thumb|Fra utstillingen Extractum 1995 Farmasihistorie.com thumb|I apotekenes selvvalg finnes reseptfrie legemidler og handelsvarer Et legemiddel eller medikament er et farmasøytisk produkt som kan forebygge, lege eller lindre sykdom, symptomer, skade eller smerte hos mennesker og dyr. Mens legemidler tidligere i alt vesentlig ble fremstilt i apotekene, er flertallet i dag såkalte farmasøytiske spesialpreparater. Det vil si at de masseproduseres på farmasøytiske fabrikker og selges i standardiserte pakninger med navn gitt av produsenten. Noen legemidler kan i begrensede mengder selges uten resept, men de fleste krever en resept fra lege, tannlege eller veterinær.
Legemidler selges for det meste i apotek, men det finnes andre utsalgsteder som er godkjent av myndighetene i de enkelte land. De fleste land har sin egen lovgivning og det finnes også regler og bestemmelser for EU og EU-området. En oversikt over hva som er regnet som legemidler i Norge finnes i forskrift om legemiddelklassifisering.Legemiddellisten Reglene gjelder for det enkelte preparat og legemiddelform, legemiddelstandarderLegemiddelstandarder og for klassifisering og distribusjon av legemidler. En del av disse reglene finnes i farmakopéer som er apotekenes oppskriftsbøker. For tiden brukes en felles farmakopé for Europa, Den europeiske farmakopé, men det var tidligere vanlig med bøker for det enkelte land. Det finnes også slike oppslagsverk for andre verdensdeler og områder.
Klassifisering thumb|Apotekglass fra Løveapoteket i Bergen thumb|Interiøret fra Løveapoteket i Bergen tegnet av Johan F. L. Dreier er det eldste kjente bilde av norske apotek Det finnes flere måter å klassifisere legemidler på. Én metode er norsk-utviklet, og er senere overtatt av Verdens helseorganisasjon ved dens underorganisasjon, WHO Collaborating Centre for Drug Statistics Methodology. Dette klassifiseringssystemet kalles Anatomical Therapeutic Chemical classification (ATC), eller på norsk Anatomisk terapeutisk kjemisk legemiddelregisterFelleskatalogen som er en inndeling basert på hvilket organ eller system det medisinske preparatet virker på, samt de kjemiske, farmakologiske og terapeutiske karakteristika. Et eksempel på ATC-kode er Penicillin med «J01C E01».
Hovedgrupper A Fordøyelsesorganer og stoffskifte B Blod og bloddannende organer C Hjerte og kretsløp D Dermatologiske midler G Urogenitalsystem og kjønnshormoner H Hormoner til systemisk bruk eksl. kjønnshormoner og insulin J Antiinfektiva til systemisk bruk L Antineoplastiske og immunmodelerende midler M Muskler og skjelett N Nervesystemet P Antiparitære midler, insekticider og insektmidler R Respirasjonsorganer S Sanseorganer V Varia
Alle legemidler er ordnet under disse hovedgruppene.
Utdypende artikkel: Anatomisk terapeutisk kjemisk klassifikasjon
Inndeling av legemiddelpreparater Alle medisiner deles inn grupper.
A-preparater A-preparater er medisiner som er sterkt vanedannende. Dette er typisk legemidler som morfin og opioider med sterk smertestillende effekt. A-preparater skal skrives ut på en egen resept, og man må vise legitimasjon når medisinen hentes. Dersom andre skal hente ut medisinen må det foreligge fullmakt. Den som henter ut medisinen må også ha med legitimasjonen til den som eier reseptene.Elisabeth Lofthus (2006) A-, B- og C-preparater. Lommelegen, 30. mars 2006. Besøkt 2019-05-26.
B-preparater B-preparater er medisiner som er vanedannende, men ikke i samme grad som a-preparater. Dette er typisk legemidler som valium, paralgin forte og ulike sovemedisiner. Det skal også vises legitimasjon når disse preparatene hentes ut, og dersom andre skal hente ut medisinen må det foreligge fullmakt. Den som henter ut medisinen må også ha med legitimasjonen til den som eier reseptene.
C-preparater C-preparater er alle andre medisiner som krever resept, som antibiotika, astmamedisiner, blodtrykkssenkende legemidler, og p-piller med mer. Dersom andre skal hente ut medisinen må det foreligge fullmakt. Den som henter ut medisinen må også ha med legitimasjonen til den som eier reseptene.
