlig under den kalde krigen da man ikke ønsket at den laotiske minoriteten i Thailand skulle identifisere seg med kommunistene som styrte Laos.) Fra laotisk/isan i nordøst, til Bangkok i sør, er det et dialektkontinuum, med Khorat-dialekten som midtpunkt. Sør i Thailand, brukes en annen dialekt, sør-thai. Ettersom sentral-thai har en sterk posisjon og spres gjennom aviser, og spesielt TV og radio, påvirker den andre dialekter, og dette har ført til at regionale særpreg i dialektene begynner å reduseres.
Registre Som andre språk, har også thai registre, men i motsetning til andre språk, er registrene i thai meget forskjellige, og det kreves opplæring for å lære å mestre de formene man ikke er oppvokst med. Thai kan deles inn i to hovedregistre: hverdagsspråk og religiøst/kongelig (ราชาศัพท์ [ra: tɕʰa: sap] ratchasap, bokstvelig «kongelig vokabular»). Hverdagsspråk kan igjen deles inn i registre som formelt, uformelt, høflig, uhøflig, etc.
Ratchasap er mer komplisert og bruker mange ord med opphav i sanskrit, pali og khmer, noe som gjør at skal man kunne forstå det skikkelig, trengs det egen opplæring i det. Ratchasap brukes alltid når man snakker om Kongen, kongefamilien og når man snakker om religion. Det er verdt å merke seg at ratchasap brukes ikke bare når man snakker om Thailands kongefamilie, men også kongelige fra andre land.
Tilsvarende, begrenser religion seg ikke bare til buddhismen, også andre religioner bruker ratchasap. F.eks. kalles Jesus på thai พระเยซู [pʰrá jesuː], der den første stavelsen, phra indikerer at det nå er snakk om en guddom eller person som bør æres. Kristne som er opplært med at bibelen bør oversettes til det språket folket snakker, slik at de lettest mulig kan forstå Guds ord, finner det da merkelig at man må oversette bibelen til en utgave av språket som folket vil ha problemer med å forstå. (Dette må likevel gjøres, fordi å bruke et folkelig språk ville være ensbetydende med å vise manglende respekt for kristendommen.)
Eufoni Som andre språk i regionen, er det også en prosess som kalles «eufoni» (godlyd), som gir thai et større ordforråd. Eufoni-prosessen er ikke logisk, og danner nye ord, basert på enderim og/eller bokstavrim. F.eks. ordet «น้ำหน้า» ([nâm ná:]); dette ordet består av น้ำ (vann) og หน้า (ansikt), det første ordet, i denne sammensetningen har ingen betydning: «น้ำหน้า» betyr det samme som «หน้า», dvs. «ansikt». Grunnen til at man legger til «น้ำ», er fordi det danner et bokstavrim med det følgende ordet, og dermed skaper «eufoni». Et annet eksempel er begrepet «หมูเห็ดเป็ดไก่» ([mǔ: het pet gàj]) som betyr «mange typer kjøtt», men som bokstavelig betyr «svin, sopp, and, kylling»: Den noe «malplasserte» soppen ([het]) er tatt med, ettersom den rimer med det påfølgende ordet - and ([pet]), og dermed skaper «eufoni». Den siste av disse to eksemplene, er det mest typiske eksempelet på et uttrykk med godlyd: Slike uttrykk, ifølge Haas består helst av fire termer, der den andre har et enderim med den tredje, og enten ingen, eller en vag semantisk forbindelse med de andre ordene. Man kan jo hevde at sopp, har en viss forbindelse med svin, and og kylling, ettersom man får en mer balansert rett dersom man legger litt grønnsaker til kjøttet.
Skriftsystem thumb|«Wikipedia: Fritt leksikon» skrevet med thai-skrift.
Thai skrives et eget skriftsystem: thai-skriften. Dette skriftsystemet brukes også for å skrive forskjellige minoritetsspråk i Thailand, også laotisk og malayisk (som i Malaysia vanligvis skrives med det latinske alfabetet); det er også mulig å skrive pali (theravada-buddhismens teologiske språk) og sanskrit med thai-skrift, men en del bokstaver står da for en annen lyd enn det de vanligvis gjør. Thai-skriften er en abugida, bestående av 44 konsonanttegn, og 18 vokaltegn (disse kan kombineres for å representere flere enn 18 vokallyder). I tillegg er det fire tonemerker og fem diakritiske tegn (hvorav tre kun brukes for å skrive sanskrit og pali). Thai skrives fra venstre mot høyre uten mellomrom mellom ordene. Thai-skriften har fem egne tegn for tegnsetting, men har i nyere tid adoptert en del tegnsetting fra europeiske språk, som spørsmålstegn, utropstegn, anførseltegn og parenteser.
Fonologi En stavelse på thai består, for det meste, av en konsonant eller en konsonantklase av to konsonanter i begynnelsen av ordet, en eller flere vokaler, og en konsonant i slutten av ordet. En stavelse har også en tone.
