thumb|right|St. Olav domkirke i Oslo, den første katolske kirke i Norge etter reformasjonen Den katolske kirke i Norge (Katolsk tid i Norge) ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt Roma. De første som bedrev kristning av befolkningen i Norge kom formodentlig fra De britiske øyer, men også tyske misjonærer og kirkefedre var tidlig sentrale i Norden, blant dem Ansgar av Bremen - «Nordens apostel».
Historie mini|Kart over Bjørgvin bispedømme i Geographia Blaviana, utgitt i Amsterdam, 1659. De fem historiske bispesetene
Kong Olav Kyrre opprettet rundt 1068 de tre første faste bispeseter i Norge: Selja (i Nordfjord) for det Vestenfjellske Norge, Nidaros (i Trondheim) for det Nordenfjellske Norge, Oslo for det Østenfjellske Norge.
Senere tilkomster og endringer i bispeseter: 1125: Stavanger, 1153: Hamar, 1170: Bispesetet på Selja flyttet til Kristkirken i Bjørgvin (Bergen).
Disse regnes således som de fem historiske bispesetene i Norge: Dioecesis Nidrosiensis, Dioecesis Bergensis, Dioecesis Osloensis, Dioecesis Stavangrensis, Dioecesis Hamarensis.
Den norske kirkeprovins
Den norske kirkeprovins ble i 1152 opprettet med erkebispesete i Nidaros, som den katolske kirkens utpost mot Europas nordvestlige hjørne, omfattende hele det norrøne området med Norge, Island, Færøyene, Grønland, Orknøyene og Isle of Man.
I 1152 kom den engelske kardinalen Nicholas Breakspear, som to år senere ble pave Hadrian IV, til Norge for å organisere den norske kirkeprovins og vigsle den tidligere stavangerbispen Jon Birgersson til landets første erkebiskop. Den norske kirke ble i årene som fulgte utstyrt med omfattende privilegiebrev, med fullt indre selvstyre. I en periode preget av borgerkrig kunne kirken manøvrere slik at den skaffet seg større makt på bekosting av både konge og ting. Da Håkon Herdebrei falt i 1162, steg en ny tronpretendent fram med hjelp av lederen av lendmannspartiet, Erling Skakke. Ved hans sønn Magnus Erlingssons salving og kroning fikk kirken enda større privilegier.
Middelalderen
I tidlig middelalder (fra 831 til 1103), var Norge en «misjonsmark» som organisatorisk lå under (den katolske) erkebiskopen av Reims i Frankrike. Tidlig katolsk innflytelse kom ved handel, inntak av slaver fra katolske områder, nordmenn som møtte katolisismen i utlandet, og ved misjonsvirksomhet fra vest og fra sør. Frem til 1152 lå så landet under Lund i Skåne (på den tiden tilhørende Danmark). I 1152/53 ble erkebispesetet i Nidaros (Trondheim) opprettet, som følge av at landets skytshelgen St. Olav var skrinlagt i domkirken der.
Med Olav den hellige ble den katolske kirkes posisjon befestet i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble katolisisme den dominerende og etter hvert eneste tro. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til reformasjonen i 1537, da den ble forbudt.
Etter reformasjonen
Det var ingen folkebevegelse som førte til reformasjonen i Norge i 1537. Det brede laget av folket hadde lite kjennskap til reformasjonstankene. Overgangen fra katolisisme til protestantisme skjedde først og fremst ut fra kongens og makthavernes økonomiske og politiske interesser. Reformasjonen førte til at kong Kristian III fikk hånd om alt kirkegodset i Norge, noe som utgjorde halvparten av all jord i landet.
Den nye troen var fremmed for nordmennene, og ble introdusert gjennom danske prester og danske bøker. Reformasjonen ble oppfattet som tvang av svært mange. Flere adels- og embetsmenn ville imidlertid være med på å dele kirkegodset, og støttet reformasjonen av den grunn.
Reformasjonen førte til at den lutherske statskirken, Den norske kirke, ble den eneste tillatte. Den katolske kirken ble forbudt. Hundreårene som fulgte var vanskelige for dem som fortsatt ønsket å holde fast på sin opprinnelige katolske tro, og den katolske kirke ble en undergrunnskirke.