F-preparater F-Preparater er legemidler som kan kjøpes uten resept, da med noen begrensninger. Det er legemidler som Paracetamol, Ibuprofen og nødprevensjon som blant annet er klassifisert som F-preparater.
Godkjenningsfritak Når legen må søke spesielt om å få skrive ut en type medisin kalles det godkjenningsfritak. Dette er medisiner som ikke har markedsføringstillatelse i Norge, men som det likevel er ønskelig at pasienten skal bruke. Legen sender søknaden til apoteket som skal levere ut medisinen. Apoteket sender søknaden videre til Statens legemiddelverk for behandling.
Navn på legemidler Et legemiddel kan sies å ha tre typer navn: det kjemiske navnet, det generiske og varenavnet.
Det kjemiske navnet på substansene er ofte langt og komplisert og brukes vanligvis ikke i hverdagssammenhenger. Grunnen til at navnet ofte blir langt er at kjemisk nomenklatur er tilpasset for å kunne gi et unikt navn til millioner av kjemiske forbindelser. Et eksempel på et kjemisk navn: [o-(2,6-Dikloroanilino)fenyl]eddiksyre.
Det generiske navnet for substansen over er diklofenak, et vanlig antiinflammatorisk legemiddel. Det generiske navnet, som er ansett å være passe langt for å kunne uttales og huske, er (nesten alltid) det samme over hela verden, med noen mindre forskjeller i stavemåte som følger lignende prinsipper som når kjemikalienavn oversettes. Diklofenak staves eksempelvis diclofenac på engelsk og diclofénac på fransk. Ofte dannes det generiske navnet ved at noen stavelser plukkes fra det fullstendige kjemiske navnet. Generiske navn brukes i forskningssammenheng og står i Norge på medisinforpakningene (men i litt mindre stil enn varenavnet). I enkelte land skriver leger resept med det generiske navnet, men dette er ikke tilfelle i Norge. For en del medisiner brukes det generiske navnet pluss foretaksnavnet som varenavn, for eksempel Diklofenak Sandoz, der Sandoz altså er foretaket. Se Generiske legemidler for utdypende informasjon.
Varenavnet er (med unntak av de ovennevnte tilfellene) et fantasinavn, valgt av produsenten. Det er ofte mer fengende enn det generiske navnet. Samme foretak kan velge ulike varenavn i ulike land, og når patentet går ut kan andre produsenter finne på nye varenavn. Dette leder til et utall ulike navn på samme sak, noe som kan gjøre det hele litt komplisert. For diklofenak er Voltaren, Solaraze og Cataflam eksempler på varenavn. For paracetamol finnes i Norge blant annet varenavnene Pamol, Panodil, Pinex og Paracet.
Konvensjonen er at man skriver varenavnet med stor forbokstav og det generiske navnet med liten bokstav, såfremt det ikke er først i en setning. Altså Voltaren, men diklofenak.
Legemiddelformer thumb|Utensilier til fremstilling av forskjellige legemiddelformer. Fra utstillingen Extractum 1995 Farmasihistorie.com Legemidler kan bli gitt i en rekke forskjellige legemiddelformer som tabletter, kapsler, stikkpiller, injeksjoner, inhalasjoner (til innpusting), miksturer, sprayer, og plaster.
Det er vanlig å klassifisere legemiddelformene etter måten preparatene gis på.
Perorale legemiddelformer Disse legemiddlene gis gjennom munnen. Tabletter Resoribletter Tyggetabletter Brusetabletter og brusegranulat Kapsler Enterotabletter eller enterokapsler Depottabletter, depotkapsler og depotgranulater Miksturer Dråper
Rektale legemiddelformer thumb|400px|Laboratoriet på Svaneapoteket I Bergen på 1970-tallet Denne gruppen blir gitt i endetarmen (rektum). Stikkpiller eller suppositorier Klysmaer eller miniklyster.
