300px|miniatyr|Illustrasjon fra den engelske humanisten Thomas Mores verk Utopia, en skildring av idealsamfunnet tuftet på humanistiske idealer. Humanisme er en bred og vanskelig avgrensbar betegnelse som spenner over en rekke og ofte innbyrdes motstridende tankesystemer. Blant fellestrekkene er som regel en etisk filosofisk tilnærming som vil hegne om menneskeslektens iboende verdighet, og som legger stor vekt på de kvaliteter som kjennetegner mennesket som har en verdi i seg selv, og med evnen til fornuftig tenkning.
Humanisme inngår som en komponent i en rekke filosofiske systemer og er integrert i flere religiøse livsanskuelser. Etter andre verdenskrig har også en ikke-religiøs eller sekulær humanisme vokst fram, som i stadig større grad forbindes med ordet humanisme. Ikke-religiøs humanisme er et siste skudd på stammen til en mangfoldig tankeretning som har sine røtter i den italienske renessansen på 1300- og 1400-tallet. Begrepet humanisme ble først brukt i Tyskland tidlig på 1800-tallet, og da som et eget livssyn.
Humanisme ble i 2012 inntatt i Grunnloven som en del av Norges verdigrunnlag. Dag Hareide gir en definisjon av begrepet slik det er brukt i Norge i dag i etisk-filosofisk forstand i boken Hva er humanisme. Der utleder han en etikk som tar utgangspunkt i menneskeverdet som en samlende definisjon som kan knytte begrepet til ulike livssyn (både religiøse og sekulære) og ideologier. Begrepet er også brukt i betydningen humanistiske fag og om en praktisk livsholdning.
Begrepet humanisme Begrepene «renessansen» og «humanister» skilles fra hverandre slik: Man kan betrakte «renessansen» som den historiske epoken som slo bro mellom middelalder og nytid, og «humanister» som den dannelsesbevegelse som vokste frem i denne epoken.
miniatyr|Johann Gottfried von Herder.
Begrepet humanisme oppsto heller sent. Det er avledet av det latinske humanitas, som er et ord som ble benyttet allerede av Cicero. I tysk opplysningstid talte Johann Gottfried Herder og Friedrich Schiller om Humanität, og mente dermed menneskeligheten i seg selv. Men allerede på 1400-tallet kunne dannede mennesker oppfatte og betegne seg selv som «humanista», altså som humanister.
Det begrepsmessige skritt fra «humanist» til «humanisme» ble ikke tatt før i 1808 i et skrift av teologen og pedagogen Friedrich Immanuel Niethammer med tittelen Der Streit des Philanthropinismus und Humanismus in der Theorie unserer Zeit. Så selv om man i den tidlige humanistiske epoke finner uttrykket «humanist» i full bruk, tok det altså flere århundrer før de holdninger, verdier og idealer som kjennetegnet renessansen, ble sammenfattet som en «-isme» og retrospektivt knyttet til renessansetiden.
Den historisk primære betydning av «humanisme» med epoketilknytning til renessansen, er i beslektet og litt utvidet forstand også uttrykk for et klassisk dannelsesideal som kom til uttrykk i vektleggingen av den klassiske (greske og romerske) kultur. Det er omdiskutert i hvilken grad denne humanismen også representerte en implisitt religions- og/eller kirkekritikk.
En beslektet bruk av ordet «humanist» er som betegnelse på fag som er knyttet til et humanistisk fakultet ved et universitet. En «humanist» kan være en betegnelse på en person utdannet i eller som virker innen et humanistisk fag, eksempelvis filosofi eller historie.
I nyere tid ble begrepet tatt i bruk for en filosofisk livsanskuelse, som imidlertid deler seg i en rekke til dels motsatte standpunkter (så forskjellige at det i mange tilfeller ikke lar seg påvise noe nært innholdsmessig slektskap mellom de forskjellige anskuelsene, se nedenfor «Moderne humanisme(r)»). Blant disse retningene, sannsynligvis påvirket av engelskspråklig bruk av termen, er humanisme som benevnelse på et organisert sekulært livssyn, i Skandinavia mest kjent som human-etikk, og i noen grad omtalt som livssynshumanisme eller sekulær humanisme.
