Egina eller Éjina (gresk: Αίγινα) er en av de saroniske øyene i Hellas, lokalisert i Saroniabukta, 27 km fra Athen, og ifølge tradisjonen oppkalt etter nymfen Aigina. Zevs skjenket henne stedet etter at de hadde fått sønnen kong Aiakos sammen; han ble født her, etter at hele befolkningen angivelig var omkommet i pest. Aiakos ba sin far om et nytt folk, og Zevs forvandlet maur til mennesker, kjent som «myrmidonere», «maurfolk».John Pinsent: Greske myter og sang, Schibsted, 1969 (s. 122)
I antikken tjente den fjellrike, vulkanske Egina godt på handel, som et naturlig stopp på sjøruten mellom Attika og Peloponnes. Dorerne erobret stedet ca 1100 f.Kr.Michael Grant (1914–2004): The rise of the Greeks, forlaget Charles Scribner's sons, New York 1987, ISBN 0684185369 (s. 70) På 600-tallet f.Kr. var Egina vokst til en betydelig sjømakt og en rival for og trussel mot sin nabo Athen. En annen rival var Samos; særlig om handelsstasjonen Naukratis i Egypt, der Egina var eneste greske bystat med representasjon. I 590-årene f.Kr. var Egina først ute med å prege mynt; deres sølvmynter med avbildning av en skilpadde var i omløp i flere århundrer.Michael Grant: The rise of the Greeks (s. 71) Under perserkrigene i 490 f.Kr. holdt Egina seg nøytral, og Athen skjønte at det ikke kunne forventes hjelp derfra. I 488 f.Kr. beseiret Egina Athen i et sjøslag, og anla en ny havn til forsvar for både byen og handelsvirksomheten. I 479 f.Kr. deltok Egina i slaget ved Plataiai mot perserne (Xerxes I).Michael Grant: The rise of the Greeks (s. 340) Men i 458 f.Kr. ble Egina og dens allierte beseiret av Athens flåte som tok beslag i 70 skip, og inntok Egina etter en beleiring og blokade som skal ha vart i to år.Første peloponneserkrig, heritage-history.com]</ref>
Administrasjon Kommunen Kommunen Egina består av øya Egina og noen få mindre småøyer. Den er en del av den regionale enheten Øyene innenfor regionen Attikí. Kommunen består av følgende samfunn (befolkningsantall fra 2011 i parentes):Kallikratis-loven (PDF), det greske innenriksdepartementet (gresk)Detaljert resultat av folketelling for 1991 (PDF) (fransk og gresk Egina (7253) Kypseli (2124) Mesagros (1361) Perdika (823) Vathy (1495)
Administrasjonssenteret er byen Egina på øyas nordvestlige ende. På grunn av sin nærhet til Athen er Egina et populært mål for dagsturer i sommermånedene. En del athenere har landsted her.
Provinsen Provinsen Egina (gresk: Επαρχία Αίγινας) var en av provinsene i Pireus prefektur. Dets området tilsvarer det som er dagens kommuner av Egina og Angistri til sammen. Prefekturet ble nedlagt i 2006.
Geografi Egina er grovt sett formet som et triangel, bortimot 15 km fra øst til vest og 10 km fra nord til sør. Dets areal består av rundt 87 km.
En utdødd vulkan utgjør to-tredjedeler av Egina. Den nordlige og vestlige sidene består av steinfylte, men fruktbare sletter som er godt kultiverte og produserer rikelig med korn, en del bomull, vinranker, mandel, oliven og fiken, men den mest karakteristiske avlingen på Egina i dag er pistasjnøtter. Økonomisk var svampfiske av stor betydning. Den sørlige vulkanske delen av øya er ulendt, kupert og preget av fjell, og hovedsakelig goldt. Det høyeste punktet er fjellet Oros, 531 meter, i sør, og den panhellenistiske fjellryggen strekker seg nordover med smale fruktbare dalstrøk på begge sider.
Strendene er også en populær turistattraksjon. Hydrofoilferger fra Pireus tar kun førti minutter til Egina, mens den regulære fergen tar rundt en time. Det går buss fra Egina by til destinasjoner over hele øya, slik som Agia Marina. Et fiskevær på østkysten er Portes. 1000px|thumb|center|Panorama av øya Egina sett fra Middelhavet.
