Flavius Stilicho (født ca. 359, død 22. august 408) var en romersk hærfører av høy rang (magister militum) og for en tid var han den mektigste enkeltpersonen i Vestromerriket.Mitchell, Stephen (2007): A History of the Later Roman Empire AD 284–641. Singapore: Blackwell Publishing, s. 89. Han var halvveis av germansk ætt, fra den vandalske stammen, og gift med Serena, niesen til keiser Theodosius. Som regent for den umyndige Honorius markerte Stilicho et høydepunkt for germansk forfremmelse i romersk tjeneste.Vogt, Joseph (1967): The Decline of Rome: The Metamorphosis of Ancient Civilization. London: Weidenfeld and Nicolson, s. 179. De store folkevandringene på denne tiden førte til et sterkt økende press mot Romerrikets grenser og Stilicho maktet bare delvis å løse disse problemene. Etter mange år med militære seire mot tallrike fiender, både barbarer og romere, førte en rekke politiske og militære nederlag til at hans fiender ved hoffet til Honorius til at han ble revet ned fra makten ved en palasskonspirasjon. Den kulminerte med at han ble arrestert og deretter henrettet i 408.Hornblower, Simon; Spawforth, Anthony, red. (1996): The Oxford Classical Dictionary, 3. utg., Oxford University Press, s. 1444. Kjent som en dyktig hærfører med mange militære suksesser og pliktoppfyllelse, var Stilicho i ordene til den engelske historikeren Edward Gibbon «den siste av de romerske generaler.»Gibbon, Edward (1925): The Decline and Fall of the Roman Empire. Red. J.B. Bury. Bind III. London: Methuen & Co., s. 225.
Liv og virke Stilicho kommer til makta
thumb|left|Romerriket ved Theodosius den stores død i 395
Stilichos far var en kavalrioffiser av vandalsk opprinnelse mens moren var romersk. Stilicho gikk gradene i militæret under keiser Theodosius I som hadde sete i Konstantinopel. I 394 var han utsending til kong Sjahpur III av Persia for å forhandle fram deling av Armenia. Omkring samme tid ble han gift med keiserens adopterte niese, Serena. De fikk sønnen Eucharius.
I 394 tok Stilicho del i felttoget mot usurpatoren Eugenius som hadde utropt seg selv til keiser i Italia. Krigen endte med Theodosius’ seier i det blodige slaget ved Frigidus. I etterkant av dette slaget ble Stilicho utnevnt til magister utriusque militiae, rikets høyeste militære grad. Theodosius slo seg til i Italia med Milano som hovedstad, men ble så brått syk og døde 17. januar 395. Riket ble delt mellom Theodosius’ to sønner. Den eldste sønnen Arcadius fikk den østlige delen mens den andre sønnen, Honorius, fikk den vestlige delen av riket. Selv om samtiden neppe var klar over det, ble dette en varig todeling av riket i Vest- og Østromerriket.
Honorius var ved sin fars død kun ti år gammel og var lett å dominere for Stilicho. Gjennom sitt giftemål kunne Stilicho også påberope seg å være keiserfamiliens eldste medlem. Stilicho hadde også større ambisjoner, han hevdet at Theodosius i fortrolige samtaler på dødsleiet hadde utpekt Stilicho til verge for både Honorius og Arcadius. Arcadius var sytten og egentlig gammel nok til å styre selv, men var gjennom hele livet en svak hersker. I 395 lå derfor den virkelige makta hos pretorianerprefekten Rufinus. Hoffintriger førte til hyppige og brutale utskiftninger, men ingen av lederne i Konstantinopel ønsket å anerkjenne vestlig overhøyet.
Strid med Alarik i Hellas
thumb|right|Honorius, vestromersk keiser 395 – 423
I 395, samme år som Theodosius døde, gjorde visigoterne ledet av Alarik opprør. Visigoterne var bosatt i Moesia som romerske foederati og hadde deltatt i felttoget mot Eugenius. Visigoterne hadde lidd uforholdsmessig store tap ved Frigidus og opprøret kan skyldes misnøye med belønningen. I forbindelse med det samme felttoget var store deler av den romerske hæren flyttet fra øst mot vest og disse styrkene hadde ennå ikke vendt tilbake. Stilicho var derfor den eneste i posisjon til å ta seg av Alarik. Han marsjerte østover for å møte Alarik i Thessalia. Ifølge kildene skal Stilicho ha vært i posisjon til å knuse goterne da han mottok ordre fra Arcadius om å sende de østlige troppene tilbake til Konstantinopel og forlate Illyricum. Stilicho lystret og Alarik slapp unna. Hvorfor han handlet slik er ukjent, men det kan ha vært gnisninger mellom vestlige og østlige elementer i hæren og kanskje var ikke overtaket på goterne så stort som kildene vet å berette.
