Aspasia (født ca. 470, død 400 f.Kr.D. Nails, The People of Plato, 58-59P. O'Grady, Aspasia of Miletus ) var en kvinne som levde i antikkens Hellas. Hun tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv i Athen, og hun kan ha hatt innflytelse på Perikles – som hun hadde et forhold tilS. Monoson, Plato's Democratic Entanglements, 195 – og på athensk politikk. Hun nevnes i bøker av Platon, Aristofanes, Xenofon og andre forfattere på den tiden. thumb|Herma av marmor i Vatikanmuseene med inskripsjon med Aspasias navn på sokkelen. Den ble oppdaget i 1777 og er en romersk kopi av originalen fra det 5. århundre f.Kr. og kan representere Aspasias gravstele. Hun var kjent for sin filosofiske lærdom og sin talekunst. Hun var en av Sokrates' gode venner og det sies at hun instruerte både ham, Perikles og andre i talekunstens finesser. Aspasia ble stilt for retten for «forsømmelse av gudsdyrkelsen», men ved hjelp av hennes mann Perikles som forsvarte henne ble hun frikjent.
Antikke forfattere rapporterte også at Aspasia var innehaver av et bordell, selv om disse beretningene blir bestridt av moderne forskere på grunnlag av at mange av disse individene var komediediktere som forsøkte å ramme Perikles.R.W. Wallace, Review of Henry's book Noen forskere setter til og med spørsmålstegn vedrørende den historiske tradisjonen om at hun var hetære, eller kurtisane, og har foreslått at hun kanskje faktisk var gift med Perikles. Aspasia hadde en sønn med Perikles, Perikles den yngre, som senere ble strategos i det athenske militæret og henrettet etter slaget ved Arginusai. Hun er antatt å ha blitt kurtisane til Lysikles, en annen athensk statsmann og general, etter at Perikles den eldre døde.
Opprinnelse og tidlige år Aspasia var født i den joniske byen Milet (i dagens provins Aydın i Tyrkia). Lite er kjent om hennes familie med unntak av at hennes fars navn var Axiokos. Det er tydelig at hun må ha tilhørt en velstående familie, for bare de rike hadde råd til den utmerkede utdannelsen som hun fikk. Noen antikke kilder hevder at hun var en karisk krigsfange som ble omgjort til slave, men disse påstandene regnes vanligvis for falske.J. Lendering, Aspasia of Miletus
Det er ikke kjent hvilke omstendigheter som gjorde at hun først reiste til Athen. Oppdagelsen av en gravinskripsjon fra det 4. århundre f.Kr., som nevner navnene Axiokos og Aspasios, ledet historikeren Peter K. Bicknell til å forsøke å rekonstruere Aspasias familiebakgrunn og athenske forbindelser. Hans teori knyttet henne til Alkibiades II av Skambonidai, som ble ostrakisert fra Athen i 460 og kan ha tilbrakt sitt eksil i Milet. Bicknell hevder at etter hans eksil, reiste den eldre Alkibiades til Milet hvor han giftet seg med datteren til en Axiokos. Alkibiades reiste tydeligvis tilbake til Athen med sin nye kone og hennes yngre søster, Aspasia. Bicknell hevder at det første barnet i dette ekteskapet ble kalt Axiokos (onkel av den berømte Alkibiades) og det andre Aspasios. Han fastholder også at Perikles møtte Aspasia gjennom sine nære forbindelser med Alkibiades' hjem.P.J. Bicknell, Axiochus Alkibiadou, Aspasia and Aspasios, 240-250
Livet i Athen thumb|left|Jean-Léon Gérôme (1824–1904): Sokrates oppsøker Alkibiades i hjemmet til Aspasia, 1861 Ifølge de omstridte uttalelsene til de antikke forfatterne og noen moderne forskere, ble Aspasia en hetære i Athen og drev antagelig et bordell.<ref>R. Just,Women in Athenian Law and Life",144</ref> Hetærer var profesjonelle underholdere i overklassen, i tillegg til kurtisaner. De skilte seg fra de fleste athenske kvinner i at de var godt utdannet, ofte til høyere standard som i Aspasias tilfelle, var uavhengige og betalte skatt.A. Southall, The City in Time and Space, 63 De var det nærmeste en kom frigjorte kvinner, og Aspasia som ble en livlig figur i athensk sosietet, var antagelig et opplagt eksempel.B. Arkins, Sexuality in Fifth-Century Athens Ifølge Plutark ble Aspasia sammenlignet med den berømte Thargelia, en annen berømt jonisk hetære i antikk tid.
