Slaget ved Thermopylene var et sammenstøt mellom en allianse av greske bystater og en persisk invasjonshær under perserkrigene, i år 480 f.Kr. Slaget er spesielt kjent på grunn av den store differansen mellom de greske og de persiske styrkene. En liten hær, under ledelse av kong Leonidas I av Sparta, klarte i tre dager å blokkere den eneste passasjen der perserne, under ledelse av kong Xerxes I, kunne passere. Det var ikke før grekerne ble forrådt av Efialtes (som viste perserne en passasje rundt grekerne) at perserne klarte å slå ned den greske motstandslinjen. Etter at forræderiet hadde blitt kjent, valgte størstedelen av den greske hæren å trekke seg tilbake, men kong Leonidas og hans 300 spartanske elitesoldater, sammen med 700 thespianere, valgte å stå igjen og møte den overveldende persiske styrken.
Bakgrunn Størrelsen på den persiske armeen
Xerxes I, konge av Persia, hadde i årevis forberedt seg på å fortsette perserkrigene som ble startet av hans far Dareios I. Etter fire års forberedelser ankom den persiske hæren og marinen Lilleasia i 481 f.Kr.Herodot VII.7 En bro av skip ble lagt ved Abydos i Hellesponten. Dette gjorde det mulig for landhæren å krysse Stredene. Herodot, som skrev den første historien om krigen, beskrev størrelsen på Xerxes' hær som følger:
EnheterAntall Flåtemannskap 517 610 Infanteri 1 700 000Herodot VII,60 Kavaleri 80 000Herodot VII,87 Arabere og libynesere 20 000Herodot VII,184 Greske allierte 324 000 Totalt 2 641 610
Dette tallet må nesten dobles hvis hjelpestyrkene skal medregnes, for Herodot nevner at den totale styrken var på 5 283 220 mennHerodot VII.186, et estimat som er benektet av moderne historikere. Poeten Simonides fra Keos som levde omtrent på samme tid, snakker om en styrke på fire millioner. Ktesias skrev en historie om Persia med persiske kilder som dessverre ikke har overlevd frem til i dag, og kommer med et estimat på 800 000. Moderne historikere har kommet med flere forskjellige beregninger, basert på kunnskap om det persiske militærsystemet, deres logistiske kapasitet, det greske landskapet, og forsyninger langs hærens invasjonsrute.
En skole benekter alle tall i antikke kilder for å være en overdrivelse fra seierherrenes side. Basert på analyser av de ressurser som var tilgjengelig for hærer i oldtiden, bestod den persiske hæren av mellom 60 000 og 120 000 krigere, i tillegg til en avdeling av ikke–krigere, som stort sett var tjenere for kongen og den persiske adelen. Den øvre grensen var på 250 000 landsoldater. Hovedgrunnen til at disse tallene blir fremsatt av historikerne er mangelen på vann. En britisk general fra første verdenskrig, sir Fredrick Maurice, var den første som hevdet at den persiske hæren ikke kunne ha overgått 175 000 på grunn av mangelen på vann.
En annen skole hevder at de antikke kildene gir realistiske tall. Ifølge noen tekster hadde grekerne mot slutten av slaget ved Plataiai 110 000 (Herodot) eller 100 000 (Pompeius) mann: 38 700 hoplitter og 71 300 eller 61 300 peltaster, forskjellen var trolig 10 000 heloter. I dette slaget møtte de, ifølge Herodot, en styrke på 300 000 persere og 50 000 greske allierte. Dette gir forholdet 3 mot 1, som mange av skolens støttespillere hevder er et realistisk forhold.
Størrelsen på den greske armeen
Ifølge Herodot bestod den greske hæren av følgende:VII, 202
EnheterAntall+Spartanere300 Mantineianere500 Tegeanere500 Arkadiske Orkhomenos120 Andre Arkadianere1 000 Korintere400 Fliusere200 Mykenere80Thespiaiere700 Thebenere400 Fokisere1 000 Østlige lokriereAlle de hadde.Total5 200+
Til dette tallet må 1 000 lakedaimonere legges til som ble nevnt av Diodorus Siculusbok XI,5, og trolig 800 hjelpetropper fra andre greske byer. Diodorus hevder at 4 000 var det totale antallet greske tropper, mens geografen Pausanias hevder at det var 11 200.Pausanias 10,20,2 Dagens historikere som finner Herodot mer troverdig, antar et antall på 7 000 menn.