thumb|left|Arcadius, østromersk keiser 395-408
Stilicho trakk seg tilbake og begynte arbeidet med å bygge opp igjen Vestromerrikets militære styrke. De vestlige legionene var blitt betydelig svekket i krigen mellom Eugenius og Theodosius. For å fylle rekkene rekrutterte Stilicho hovedsakelig fra forskjellige barbariske allierte. Dette gav Alarik pusterom til å plyndre fritt i Hellas. Våren 397 krysset Stilicho med hæren over til Hellas, men fikk ingen hjelp fra Konstantinopel. Stilicho skal visstnok ha klart å sperre Alarik inne i fjellene ved Foloi, men latt ham unnslippe til Epirus. Også denne gangen er årsakene uklare; Stilicho kan igjen blitt beordret av Arcadius til å trekke seg ut, muligens var de nyrekrutterte soldatene upålitelige.
Gildos revolt
Disse to ekspedisjonene på Østromerrikets territorium, samt forsøket på å etablere seg som Arcadius’ verge, førte til at forholdet mellom øst og vest raskt nærmet seg frysepunktet. Sent i 397 byttet Gildo, kommandanten i Africa lojalitet fra vest til øst. Dette var en svært alvorlig trussel fordi Romas befolkning var helt avhengig av kornleveranser derfra. Stilichos håndtering av denne krisa var rask og effektiv. Gildo lå i krangel med sin bror Mascezel, og da Mascezel flyktet til Honorius’ hoff ble de to sønnene hans likvidert. Stilicho ga Mascezel kommandoen over en liten avdeling elitesoldater. Mascezel slo ned Gildos revolt i løpet av våren 398 og vendte så tilbake til Italia. Han druknet kort tid etter hjemkomsten, ifølge ryktene på Stilichos ordre. Stilicho brukte krisa til å bedre forholdet til det romerske senatet som ble tatt med på viktige beslutninger og han giftet bort datteren Maria til keiser Honorius som nå var i tenårene.
Alarik invaderer Italia
I 400 nådde Stilicho toppen av sin karriere da han ble valgt til konsul. Selv om embetet i seg selv var symbolsk var det et svært synlig tegn på keiserlig gunst og hadde stor prestisjemessig verdi. Allerede neste år begynte derimot problemene å tårne seg opp. Etter Stilichos felttog mot visigoterne i 397 hadde Arcadius utnevnt Alarik til magister militum per Illyricum. Dermed hadde Østromerriket offisielt godtatt visigoternes tilstedeværelse i disse traktene, men i 401 valgte Alarik allikevel å flytte visigoterne inn i Italia. Vinteren samme år var Stilicho nord i Raetia og Noricum for å ta hånd om alanske og vandalske plyndringstokt, men også for å rekruttere nye tropper. Påsken 402 beseiret Stilicho Alarik i et slag ved Pollentia. Alarik ble tvunget til å trekke seg tilbake til Dalmatia. Stilicho hadde lyktes å beskytte Italia, men hadde for tredje gang mislykkes å eliminere visigoterne som en trussel mot Roma.
Alariks felttog fikk to viktige langtidsfølger. De barbariske allierte styrkene hadde også denne gangen vist seg upålitelige. Stilicho forsøkte å bøte på dette ved å flytte regulære romerske enheter fra Britannia og Rhinen til Italia. I tillegg flyttet Honorius og hoffet fra det strategiske knutepunktet Milano til det tryggere, men mer avstedsliggende Ravenna. Virkingen var at Italia fikk en mer dominerende stilling enn tidligere, mens forsvaret av de andre provinsene ble nedprioritert.