Siden hun var utlending og muligens hetære, var Aspasia fri fra lovens restriksjoner som begrenset gifte kvinner til sitt hjem, og kunne derfor delta i det offentlige liv i byen. Hun ble elskerinnen til statsmannen Perikles tidlig i 440–årene. Etter at han skilte seg fra sin første kone (ca. 445), begynte Aspasia å leve sammen med ham, selv om deres status forblir omstridt.M. Ostwald, Athens as a Cultural Center, 310 Deres sønn, Perikles den yngre, må ha blitt født før 440. Aspasia må ha vært ganske ung, dersom hun klarte å gi Lysikles et barn rundt 428.P.A. Stadter, A Commentary on Plutarch's Pericles, 239
I sosiale lag var Aspasia kjent for sin evne til å konversere og gi råd mer enn bare å være et fysisk skjønnhetsobjekt. Ifølge Plutark ble deres hjem et intellektuelt sentrum i Athen som tiltrakk seg de fremste forfatterne og tenkerne, inkludert filosofen Sokrates. Biografiforfatteren skriver at til tross for hennes umoralske liv, tok athenske menn med seg sine koner for å høre henne konversere.H.G. Adams, A Cyclopaedia of Female Biography, 75-76
Personlige og juridiske angrep
Perikles, Aspasia og deres venner var ikke immune fra angrep siden dominans i det demokratiske Athen ikke tilsvarte absolutt styre.Fornara-Samons, Athens from Cleisthenes to Pericles, 31 Hennes forhold til Perikles og hennes underliggende politiske innflytelse skapte mange reaksjoner. Donald Kagan, en historiker ved Yale University, tror at Aspasia var spesielt upopulær i årene etter den samoiske krig.D. Kagan, The Outbreak of the Peloponnesian War, 197 Samos var i 440 i krig med Milet over Priene, en antikk by i Jonia ved foten av Mykale. Miletene kom til Athen for å legge frem sin sak mot samoerne. Da athenerne beordret at de to partene skulle stoppe kampene og legge saken frem for Athen, nektet samoerne. I respons vedtok Perikles et dekret som sendte en ekspedisjon til Samos. Felttoget viste seg å være vanskelig og athenerne ble påført tunge tap før Samos var beseiret. Ifølge Plutark ble det antatt at Aspasia, som kom fra Milet, var ansvarlig for den samoiske krig, og at Perikles hadde dømt mot og angrepet Samos for å glede henne.
«Så langt var ikke det onde så alvorlig og vi var de eneste som led. Men nå dro noen unge drukkenbolter til Megare og tok med seg kurtisanen Simaitha. Megarerne var såret og dro så avgårde med to prostituerte fra Aspasias hus, og for disse tre horene ble Hellas satt i flammer. Perikles, med brennende raseri på sin olympiske høyde, slapp løs lynet, fikk torden til å tundre, vekket Hellas og vedtok et edikt som lød som sangen, at megarene skulle bannlyses både fra vårt land og fra våre markeder og fra sjøen og fra kontinentet.» Fra Aristofanes' komedie, Akarnaniene (523-533)
Før utbruddet av Peloponneskrigen (431–404), stod Perikles, noen av hans nærmeste, og Aspasia, overfor en rekke personlige og juridiske angrep. Aspasia ble særlig anklaget for å korrumpere kvinnene i Athen, for å tilfredsstille Perikles' perversjoner. Ifølge Plutark ble hun ført for retten for umoral, med komediepoeten Hermippos som anklager. Alle disse anklagene var antagelig ingenting mer enn ubevist sladder, men hele opplevelsen var bitter for den athenske lederen. Selv om Aspasia ble frikjent, takket være et sjeldent følsomt utbrudd fra Perikles, døde Fidias i fengsel. En annen venn av ham, Anaxagoras, ble angrepet av ekklesiaen for hans religiøse tro. Ifølge Kagan er det mulig at Aspasias rettssak og frifinnelse var senere diktning «hvor virkelig sladder, mistanker og uvørne vitser ble omgjort til en tenkt rettssak.» Anthony J. Podlecki, professor i klassisk historie ved University of British Columbia, antar at Plutark eller hans kilde muligens misforstod en scene i en komedie.A.J. Podlecki, Pericles and his Circle, 33 Kagan hevder at selv om vi tror på disse fortellingene, ble Aspasia frigjort med eller uten Perikles hjelp.D. Kagan, The Outbreak of the Peloponnesian War, 201