Motreformasjonen i Danmark-Norge Den første tiden etter reformasjonen fikk de nordiske kirkene stort sett være i fred. Paven og den katolske kirken var de første årene mest opptatt av det som skjedde i Tyskland og nabolandene.
Det ble likevel flere ganger laget planer om å overta makten i Danmark-Norge, blant annet med hjelp av Peder Oxe og senere ved Andreas Lorichs prosjekt ved å overfalle Danmark med spanske styrker.
Etterhvert ble det opprettet teologiske studier for nordboere i Roma. Senere også i de spanske Nederlandene (ca Belgia), Polen og andre steder. Studentene gikk på jesuittiske skoler, og mange fikk studiene gratis. De måtte delta på katolske messer, skrifte og katolsk nattverd. Mange av studentene gikk over til katolisismen, og den mest kjent er Laurentius Nicolai Norvegus. Skolene fikk også godt ry på seg. De var flinke å lære fra seg, de holdt ungdommene i streng kustus og de var billigere enn skoler de konkurrerte med. Flere begynte med misjonsvirksomhet i Norden, med utgangspunkt i Polen og Belgia. Det ble etterhvert også en del katolikker i Norge som mer og mindre skjulte sin tro, blant annet Laurits Clausen Scabo som var biskop i Stavanger og Christoffer Hjort som var rektor ved Oslo skole. I 1602 fikk katolikkene i Norge i en periode en egen geistlig.
I 1604 ble situasjonen for katolikkene forverret. Det ble da forbudt å ansette noen som hadde gått på jesuittiske skoler i stillinger i skoler og kirker. I praksis ble det da slutt med at studenter fra Norge dro til jesuittiske skoler, og mye av kontakten med katolske land forsvant.
I 1623-1624 gjorde jesuittene et nytt misjonsforsøk. Som en følge av det kom det i 1624 forbud mot at katolske prester oppholdt seg i Danmark-Norge, med trussel om dødsstraff.
Men omkring midten av 1600-tallet avviklet den katolske kirken sin misjonsvirksomhet, og de fleste aktive forsøk på å re-katolisere Danmark-Norge opphørte.
Etter 1843 I Norges Grunnlov fra 1814 ble det i §2 slått fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.» I 1842 ble bestemmelsen utfordret da den franske generalkonsul i Christiania ønsket å døpe sin datter katolsk. Kong Karl III Johan ga tillatelse til dette, og presten Gottfried Ignatius Montz reiste til Christiania for å døpe barnet og samtidig feire messe i generalkonsulens hjem. Omkring 60 katolikker, alle utenlandske borgere, var tilstede. De søkte kongen om tillatelse til å etablere en menighet i byen, og kongen rådførte seg med Kirkedepartementet og det teologiske fakultet. Fra begge steder kom det positivt svar, men det ble også foreslått en rekke restriksjoner.
6. mars 1843 ble det ved kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. Den første menighetsmessen ble feiret i det provisoriske St. Olavs kapell på første påskedag, den 16. april 1843. I den første fasen var det kun i hovedstaden det var tillatt å feire messen, og det var ikke tillatt å drive utadrettet virksomhet med tanke på å få nordmenn til å konvertere. I 1845 vedtok Stortinget dissenterloven, som ga religionsfrihet for kristne utenfor statskirken (men ikke for andre religioner). Med endringer i 1851, 1897, 1956 og i 1964 hadde §2 i den norske Grunnloven følgende ordlyd: «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.»
På 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var Den katolske kirke i Norge svært liten. Det fantes noen få norske konvertitter, som de pavelig kammerherrene Wilhelm Wedel-Jarlsberg og Christopher Tostrup Paus, som begge bodde i Roma og hadde stiftet bekjentskap med katolisismen i utlandet.
Kirken i moderne tid
Struktur I den katolske kirke er den viktigste enheten bispedømmene. Disse kan være samlet under et erkebispedømme, eller stå direkte under paven i Roma. Bispedømmene er videre inndelt i menigheter. Disse kan igjen være inndelt i mindre enheter, kapelldistrikter, der det er nødvendig.