Historie Eldste historie Det er gjort arkeologiske funn av obsidian-redskaper fra en steinalderkultur på øya. Øyas plassering gjorde den velegnet som handelssted. Den eldste befolkningen kom antagelig fra Anatolia.Stillwell, Richard red. (1976): Princeton Encyclopedia of Classical Sites
Herodot oppgir at Egina var en koloni fra Epidauros som satt med den politiske kontrollen, inntil Egina gjorde opprør og ble selvstyrt. Han hevder også at Epidauros sluttet å ofre til gudinnene Damia og Auxesia<ref>[https://oxfordre.com/classics/display/10.1093/acrefore/9780199381135.001.0001/acrefore-9780199381135-e-2010 «Damia and Auxesia», Oxford references etter at Egina stjal med seg gudebildene.Herodotus - endnotes, harvard.edu]</ref> Det er funnet minoisk keramikk fra rundt 2000 f.Kr., mens funn av gullornamenter fra den siste mykenske perioden tyder på at mykensk kultur gjorde seg gjeldende på Egina i flere generasjoner, før dorerne trengte inn fra Argos og Sparta.Evans, A. J. (1893): «A Mykencean Treasure from Egina» i: Journal of Hellenic Studies, vol. xiii, s. 195 Overveiende grad av dorisk innflytelse skjedde antagelig ikke før på 800-tallet f.Kr.
Øya var på 700-tallet f.Kr. del av forbundet til Kalaureia som også omfattet Athen, minyeres Orkomenos i Boiotia, Troizen, Ermioni, Nafplion, og Brasies. Det var antagelig en organisering av bystater som fortsatt var mykenske, med formål å bekjempe piratvirksomheten som vokste frem da de mykenske fyrstene måtte innse at de ikke lenger var herrer på havet.
Egina synes å ha vært alliert med Eretria under lelantinerkrigen; det kan muligens forklare krigen med Samos, et betydelig medlem av den rivaliserende forbundet til Khalkis under kong Amfikrates av Samos.Herodotos, iii. 59 Dette kan ikke ha skjedd etter midten av 600-tallet f.Kr. thumb|Gresk drakme fra Egina. Forside: Landskilpadde. / Motsatt: ΑΙΓ(INA) og delfin. Økende sjømakt Den antikke historikeren Eforos hevder at Feidon av Argos innførte preging av mynter i Egina. Deretter tok Kydonia på Kreta dt opp, ved å prege sitt motiv oppå det opprinnelige fra Eforos. Slik ble mynt innført som betalingsmiddel i den vestlige verden av folk fra Eforos, 30-40 år etter at mynter ble innført i Anatolia av joniske grekere eller lydere ca 630 f.Kr.
Eginas sølvmynt med skilpadde-motiv etablerte den ene av to monetære vektstandarder i den greske verden (den andre var fra Euboia-Attika), basert på en drakme på rundt seks gram; dette med opphav i en syrisk enhet, en mina verd 50 sjekler.Michael Grant: The rise of the Greeks (s. 71)
Etter hvert som Egina ble en sjømakt i arkaisk tid, var Kydonia en ideell mellomstasjon for skipsfart i Middelhavet.Hogan, C. Michael (23. januar 2008): Cydonia, Modern Antiquarian I løpet av det neste århundret var Egina den ene av tre hovedstater som handlet ved markedet i Naukratis i Egypt og var den eneste greske staten nær Europa som hadde en andel i fabrikasjonene i Egypt.Herodotos, ii. 178 Ved begynnelsen av 400-tallet f.Kr. synes det som om øya hadde blitt en transitthavn eller frihavn for kornhandelen fra Svartehavet, noe som senere ble overtatt av Athens monopol.Herodotos, vii. 147
I motsetningen til andre kommersielle stater på 600- og 500-tallet f.Kr., blant andre Korint, Khalkis, Eretria og Miletos, opprettet Egina ikke egne kolonier. Bosetningen som Strabon viser til,Strabon, viii. 376 kan ikke bli vurdert som noen faktisk unntagelse fra denne vurderingen.
Rivalisering med Athen thumb|Afaiatempelet på Eginas. Eginas historie er i stor grad preget av forholdet og motsetningene til Athen. Athenerne begynte å konkurrere med Eginas talassokrati, sjøherrevelde, på begynnelsen av 500-tallet f.Kr. Solon fikk vedtatt lover som begrenset Eginas handel i Attika. Den legendariske historien om disse forholdene, slik som de er nedtegnet av HerodotosHerodotos, v. 79-89; vi. 49-51, 73, 85-94 involverer kritiske problemer og han sporet fiendskapet mellom de to bystatene tilbake til en strid om avbildningene av gudinnene Damia og Auxesia som eginerne hadde fraktet vekk fra Epidauros, deres foreldrestat.