Parenterale legemiddelformer Legemiddelene blir gitt utenom tarmen. Injeksjonsvæsker Infusjonskonsentrater
Legemiddelformer til inhalasjon Inhalasjonsvæsker Inhalasjonspulver
Legemiddelformer til lokalbehandling thumb|Resepturen på Svaneapoteket i Bergen. Inntil apoteket ble ombygget satt farmasøyten her og kontrollerte reseptene Salver Kremer Linimenter Geler Vagitorier Øyedråper Øredråper Nesedråper eller nesespray Plaster
Legemidlenes historie thumb|Fra De Materia Medica av Dioskurides thumb|Apotek fra 1568 thumb|Italiensk Apotek thumb|Frimerke med bilde av Alexander Fleming Det finnes mange skrifter fra de gamle kulturer i Kina, India, Sør-Amerika og middelhavslandene hvor det fortelles om bruk av planter og andre naturprodukter ved ulike sykdommer. Den vitenskapelig interesserte keiser Shen Nung beskrev omkring 2500 f.Kr. urtemedisiner i Kina, bl.a. planter som seinere har vist seg virksomme mot malaria. Opium, hasj, digitalis, blader fra coca-treet og planter inneholdene efedrin og reserpin har vært brukt i flere tusen år, dels som universalmidler, men også på mer spesifikke indikasjoner som er anerkjente også i moderne medisin.
Hippokrates (født 460 f.Kr., død 377 f.Kr.) formulerte en rekke viktige terapeutiske prinsipper og innførte metallsalter i den medisinske behandling. Galen (født ca. 130, død ca. 200) , en gresk lege som arbeidet i Roma, tok i bruk en mengde nye urtemedisiner. Han definerte legemidler som alt som virker på kroppen og gir forandring, til forskjell fra føde som får kroppen til å bli større. Videre begynte han systematisk framstilling av legemidler, bl.a. opiumstinktur, og han innførte prinsippet om kvalitetskontroll. Ved siden av Hippokrates og Galen er også andre grekere som Aristoteles, Theofrastos og Dioscorides anerkjente, tidlige bidragsytere til viten om plante- og folkemedisin.
Perserne Rhazes (født.ca. 850 ) og Ali ibn Sina (født 980 ) introduserte bruk av opiumspiller for hoste og Colchium autumnale (inneholdende kolchicin) for urinsyregikt.
Legene ved den medisinske skole i Salerno er særlig kjente for sine oversettelser av arabiske, legevitenskapelige tekster og for systematiske oversikter over motgifter, Antidotus magnus seu universalis fra 1100-tallet.
Sveitseren Philippus Theophrastus Bombastus von Hohenheim, oftest kalt Paracelsus (født 11. november eller 17. desember 1493, død 24. september 1541) , fremhevet kjemiens betydning og regnes som en reformator av datidens medisin. Etter Paracelsus’ mening fantes det et spesifikt legemiddel mot enhver sykdom. Han tok i bruk metallsalter i behandlingen av en rekke sykdommer, bl.a. syfilis.
Kinatreets bark (Cinchona), som ble brukt av indianerne i Sør-Amerika mot feber, ble brakt til Europa på 1600-tallet av jesuittmisjonærer. Midlet ble tatt i bruk ved febertilstander, bl.a. malaria, hvor det også i dag brukes i behandlingen.
Ipecacuanha-rot ble på slutten av 1600-tallet importert til Europa fra Brasil hvor dette middel fra gammelt av hadde ord på seg for å helbrede dysenteri. Senere ble det vist at denne planten inneholder alkaloidet emetin som har drepende virkning på amøber, og som fortsatt brukes i behandlingen av amøbedysenteri.
Selv om digitalis var et kjent legemiddel i mange kulturer, kan man si at dets storhetstid begynte for vel 200 år siden. Den beskrivelsen som William Witheering gav av virkningen ved hjertesvikt og ødem i 1785, er blitt stående som en klassiker i den medisinske litteratur. Hans beskrivelse av digitalisintoksikasjon er så detaljert og presis at den kunne forsvare sin plass i en moderne lærebok.
Forholdet mellom legemiddeldose og respons ble utredet av Daries i en elegant doktoravhandling fra 1776. Den eksperimentelle farmakologiens æra begynte samtidig med de store gjennombrudd i fysiologien i første halvdel av 1800-årene av bl.a. Claude Bernard.
Syntesen av urea fra uorganiske salter fra Wohler i 1828 bidro til å fjerne «mystikken» omkring de organiske forbindelser. Fra midten av 1800-tallet har syntetisk fremstilte legemidler dominert innen medisinen.
Milepæler i legemiddelhistorien i perioden 1800–1990 1800 Morfin isolert som det første aktive virkestoff fra en medisinplante av Sertürner 1820 Kinin renfremstilt 1840 Lystgass (N2O), eter og kloroform tatt i bruk som narkosemidler ved kirurgiske inngrep. 1860 Fenol introdusert som antiseptikum av Lister