Historisk har imidlertid humanismen i Europa vært nært knyttet til kristendommen, først som en tankeretning innenfor katolisismen, og på 1800-tallet som et protestantisk fundert livssyn. Sent på 1600-tallet oppsto dessuten en fritenkersk tradisjon som langt på vei baserte seg på humanistiske ideer. Religionskritikk og en sterk tiltro til menneskets rasjonelle evne sto her sentralt, samt overbevisningen om at man meget vel kan være et etisk godt menneske uten å tro på noen gud. Fritenkerne var også sterke forkjempere for menneskerettigheter og for tankens frihet. Begrepet human-etikk, som Harald Høffding formulerte i 1880-årene, er myntet på tanken om at etikken er menneskeskapt, og ikke gitt oss av høyere makter.
Begrepet humanisme betegner også en mer allmenn praktisk livsholdning eller livsinnstilling som vil opprettholde visse verdier og idealer, og «humanist» kan ha omtrent samme betydning som «menneskevenn». Det humanitære aspektet står sentralt i humanismen, uten at ordet humanitær dermed blir synonymt med ordet humanisme, iallfall ikke hvis humanisme anses som et eget livssyn.
I Norge ble Nansenskolen opprettet i 1938 under navnet Norsk Humanistisk Akademi. I Norge i moderne tid er begrepet humanisme særlig knyttet til den liberale tradisjonen innen kristendommen, særlig miljøet rundt Nansenskolen. Det var Nansenskolen som introduserte begrepet i norsk sammenheng i etisk-filosofisk forstand. Ikke-religiøse humanister distanserte seg fra denne kristelige humanismen ved å stifte Human-Etisk Forbund i 1956. De brukte av den grunn betegnelsen human-etikere, og ikke humanister, om seg selv. Etter at humanisme-ordet ikke lenger forbindes med noe spesifikt kristelig, kaller også ikke-religiøse humanister seg humanister. Human-Etisk Forbund har tidligere vurdert å endre navn til Norsk Humanistisk Forbund, men forslaget fikk ikke tilslutning. Senere ble navnet Humanistforbundet tatt av en annen organisasjon, som siden skiftet navn til Humanistene. Humanistene uttaler at de er åpne både for «ikke-religiøse og religiøse humanister», og at de ønsker «å bidra til dialog og felles forståelse på tvers av religiøse og livssynsmessige ulikheter» i tråd med den klassiske definisjonen av humanismen.Nytt norsk humanistforbund grunnlagt i troen på «urselvet», Fri Tanke Humanistene/Humanistforbundet har også en sekulær humanistisk tradisjon som en viktig inspirasjonskilde, men uttaler at de skiller seg fra HEF gjennom at de «likestiller alle humanister – religiøse, ikke-religiøse og tvilende».
Fra 2012 brukes begrepet humanisme i Grunnloven der det beskrives som en del av Norges verdigrunnlag. Begrepet er også brukt tilsvarende i skolens læreplaner siden 1980-årene. I forarbeidene til planene uttales det at det ikke er noen motsetning mellom religiøs og humanistisk, og at «det er den vide, klassiske humanisme-tradisjon det her er tale om, ikke en sekulær livssyns-humanisme som i stor grad profilerer seg som motpol til kristendom»,Innst. S.nr.96 1986-87 og at det «denne forståinga av humanismen, med vekt på den breie kulturtradisjonen som humanismen representerer, [som] vert lagt til grunn».NOU 1995: 9
I boken Hva er humanisme (2011) definerer Dag Hareide begrepet humanisme som en etikk som tar utgangspunkt i menneskeverdet som en samlende definisjon som kan knytte begrepet til ulike religiøse og ikke-religiøse livssyn og ideologier.Dag Hareide, Hva er humanisme, Universitetsforlaget, 2011,
Tidlige åndsretninger med humanistisk innretning Humanistiske trekk i tidlig gresk filosofi Antikkens greske tenkning var både preget av gudstro og av en ateisme der gudelæren ble erstattet av et abstrakt guddommelig prinsipp, på linje med naturlover. På et både religiøst og sekulært grunnlag skulle mennesket søke sin egen erkjennelse til sannhet. De panteistiske Tales av Milet og Xenofanes av Kolofon (500-tallet fvt.) la et grunnlag for senere gresk filosofi med humanistiske trekk. Tales var den som skal ha formet uttrykket «kjenn deg selv», og Xenophanes avviste gudene man trodde på i samtiden og talte mer om et guddommelig universelt prinsipp. Andre eksponenter for samme innretning ble Anaxagoras, Perikles, Protagoras, Demokrit og Thukydides.