Aristofanes legger i Akarnaniene skylden for Peloponneskrigen på Aspasia. Han hevder at det megariske dekretet til Perikles, som ekskluderte Megara fra handel med Athen eller hennes allierte, var hevn for at megarere kidnappet prostituerte fra huset til Aspasia. Aristofanes beskrivelse av Aspasia, som ansvarlig for utbruddet av krigen med Sparta, kan reflektere minnet om den tidligere episoden som involverte Milet og Samos.A. Powell, The Greek World, 259-261 Plutark beretter også om ertende kommentarer fra andre komiske poeter som Evpolis og Kratinos. Ifølge Podlecki, er det Dovris som har lagt frem synet om at Aspasia satte i gang både samoerkrigen og Peloponneskrigen.A.J. Podlecki, Pericles and his Circle, 126
Aspasia ble kalt den «nye Omfale», «Deianeira», «Hera» og «Helena».Fornara-Samons, Athens from Cleisthenes to Pericles, 162-166 Ytterligere angrep på Perikles' forhold med Aspasia nevnes av Athenaios.Athenaeus, Deipnosophistae, 533c-d Selv Perikles' egen sønn Xanthippos som hadde politiske ambisjoner, nølte ikke med å sladre om sin fars privatliv.
Senere år og død
thumb|Byste av Perikles, Altes Museum i Berlin Under pesten i Athen i 429 ble Perikles vitne til at hans søster og begge sine legitime sønner, Xanthippos og Paralos som han hadde med sin første kone, døde. Han brøt ut i tårer, og selv ikke Aspasias tilstedeværelse kunne trøste ham. Rett før han døde tillot athenerne en endring i borgerskapsloven fra 451 som gjorde at hans halvt athenske sønn med Aspasia, Perikles den yngre, ble borger og hans legitime arving. Denne beslutningen var spesiell med tanke på at Perikles selv hadde foreslått loven som begrenset borgerskapet til de med athenske foreldre på begge sider.W. Smith, A History of Greece, 271 Perikles døde av sykdommen høsten 429.
Plutark siterer Aiskhines Sokratikos som skrev en dialog om Aspasia (nå tapt), og sier at Aspasia etter Perikles' død levde med Lysikles, en athensk general og demokratisk leder som hun fikk en annen sønn med. Han sier videre at hun gjorde ham til den fremste mann i Athen. Lysikles ble drept i kamper i 428. Med Lysikles' død ender samtidige nedtegnelser. Det er for eksempel ukjent om hun var i live da hennes sønn, Perikles, ble valgt til general eller da han ble henrettet etter slaget ved Arginusai. Tidspunktet for hennes død som de fleste historikere gir (ca. 401–400) er basert på den antagelse at Aspasia døde før henrettelsen av Sokrates i 399, en kronologi som er implisert i strukturen til Aiskhines' Aspasia.
Referanser i filosofiske verk
Aspasia dukker opp i de filosofiske skriftene til Platon, Xenofon, Aiskines Sokratikos og Antisthenes. Noen forskere hevder at Platon ikke var imponert over hennes intelligens og humor og baserte sin karakter Diotima i Symposium på henne, mens andre foreslår at Diotima faktisk var en historisk person.K. Wider, «Women philosophers in the Ancient Greek World», 21-62I. Sykoutris, Symposium (Introduction and Comments), 152-153 Ifølge Charles Kahn, professor i filosofi ved University of Pennsylvania, er Diotima på mange måter Platons respons på Aiskhines' Aspasia.C.H. Kahn, Plato and the Socratic Dialogue, 26-27
«Nå, siden det er antatt at han på denne måten dro mot samioerne for å glede Aspasia, må det være på sin plass å stille spørsmål ved hvilken kunst eller makt denne kvinnen hadde, i den grad at hun kontrollerte den fremste mann i staten slik det passet henne, og fikk filosofene til å diskutere henne i utstrakte begreper og over lengre tid.» Plutark, Perikles, XXIV