Aineias eller Æneas (gresk: Αἰνείας, Aineías; muligens avledet fra gresk aenos = ros, lovprisning,James Nohrnberg: The Analogy of The Faerie Queene (s. 48) og αἰνή, «lovprist») var en trojansk helt i gresk-romersk mytologi og litteratur, sønn av gudinnen Afrodite (Venus i romerske kilder) og trojaneren Ankhises. Hans far var også tremenning til kong Priamos av Troja. Den romerske forfatteren Vergil (70-19 f.Kr.) gjorde Aineias til en hovedperson i sitt store epos Æneiden etter mønster av Homers Iliaden, der Æneas kalles dardaneres konge.Kraggerud, Egil; Brecke, Iris: «Æneas» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 17. mars 2022 fra På samme måte som Iliaden var grekernes store nasjonalepos, var Æneiden ment å være romernes. I diktverket fortelles det om Aineias' flukt fra fødebyen etter byens fall og ødeleggelse ved Trojakrigens slutt, samt hans reise til Italia hvor han grunnlegger det som blir Roma, og som stamfar til Romulus og Remus blir byens mytiske opphav. Æneas er Romas første virkelige helt.
Greske myter og epos Homeriske hymne til Afrodite left|thumb|350px|Venus and Anchises, maleri av William Blake Richmond (1889 eller 90). Fortellingen om Aineias' fødsel er fortalt i «Hymne til Afrodite», en av de fremste homeriske hymner. Homeric Hymn to Aphrodite, oversatt til engelsk av Gregory Nagy, University of Houston Walcot, Peter (Okt. 1991): «The Homeric 'Hymn' to Aphrodite': A Literary Appraisal», Greece & Rome, Second Series, Vol. 38, No. 2, s. 137-155 Afrodite hadde vært årsaken til at de andre gudene, særlig Zevs, begjærte dødelige kvinner på Jorden. Til gjengjeld lot Zevs henne bli forelsket i en dødelig, Ankhises, som gjetet sine krøtter ved Idafjellet («Gudinnens fjell») i Troas i Anatolia. Da Afrodite fikk se ham, ble hun fullstendig forhekset; hun pyntet seg som til bryllupsfest hos gudene, og åpenbaret seg for ham. Ankhises ble overveldet av hennes skjønnhet, overbevist om at hun måtte være en gudinne, men Afrodite forsikret ham at hun bare var en frygisk prinsesse. Først etter samleiet røpet hun sin virkelige identitet. Ankhises ble redd for følgene av deres forhold, men gudinnen forsikret ham om at hun ville føde ham en sønn som skulle hete Aineias. Imidlertid advarte hun ham om at ingen måtte få vite om forholdet deres.
Da Aineias var nyfødt, tok gudinnen ham med til nymfene ved Idafjellet. Hun beordret dem til å oppfostre barnet til han ble fem år gammel og deretter bringe ham til Ankhises. I henhold til andre kilder skrøt Ankhises senere av sitt seksuelle møte med kjærlighetsgudinnen, og ble straffet med Zevs' lynstråle i sin ene fot. Han ble dermed lam i foten, og da Troja brant, måtte Aineias bære ham på ryggen. Vergil: Æneiden
Aineias' første hustru var Kreousa (gresk: Κρέουσα, Kreousa; navnet betyr ganske enkelt «prinsesse»), datter av kong Priamos av Troja og Hekabe. Pseudo-Apollodorus: Bibliotheca 3. 12. 5 Hyginus: Fabulæ, 90 thumb|Aineias bærer sin far og sønn vekk fra Trojas ødeleggelse. Terrakottafigur, 100-tallet e.Kr., Napoli.
Homers Iliaden Aineias er en mindre betydelig figur i Iliaden hvor han to ganger ble reddet fra døden av gudene for en ennå ukjent skjebne. Men han er en kriger i egen rett. Etter å ha holdt seg tilbake fra kamphandlingene, krenket av kong Priamos ettersom han ikke fikk sin rett til æren til tross for sin tapperhet, men etter å ha blitt egget av Deifobus, en av Priamos' sønner, ledet han et angrep mot Idomenevs for å få tilbake liket av sin svoger Alkathoos (gift med Hippodamia). Homer, Iliaden, trettende sang Aineias er lederen av trojanernes allierte fra Dardanos, foruten også å være en slektning og en av de nestkommanderende under Hektor, den trojanske helten og eldste sønn av Priamos, som ledet trojanerne.