Sokrates hevdet at erkjennelse av rett og galt er basert på fornuften. Tilsvarende hevdet stoikerne ifølge naturretten at mennesket har en naturlig felles erkjennelse av rett og galt.
Humanisme i kinesisk filosofi Det er vanlig å knytte ordet humanisme til to av de tre filosofier eller verdisystemer som har dominert det kinesiske samfunn i sine respektive perioder: Konfutsianismen både i den kinesiske antikk og i sin nykonfutsianske utforming fra Song-dynastiet og frem til 1900-tallet, og legalismen som fikk utfolde seg i det despotiske Qin-dynastiet i antikken, 221–207 fvt. (Den tredje og ikke humanistiske statsideologi var maoismen).
miniatyr|Zhu Xi, ledende nykonfutsiansk filosof. Zhu Xi beskrives av og til som en radikalt ateistisk filosof. Den beskrivelsen er bare passende dersom man samtidig gir rom for at det kan finnes en ateisme med transcenderende trekk.
Den eldste og klassiske konfutsianisme var klart teistisk og de senere former tok ikke avstand fra det, selv om bruken av begrepet «himmel» allerede på Han-dynastiets tid i praksis hadde fått en mer rasjonalistisk tendens som sto fjernere fra det religiøse. Allerede Xun Zi (kinesisk: 荀子, pinyin: Xúnzĭ, Wade-Giles: Hsüntse; 310–237 fvt.), som vel bare representerer en skoleretning innen den tidligste konfutsianismen, utviklet et fullstendig rasjonalistisk syn på universet der tankegangen er i det vesentlige naturalistisk. Etter hans død utviklet hans disipler av dette synet, som også var koblet til en overbevisning om menneskets iboende ondskap (i motsetning til den øvrige og egentlige klassiske konfutsianisme), et drakonisk system som forankret samfunnsets harmoni i herskerens resolutte maktbruk og strikte lovgivning. Dette ble kjent som legalismen, som skulle gå under da det dynastiet som forsøkte å styre etter det raskt brøt sammen. Konfutse formulerte den gylne regel «Det du selv ikke ønsker, gjør ikke det mot andre», som er en viktig bestanddel i en human etikk, og som deles av de fleste verdensreligionene.
Vel tusen år etter oppstod nykonfutsianismen i Song-dynastiet (960–1279), da en rekke filosofer utviklet et konfutsiansk humanistisk system som tok opp i seg elementer fra buddhismen og taoismen og der fremhevelsen av menneskets egenverdier var integrert i epokens sosialetikk og moral-metafysikk. De utdannede kinesiske klasser ble gitt et sammenhengende metafysisk system. Den religiøse forfedrekulten og den tilknyttede barnlige pietet ble beholdt, og hadde mye å gjøre med ønsket om sosial koherens og behovet for sosial kontroll.
Nykonfutsianismen fikk to hovedretninger, ingen av dem med noen plass for en personlig guddom. Den skoleretning som fulgte Zhu Xi (朱熹, Zhū Xī, Chu Hsi; 1130–1200) fastholdt at den ytterste realitet var «Den ypperste høyeste», som igjen var identisk med prinsippet li (理), en naturlig og uforanderlig «lov» som informerer alle fenomener. Tilhengerne av den skoleretning som fikk Wang Yangming (王阳明, Wáng Yángmíng; 1472–1529) som sin fremste eksponent forankret derimot den ytterste realitet i menneskets indre, i sinnet, men ikke på en individualistisk eller relativistisk måte – man kunne erkjenne den ved en overnaturlig, men samtidig menneskelig inngivelse. For dem var sinn og li en enhet. Man kan lett se at denne ytterste realitet var i høy grad en metafysisk størrelse, men man tenkte seg ikke en høyere personlig makt som hadde skapt denne realitet.Michael J. Buckley, S.J.: At the Origins of Modern Atheism, Yale, 1990, At en slik tanke var fremmed betød riktignok ikke at den var umulig; det var snarere slik at kinesisk filosofi kretser om mennesket og lar ontologiske problemstillinger ligge. I det hele tatt har kinesisk filosofi generelt hatt en slik innretning, rettet mot moral, sosialetikk og politikk; den har i liten grad utmerket seg innen retninger som kosmologi, ontologi eller psykologi.
De første egentlige humanister