Vokaler thumb|Grunnvokalene i thai, i henhold til det internasjonale fonetiske alfabetet. Grunnvokalene i thai fremgår av tabellen under, gjengitt med det internasjonale fonetiske alfabetet.
FremrebakreUrundetUrundetRundetTrangHalvtrangHalvåpen Åpen
Alle vokalene kan opptre i enten lang eller kort form, og disse er separate fonemer. I tillegg til grunnvokalene over, har thai òg et stort antall diftonger og også noen triftonger. Diftongene ender enten med [j], [o]/[w] eller [a].
ajoi/io̯/e/eo̯/ɛ/ɛo̯/ɯ/ɯa̯/ɤ/ɤj/a/aj//ao̯/u/ua̯//uj/o/oj/ɔ/ɔj/
Stort sett, skiller ikke diftongene mellom kort og lang uttale, selv om det er mulig å gjengi kort og lang uttale i skrift.
Triftongene som finnes i thai-språket er /io̯w/, /ua̯j/ og /ɯa̯j/ (alle disse kan anses som en diftong som får enda en vokallyd lagt til seg på slutten).
Konsonanter Thai har 20 konsonantlyder som kan innlede en stavelse, disse er: BilabialLabiodentalDental/alveolarPost-alveolarPalatalVelarGlottalKlusiltoneløs aspirert betonte Frikativ Affrikattoneløs aspirert Nasal Vibrant Approksimant lateral
I tillegg er det mulig for en stavelse å starte med en av de følgende konsonantklasene: [pr], [pl], [pʰr], [pʰl], [tr], [tʰr], [dr], [kr], [kl], [kʰr], [kʰl], [kʰw] eller [kw].
Merk at thai skiller mellom ustemte aspirerte og ustemte uaspirerte plosiver. For en person som snakker norsk (eller engelsk), der det bare skilles mellom ustemt aspirert og stemt uaspirert plosiv, høres en ustemt uaspirert plosiv ut som en blanding av de to distinkte fonemene man har i sitt eget språk. F.eks. lydene [pʰ] og [b], er de som på norsk skrives p og b, mens [p] for en person som snakker norsk gjerne høres ut som en blanding av norsk p og b; det samme gjelder [tʰ] og [d], der [t] høres ut som en blanding av norsk t og d. Thai har ikke noe fonem [g] (det eksisterer kun som en allofon for [k]), men mens [kʰ] uttales som en norsk k, høres [k] ut som en blanding av norsk k og g. Noen transkripsjonssystemer for thai, velger derfor å transkribere de uaspirerte ustemte plosivene med digrafene <bp>, <dt> og <gk>.
Vibranten [r] holder på å forsvinne og å bli erstattet av den laterale approksimanten [l]. I de ovennevnte konsonantklasene der l og r inngår, vil en person som slurver med å skille [r] og [l] fra hverandre enten uttale [l] eller bare uttale den første plosiven ([p], [t], [d] etc.). Idealet er fremdeles at [r] skal uttales, og dette gjøres så å si alltid på radio, av personer som arbeider i TV og i musikk; filmer og TV-dramaer bruker ofte en mer «folkelig» uttale, der [r] erstattes av [l].
Fonemet [kʰ] uttales noen ganger mer som [x] eller [χ], og kan noen ganger også gå over i [h], men dette anses også for å være «feil» uttale.
Affrikatene [t͡ɕ] og [t͡ɕʰ] uttales gjerne som de allofone frikativen [ɕ] og [ɕʰ]. Den førstnevnte uttales gjerne retroflekst – [tʂ].
I slutten av en stavelse, kan det kun være en vokal, eller en av de følgende seks konsonantene:
KlusilNasalBilabialVelarDental
Ofte sies det at et ord på thai bare kan slutte med en av åtte konsonantlyder (i tillegg til vokaler): [p], [k], [t], [m], [ŋ], [n], [w] eller [j] (บ, ก, ด, ม, ง, น, ว, ย). Dette stemmer delvis med thai-rettskriving, der konsonanter som opptrer i slutten representerer en av disse lydene. Lingvistisk sett, er dette likevel feil, ettersom lydene [w] og [j] i slutten av en stavelse alltid inngår i en diftong, og ikke er selvstendige fonemer.
Toner
Thai har fem toner. Til sammenligning har mandarin-kinesisk fire toner, laotisk og vietnamesisk seks og kantonesisk ni. Sammenlignet med andre tonespråk, er ikke tonesystemet i thai særlig komplekst, men for en person som snakker et språk der toner ikke brukes, eller der det ikke er viktig del av språket, som i norsk, kan det innledningsvis være vanskelig å mestre et språk der toner er egne fonemer, uavhengig av hvor mange toner det har. Selv om thai har fem toner, er det sjeldent at man kan finne fem ord som i uttale er helt like, og bare skilles fra hverandre med tone: Det er vanligvis bare en tre-fire ord som inngår i et slikt minimalt sett.
De fem tonene thai språket har er: høy, lav, mellom, synkende, stigende; de to siste er konturtoner. I denne tabellen brukes ordet [na:] for å vise de forskjellige tonene, merk at med lav tone, har dette ordet ingen betydning.