Greske forberedelser thumb|upright|Themistokles thumb|Kart over Thermopylene og Malisgulfen med datidens og dagens kystlinjer thumb|Slagstedet i dag Etter at ekspedisjonen til Hellas hadde kommet i gang, sendte Xerxes sendebud til alle stater der de ble tilbudt goder hvis de overga seg og ba for sin egen del om vann og jord til bytte. Mange av de mindre statene overga seg. Athenerne kastet de persiske representantene ned i en grop, mens spartanerne kastet sendebudene de mottok i en brønn og hånet dem med kommentaren: «Grav det ut selv.»
De to ledende statene, Sparta og Athen, fikk snart støtte fra andre stater. Flere representanter fra greske bystater møttes til en kongress i Korinth på senhøsten i 481 f.Kr.Herodot VII,145., og en konføderasjon av greske bystater ble dannet. Det er ingen bevis for at det var én stat som var i føringen. Herodot kaller dem bare «grekerne» eller «grekerne som har samlet seg.» Det var hovedsakelig en defensiv konføderasjon som skulle sørge for at Hellas stod samlet mot den persiske invasjonshæren.
Den persiske armeen møtte først en samlet spartansk og athensk styrke på 10 000 hoplitter ledet av Euanetus og Themistokles ved Tempe. Da Xerxes hørte dette, sendte han en hær gjennom Sarantaporostredet som var ubeskyttet. Hoplittene, advart av Aleksander I av Makedonia, flyktet fra passet.Herodot VII,173 De allierte grekerne forutså at den neste strategiske flaskehalsen der perserne kunne bli stoppet var Thermopylene.Herodot VII,175 De bestemte seg for å beskytte dette stedet også og å sende en flåte til Artemistempelet i Efesos, en maritimt flaskehals. Xerxes' hær fikk sine forsyninger sjøveien.
Den greske strategien ble bekreftet av en taler senere det samme århundre:
Mens grekerne viste disse indikasjonene [på å gå overgi seg til perserne], gikk athenerne ombord i sine skip og dro for å forsvare Artemis, mens lakedaimonerne og noen av deres allierte dro til Thermopylene i tro om at det smale området kunne gjøre det mulig å forsvare passet.Lysias, oversatt av W.R.M. Lamb, M.A.
Noen historikere fra nyere tid som for eksempel Hermann Bengtson, hevder at formålet til landstyrken var å bremse den persiske hæren, mens den persiske marinen ble slått til sjøs. En annen teori er at landstyrkene var ment å holde de persiske styrkene i nord så lenge som mulig slik at den kunne bli slått ved utmattelse, epidemi og matmangel.Ιστορία του Ελληνικού Έθνους (Historien til den greske nasjon) utgave B
Enkelte har hevdet at athenerne følte seg sterk nok til å stoppe perserne med den lille styrken og Leonidas' tilstedeværelse, ellers hadde de forlatt byen og sendt hele hæren til Thermopylene. Vi vet om et tilfelle der en liten gresk styrke klarte å stoppe en invasjonshær. I 353-352 f.Kr. klarte 5 000 athenske hoplitter og 400 ryttere å stoppe styrkene til Filip II av Makedonia.
Herodot er ganske tydelig på temaet. Han sier at «styrkene som Leonidas hadde med seg fra Sparta, var trolig oppmuntrende for de allierte og hindret dem i å gå over til mederne».Herodot VII.206
Den spartanske kongen ble satt til å lede de greske allierte ved Thermopylene.Herodot VII.204 Herodot hevder at årsaken var at Leonidas var vidt beundret av soldatene. Han var overbevist om at han gikk i en sikker død, noe han ikke hadde vært om han hadde trodd at styrkene han hadde fått var store nok til seier. Han valgte kun menn som hadde sønner som var gamle nok til å ta over familien. Plutark nevner at Leonidas I skal ha sagt til sin kone før han reiste, på hennes spørsmål om hva hun skulle gjøre etter han hadde dratt: «Gift deg med en god mann, og få gode barn».