Mange av gudene grep inn i Trojakrigen på vegne av begge sider av de kjempende for å gi støtte til sine favoritter. Afrodite holdt øye med sin sønn Aineias og kom til hans hjelp på slagmarken. Også Apollon likte Aineias. Begge guddommene reddet Aineias fra tvekampen med den greske helten Diomedes fra Argos som nær drepte ham. De fraktet ham av sted til Pergamos på Kypros for at han skulle lege sine sår. Selv Poseidon, som vanligvis favoriserte grekerne, kom til hans hjelp etter at han kom under i kampen mot Akilles, ved å hevde at Aineias, selv om han kom fra en sidegren av kongefamilien, var forutbestemt til å bli konge.
Forskeren Bruce Louden har forstått Aineias som en mytologisk type i samme tradisjon som Utnapishtim (mesopotamisk mytologi); Baukis og Filemon; og Lot (Det gamle testamente); de rettmessige mennesker som blir spart for allmenne ødeleggelse og undergang.Louden, Bruce (2006): «Aeneas in the Iliad: the One Just Man» i: 102nd Annual Meeting of CAMWS, Classical Association of the Middle West and South Apollodorus forklarte det som at «...grekerne lot ham være på grunn av hans nåde.»Apollodorus: Epitome, ved James George Frazer, red., kapittel 5, 21
Andre kilder Den romerske mytografen Gaius Julius Hyginus (ca. 64 f.Kr. – 17 e.Kr.) hevder i sin tekstsamling Fabulæ Hyginus, Fabulæ, 115 at Aineias drepte 28 fiender i Trojakrigen. Det høye antallet har nok sin årsak i at Hyginus var en nær samtidig med Vergil, ikke en forlengelse av den homerske tradisjon. Aineias dukker også opp i Troja-fortellinger som er tilskrevet Dares Phrygius og Dictys Cretensis. Aineias' betydning for romerne var å tjene som en legemliggjørelse av den stoiske dyden pietas, å oppfylle sin plikt mot familien, slekten og gudene, og lojalitet mot sitt livskall.Vergil , Kirkehistorie.no thumb|Aineias og Ankhises på baksiden av romersk mynt.v34_0404 - JULES CÉSAR Denier, cgb.fr Romerske myter og litteratur Historiske kilder Fortellingen om Aineias ble fortsatt av romerske forfattere. En innflytelsesrik kilde var historien om Romas grunnleggelse i Cato den eldres Origines («Opprinnelsen»). Stout, S.E. (1924): «How Vergil Established for Aeneas a Legal Claim to a Home and a Throne in Italy» (PDF) i: The Classical Journal 20 (3), s. 152–160. Det var det første kjente historieverket i prosa på latin, og blant de aller første latinske prosaverker i uansett sjangre. Badian, Ernst (1966): «The early historians» i: Dorey, T. A.: Latin Historians, London Legenden om Aineias var velkjent i Vergils dager og ble fortalt i flere historiske verker, blant dem Dionysios fra Halikarnassos' store verk om romersk historie, Rhōmaikē arkhaiologia, på latin Antiquitates Romanum, som støttet seg på Marcus Terentius Varro; Titus Livius' monumentale verk Ab Urbe Condita («Fra byens grunnleggelse»), som antagelig støttet seg på Quintus Fabius Pictor, virksom på 200-tallet f.Kr.; og Gnaeus Pompeius Trogus, hvor det eneste som er bevart er et sammendrag ved Junianus Justinus.