Bispedømmer og stift I 1667 besluttet den hellige stol at Norge skulle underlegges det apostoliske vikariat Calenberg, Göttingen og Grubenhagen med sete i Bremen. Tre år senere fikk dette vikariatet navnet Vikariatet for de nordiske misjoner. I 1781 ble den skandinaviske halvøy skilt ut i det apostoliske vikariatet Sverige, med sete i Stockholm.
I 1852, ni år etter at den første menigheten i moderne tid ble opprettet i landet, fikk Norge en egen, katolsk jurisdiksjon, det apostoliske prefekturet Nordpolmisjonen. Denne dekket også bl.a. Island og Grønland. Så, i 1868, kom den første landsdekkende jurisdiksjon etter reformasjonen, misjonsområdet Norge, som ble oppgradert til prefektur i 1869 og vikariat i 1892.
I 1931, etter at biskopen hadde sittet værfast i Hammerfest en vinter, kom man til at hele Norge ikke kunne administreres fra Oslo. Dermed ble vikariatet Norge delt i vikariatet Oslo og misjonsområdene (sui iuris) Midt-Norge og Nord-Norge. Midt-Norge ble prefektur i 1935, og Nord-Norge i 1944.
Neste organisatoriske endring kom i 1953. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere.
I 1979 ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til territorialprelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsatt er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ennå ikke oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen stift om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om Oslo katolske bispedømme og Trondheim og Tromsø katolske stift.
Menigheter Den katolske kirke i Norge besto pr oktober 2015 av 33 menigheter og 3 kapelldistrikt. Nedenfor er disse rangert etter kirkedistrikt og kronologisk etter opprettelsestidspunkt som «stasjon» eller menighet.
I Oslo katolske bispedømme: thumb|St. Gudmund kirke på Jessheim 1843: St. Olav (Oslo) 1858: St. Paul (Bergen) 1870: St. Peter (Halden) 1878: St. Birgitta (Fredrikstad) 1889: Vår Frue (Porsgrunn) 1890: St. Ansgar (Kristiansand) 1890: St. Hallvard (Oslo) 1898: St. Svithun (Stavanger) 1899: St. Laurentius (Drammen) 1911: St. Franciskus Xaverius kirke (Arendal) 1924: St. Torfinn (Hamar) 1926: Maria (opprinnelig Jesu Hjerte-menigheten, Stabekk) 1926: St. Josef (Haugesund) 1929: St. Olav (Tønsberg) 1935: St. Teresia (Hønefoss) 1952: St. Magnus (Lillestrøm) 1956: Mariakirken (Lillehammer) 1989: St. Mikael (Moss) 1992: Maria (Askim) 1993: St. Frans (Larvik) 2007: St. Thomas (Valdres), kapelldistrikt 2007: St. Gudmund (Jessheim) 2007: Sta. Clara (Kongsvinger) 2010: St. Johannes Døperen (Sandefjord) 2013: Johannes (Oslo) 2018: St. Elisabeth (Eikeli i Bærum) 2021: Sta. Barbara (Kongsberg)
I Tromsø stift: 1859: Vår Frue (Tromsø) thumb|St. Mikaels kirke i Hammerfest er verdens nordligste katolske kirke 1874: St. Mikael (Hammerfest, hvori opptatt St. Josef i Alta som ble opprettet 1855) 1893: St. Sunniva (Harstad) 1935: Hl. Familie (Stamsund) 1951: St. Eystein (Bodø) 1988: Kristus Kongen (Narvik) 2003: Hl. Ånd (Mosjøen) 2021: St. Joseph (Alta), kapelldistrikt 2021: St. Lorenzo Ruiz (Bjørnevatn), kapelldistrikt
I Trondheim stift: 1902: St. Olav (Trondheim, hvori opptatt Jesu Hjerte som ble opprettet 1872) 1923: St. Sunniva (Molde) 1934: St. Eystein (Kristiansund) 1959: Vår Frue (Ålesund) 1964: St. Torfinn (Levanger)
Klostervesen Se Katolske klostre i Norge.
Medlemstall og mangfold