Folket i Epidauros hadde den skikk å gjøre årlige ofringer til de athenske guddommer Athene og Erekhtheus som betaling for athensk oliventømmer som statuene ble framstilt av. Da eginerne nektet å fortsette disse ofringene besluttet athenerne å frakte vekke disse gudebildene. I henhold til versjonen på Egina gikk dette dårlig, og kun en eneste overlevende kom seg tilbake til Athen hvor han ble drept av enkene til sine kamerater. De stakk ham i hjel med sine brystnåler. Herodotos har ikke oppgitt noen dato for disse hendelsene, men senere forfattere har foreslått at det må han skjedd i perioden mellom Solon og Peisistratos, det vil si en gang rundt 570 f.Kr. Det kan også stilles spørsmål om ikke hele episoden er av ren mytisk karakter.
Etter at Theben hadde blitt beseiret av Athen en gang rundt 507 f.Kr., ba bystaten om hjelp fra Egina. Eginerne var først fornøyd med å sende bildene av aiakidene, de beskyttende guddommer og helter av Egina, men til sist gikk de inn i en allianse og herjet kysten av Attika. Athenerne var forberedt på å gjøre gjengjeld til tross for orakelråd som sa at de burde avholde seg å angripe Egina på tretti år. De beskyttet isteden grensene da de ble forstyrret av Spartas intriger.
I 491 f.Kr. var Egina en av de greske statene som sendte symbolene på underkastelse («jord og vann») til Perserriket. Athen appellerte til Sparta om å straffe denne underkastelsen. Kleomenes I, en av kongene i Sparta, krysset over vannet til Egina for å arrestere de ansvarlige, men hans forsøk feilet. Etter at Demaratos var avsatt gjorde han et nytt forsøk, fulgt av sin nye kollega Leotykides, grep ti av de ledende borgerne på øya og sendte dem til Athen som gisler. Etter at Kleomenes var død og da athenerne nektet å gi gislene til Leotykides, tok eginerne hevn ved å gripe et antall athenere ved festivalen i Sunion. Athenerne gikk inn i en sammensvergelse med Nikodromos, lederen av det demokratiske partiet på øya, for å forråde Egina. Han skulle erobre gammelbyen og athenerne skulle deretter kom til hans støtte med sytti skip. Sammensvergelsen feilet da den athenske flåten kom for seint og Nikodromos hadde allerede flyktet. I striden som fulgte ble eginerne beseiret, men siden lyktes å vinne en seier over den athenske flåten. Det er dog flere innvendinger til kronologien og nøyaktigheten i disse hendelsene.
Nedgang thumb|Utsyn av Egina sett fra Moni. thumb|Statuett av Orfeus med sin lyre, omgitt av villdyr temmet av musikken hans. Utført på Egina på 300-tallet, senromersk tid. I dag på Det bysantinske museum i Athen. I kampen mot Xerxes I av Persia kan Egina ha spilt en større rolle enn Herodot tilskriver den. Han følger tradisjonen i Athen som synes å mørklegge rivalens rolle. Det var Egina, ikke Athen, som fikk prisen for tapperhet i slaget ved Salamis. At den persiske flåten ble overvunnet, synes i minst like stor grad å skyldes Egina som Athen.Herodotos, viii. 91
Egina var dorisk og dermed en naturlig alliert av Sparta. Siden Athen førte en sparta-vennlig politikk under Kimons styre, var Egina sikret mot angrep den tiden. Men etter 20 år besluttet Athen å ta et endelig oppgjør med rivalen, og gikk til angrep på Egina rundt 460 f.Kr. Etter flere års blokade og beleiring måtte Egina overgi seg. Seierherren Athen krevde en stor tributt, og det het seg at relieffet av en havskilpadde som var preget på Eginas vidgjetne sølvmynter, ble endret til en landskilpadde - som symbol på og påminnelse om at Egina som sjømakt var knust.<ref>[https://kosmossociety.org/aegina-and-its-enmity-with-athens/ Aegina and its enmity with Athens: kosmossociety.org