Vergils Æneiden thumb|Venus som jegerinne viser seg for Aineias. Maleri av Pietro Da Cortona, 1600-tallet. thumb|Aineias og hans penater, fra et manuskript på 300-tallet. thumb|right|Aineias forteller Dido om Trojas ødeleggelse, maleri av Pierre-Narcisse Guérin, 1815. Vergils Æneiden første seks sanger er en nostos, det vil si en fortelling om en hjemreise (slik «nostalgi» betyr «hjemlengsel»), sterkt inspirert av Homers Odysseen. De siste seks sangene handler om kampene ved Roma, og er i høy grad inspirerte av Iliaden (maktkamp og krig). Æneiden forklarte at Aineias var en av få trojanere som ikke ble drept eller gjort til slave da Troja falt. Etter å ha blitt beordret av gudene til å flykte, samlet Aineias sammen en gruppe overlevende («aineidene») som reiste til Italia og ble forfedre til romerne. Blant de som fulgte den trojanske helten var Aineias' gamle far Ankhises, hornblåseren Misenus, hans venner Achates, Sergestus og Acmon, den legekyndige Iapyx, rormannen Palinurus og sønnen Askanios (latin: Ascanius); også kjent som Iulus, Julus, eller Ascanius Julius. Det er fra ham og under dette navnet den romerske slekten Gens Julia hevdet å nedstamme, inkludert Julius Cæsar, og via Iulus også Venus (Afrodite).
Da Æneas så at Troja var falt, skyndte han seg hjem og hentet sin gamle far, som han måtte bære på ryggen, mens han tok sin sønn ved hånden. Hans kone Creusa fulgte like bak, og alle trojanere som fikk tak i sine våpen, slo følge. Men straks de var utenfor byen, oppdaget Æneas at Creusa var borte. Fortvilt lette han etter sin kone, men fant henne aldri. Han tok med seg larer og penater på ferden, og for sin omsorg for disse husgudene og sin gamle far huskes han som «den fromme Æneas». I skogene på Idafjellets skråninger fikk han bygd skip til transport av hele følget sitt til deres nye hjem, som hans mor gudinnen hadde gitt løfte om. i den joniske øygruppen gikk følget i land for å finne mat, slaktet noen geiter og laget til et måltid, da en flokk harpyer stupte ned på dem og snappet til seg kjøttet. Trojanerne skjøt forgjeves piler etter dem, men harpyene fløy sin vei uskadet. En av dem ble sittende på en høy klippe og sa at trojanerne ville bli straffet for å ha angrepet harpyene, at havet skulle kaste dem rundt til de nådde Italia, og der skulle de ikke få bygge byen sin før de var sultne nok til å spise brødfjelene sine.
Med en flåte på 20 skip foretok han den lange reisen til det lovede land, den nye Troja. De reiste langs kysten av Trakia via Delos, Kreta, Sicilia og Kartago, før de etter flere år nådde Kumae i Campania og til slutt Latium. I Epirus gikk gjorde de opphold hos Æneas' fetter Helenus, sønn av gamle Priamos, som hadde reist et nytt lite Troja. Helenus hadde giftet seg med Hektors enke Andromakhe som han tok etter at Pyrrhos var drept. Helenus var en profet og spådde Æneas at når trojanerne ankom Italia, ville de under kristtornen ved elvebredden finne en stor hvit gammel purke, med tretti smågriser rundt seg. Der skulle trojanerne bygge byen sin. Etter Helenus' råd seilte de rundt sørspissen av Sicilia i stedet for å prøve å ta seg gjennom stredet forbi Skylla og Kharybdis. Like nedenfor Etna kom en mann styrtende ned på stranden og tryglet dem om å ta ham med. Han var greker og blitt etterlatt da Odyssevs unnslapp Polyfemos' hule, og hadde holdt seg skjult i skogen. Han var så vidt om bord da de så kyklopen komme mot seg med en furu som stav, og de rodde skrekkslagne bort.
Omsider nådde de reisende Sicilias vestkyst, hvor de gikk i land i Drepanum (dagens by Trapani). Her døde Aineias' far Ankhises fredelig av alderdom. Juno (gresk: Hera) som hatet trojanerne, sendte en fryktelig storm som drev skipene deres sørover, inntil de drev inn i en vakker bukt, omgitt av høye trekledde klipper. Her gjorde Aineias og hans følge landgang ved Kartago etter seks års omflakkende liv. Aineias som gikk for å lete etter mat, fikk øye på en folkemengde i ferd med å bygge en by med et tempel der tempelveggene skildret beleiringen av Troja, alle vennene hans så levende gjengitt at han brast i gråt ved synet. Dronning Dido (også kjent som Alyssa) kom da med sitt følge av nymfer inn i tempelet. Hun var enke etter kong Sichæus som ble myrdet av sin bror Pygmalion. Dido hadde klart å flykte med et trofast følge og sin manns skatter, og slo seg ned på nordkysten av Afrika.