Et annet vanlig ordtak blant spartanske kvinner var: «Kom hjem med eller på ditt skjold». Dette betydde at soldaten enten skulle komme hjem som seierherre (med skjoldet) eller død, dvs båret vekk fra slagstedet (på skjoldet), fremfor å flykte fra slaget ved å kaste skjoldet da det var alt for tungt til å kunne bæres mens en sprang.
Slagstedets topografi På denne tiden bestod passet ved Thermopylene av en veibane langs kysten av Malisgulfen, så smal at bare en hestevogn kunne passere om gangen.Herodot VII 175 På sørsiden av passet var det klipper, mens gulfen var på nordsiden. Langs veien var det tre innsnevringer (pylai), og ved midten var det en kort mur, bygd av fokiserne i det forrige århundre som forsvar mot thessaliske invasjoner.Herodot VII,176 Navnet «de varme portene» kommer av de varme kildene i nærheten.
I dag er passet annerledes på grunn av utfylling av Malisgulfen. Den gamle veibanen kommer frem ved foten av høydene rundt sletten. Det er den dag i dag en viktig forsvarsposisjon for hæren.Noen detaljerte kart over regionen finner man på nettstedene mlahanas.de og uoregon.edu De følgende nettstedene under har noen bilder av terrenget: Sett fra øst fra livius.org. Til venstre er klippene i sør, til høyre er veien og kanten av jordbruksområdet som en gang var Malisgulfen. Moderne monument fra siu.edu Spartansk begravelsesmonument fra coloradocollege.edu Artemisium fra prigsbee.com
Slaget right|thumb|400px|Slaget ved Thermopylene og forflytningen til Salamis. Persernes ankomst
Da den persiske hæren nådde inngangen til Thermopylene, samlet grekerne sammen et konsil. Peloponneserne foreslo en tilbaketrekning til hjemområdene og forsvare Peloponnes der. De visste selvfølgelig at perserne måtte beseire athenerne før de kom fram til Peloponnes. Fønikerne og lokrierne som hadde sine stater i nærheten, foreslo å stå imot og forsvare Thermopylene. Leonidas fant det best å holde seg til den sistnevnte planen.
I mellomtiden kom perserne til passet og sendte en speider for å rekognosere. Grekerne lot ham få komme til basen og observere. Perserne og Xerxes fant det svært underholdende det speideren hadde å fortelle om størrelsen på den greske hæren og at spartanerne var opptatt med gymnastikk (kalostenhos) og å gre håret (spartanerne hadde langt hår). Demaratos spurte om råd av en greker som var stasjonert hos perserne og fikk til svar at spartanerne forberedte seg til slag og at det var et ritual fra deres side å pryde håret før man gikk ut i krig. De var de modigste mennene i hele Hellas, ble han fortalt, og de var bestemt på å forsvare passet.
Xerxes var skeptisk. Ifølge en beretning sendte han emissærer til de greske styrkene. Til å begynne med spurte han Leonidas om å gå over på persernes side i bytte mot at han skulle få bli konge over hele Hellas. Leonidas svarte: Hvis du visste hva som er bra i livet, hadde du ikke hatt et ønske om utenlandske ting. For meg er det bedre å dø for Hellas enn å bli monark over mine landsmenn.(Plutark, Moralia, 225, 10)
Deretter ba Xerxes ham litt skarpere om å legge ned våpnene. Til dette gav Leonidas det kjente svaret: Molon labe! - Μολών Λαβέ
som betyr «kom og ta dem». Dette sitatet har blitt gjentatt av mange senere generaler og politikere som et forsøk på å uttrykke grekernes bestemthet og vilje til å ofre seg fremfor å overgi seg uten kamp. Det er i dag emblemet til den greske hæren.For emblemet med mottoet, se
Xerxes ventet fire dager på at de greske styrkene skulle splittes. Den femte dagen beordret kongen mederne og cisserne til å ta grekerne til fange og bringe dem til ham.
Første frontalangrep
thumb|250px|En falanksformasjon thumb|250px|En gresk hoplitt Xerxers sendte mederne først, trolig på grunn av deres heltemot, eller som Diodorus Siculus har antydetDiodorus Siculus, Library, XI,6,3, fordi han ønsket at de skulle bære hovedbyrden av angrepet (mederne hadde akkurat blitt erobret av perserne).
Mederne som skulle ta grekerne til fange, befant seg snart i et frontalangrep. Grekerne hadde stasjonert seg på begge sider av den gjenoppbygde fønikiske muren.