Nye utfordringer
Neste trussel kom sent i 405, da goterkongen Radagaisus krysset Alpene fra Pannonia og inn i Nord-Italia med en stor folkestyrke av germanere. Stilicho rådde i utgangspunktet ikke over tilstrekkelige styrker til å konfrontere Radagaisus. Mens Vestromerriket samlet krefter fikk inntrengerne herje fritt, men da Stilicho omsider tok offensiven var det med overlegen makt; tretti regimenter fra den italienske feltarmeen, en stor kontingent fra grensen ved Rhinen, samt diverse allierte, inkludert hunere ledet av høvdingen Uldin. Konfrontert med denne overmakten hadde Radagaisus ikke annet å gjøre enn å trekke seg tilbake. Retretten gikk siden over i flukt. Til slutt ble Radagaisus tatt til fange og henrettet utenfor Firenze 23. august 406. På typisk romersk vis ble flesteparten av Radagaisus’ tilhengere gjort til slaver, men Stilicho rekrutterte elitesoldatene hans inn i den romerske hæren.
Sent i 406 gjorde Stilicho krav på Dacia og Makedonia for Vestromerriket. Disse områdene hadde tradisjonelt tilhørt den vestlige delen av riket, men under keiser Theodosius var de blitt administrert fra Konstantinopel. For å sette makt bak kravene inngikk Stilicho en allianse med Alarik. I tillegg til Alariks menn skulle Stilicho bidra med deler av den italienske hæren. I påvente av disse forsterkningene ledet Alarik visigoterne inn i Epirus. Situasjonen ved Rhinen var anspent og skulle snart bli kraftig forverret. På bakgrunn av dette har Stilicho i ettertid fått mye kritikk for å yppe til ny strid med Konstantinopel og samtidig overse en alvorlig trussel mot de vestlige provinsene. En mulig forklaring er at Stilicho vurderte Vestromerrikets militære potensial til å være for svakt i forhold til de truslene det sto ovenfor og derfor fant at en overføring av militære krefter fra øst til vest var nødvendig. De omstridte områdene hadde rykte for å fostre opp dyktige soldater og hadde lange tradisjoner som rekrutteringsområde for Romerriket. Kanskje viktigere var at disse områdene allerede hadde huset visigoterne i et par tiår. Stilicho kunne nok fått til en avtale med Alarik om å bosette visigoterne lengre vest, men dette ville uunngåelig skapt stor misnøye hos de som da ville ha blitt fortrengt.
thumb|right|Konstantin III, usurpator 407 – 411
Uansett hva den opprinnelige planen var, ble den snart kullkastet av hendelser lengre vest. Stilichos fokus på Italias forsvar hadde fått konsekvenser i resten av riket. 31. desember gikk en stor hærskare alanere, svebere og vandaler over Rhinen nær Mainz. Denne delen av grensa hadde vært urolig en stund, trolig ble invasjonen muliggjort av troppeforflytninger vekk fra Rhinen. Som følge av Stilichos fokus på Italia fikk inntrengerne nesten fritt spillerom til å plyndre Gallia. Omtrent samtidig gjorde soldatene i Britannia opprør. Etter litt om og men utropte de Konstantin III til keiser. Konstantin III tok opp kampen mot de barbariske innvandrerne og vant slik Gallia for sin sak. Stilicho sendte en styrke under den gotiske generalen Sarus mot Konstantin, men denne ble beseiret. Under disse forholdene var det helt umulig å sende en stor hærstyrke over Adriaterhavet og felttoget med Alarik mot Østromerriket måtte avblåses.
Fall fra makta thumb|right|300px|Stilicho (høyre) med sin hustru Serena og sønn Eucherius, katedralen i Monza. Diptykon i elfenbein. I 408 var Stilichos posisjon svært kritisk. Situasjonen i Gallia ble bare verre mens det kom stadig mer høylytte murringer fra Alarik. Han hadde ikke oppnådd noe annet fra det avblåste felttoget enn å komme på kant med Konstantinopel. Alarik og visigoterne marsjerte nordover til Noricum. Her truet han med krig dersom han ikke snart mottok betaling til seg og sine menn. Honorius og majoriteten i Senatet var i utgangspunktet beredt på krig mot goterne mens Stilicho var i mot. I en debatt i Senatet lyktes Stilicho å få flertallet med på å betale Alarik den summen han krevde. Det hadde imidlertid nå dannet seg opposisjon mot Stilicho ledet av en høyt posisjonert byråkrat, Olympius. Keiserens tillit til sin general var også skrantende.