Prajñāpāramitābiblioteket til Xuánzàng er en samling prajñāpāramitātekster som ble oversatt fra sanskrit til kinesisk av den kinesiske omreisende oversetteren Xuánzàng (玄奘, 602–664). Xuánzàng regnes som grunnlegger av retningen Fǎxiāng zōng innen kinesisk buddhisme. Dette var en østasiatisk avart av yogācāra (i Japan kjent som Hossō-shū).
Oversettelsen bærer tittelen «den store prajñāpāramitāsūtraen» (tradisjonell kinesisk: 般若波羅蜜多經, pinyin: bōrě bōluómì duō jīng, alternativ tittel: 般若波罗蜜多經, pinyin: bānruò-bōluómì duō jīng, Wade-Giles: Ta p'o-jo po-lo-mi-t'o ching). Den rekonstruerte sanskrit-tittelen er *mahāprajñāpāramitā sūtra (devanāgarī: महामहाभारतसूत्र). Betrakter man dette som én tekst, er det den suverent største buddhistiske tekst som eksisterer. Den omfatter 600 bokruller, inneholdende mer enn 50 millioner kinesiske skrifttegn eller ord.
Begrepet «den store prajñāpāramitāsūtraen» har hatt varierende meningsinnhold opp gjennom historien. Xuánzàng har brukt det som navn på hele prajñāpāramitālitteraturen. Som vi skal se, har dette ikke vært tilfelle i Nepal, Kashmir og Tibet. Også i Kina har begrepet hatt en mer spesifikk betydning i andre oversettelser.
Oversettelsen består av 16 individuelle tekster. Den innledes med prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers; denne monumentale teksten består av de første 400 bokrullene og er ikke kjent i noen annen kinesisk oversettelse. Deretter følger prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers i 78 bokruller og prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers i 59 bokruller; den sistnevnte finnes heller ikke i noen annen kinesisk oversettelse. Den fjerde teksten er prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (18 bokruller). Tekstsamlingen inneholder også devarājapravaraprajñāpāramitāsūtra, prajñāpāramitāsūtraen i 700 vers, nāgaśripapriccha prajñāpāramitā, diamantsūtraen og prajñāpāramitāsūtraen i 150 vers.
De øvrige syv tekstene – eller deres innbyrdes sammensetning, er ukjente på sanskrit. De er heller ikke kjent i den tibetanske buddhistiske kanon eller i andre kinesiske oversettelser. Den femte teksten er en slags forkortet utgave av prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers. Pañcapāramitānirdeśa finnes riktignok på tibetansk, men i biblioteket til Xuánzàng er denne teksten delt opp i fem adskilte tekster (tekstene 11–15). Den sekstende og siste teksten er en variant av devarājapravaraprajñāpāramitāsūtra. Den avsluttes med mantraene GATE GATE PARAGATE PARASAMGATE BODHI SVAHA, som også er kjent fra hjertesūtraen.
Teksten sies å ha blitt overlevert av Buddha på fire steder ved 16 sammenkomster: på gribbenes fjelltopp nær Rājagṛha, i Śrāvastī, i paranirmita-vaśavartin (en legendarisk himmel på toppen av Katmandudalen) og i bambusskogen (Veṇuvana) nær Rājagṛha. Sentralt står forkynnelsen av den odontologiske «tomheten» (śūnyatā) og mangelen på «egen eksistens» svabhāva i alle fenomener. Fenomenene er flyktige og forgjengelige fordi de er tomme for egen eksistens (svābhava). Videre fremheves denne erkjennelsen som essensiell på bodhisattva-veien. Prajñāpāramitā betyr «visdommen (prajñā) som har trengt hinsides eller transcenderer (pāramitā)», og som fører den søkende til «den andre bredden» over verdenslidelsens hav.
«Den store prajñāpāramitāsūtraen» thumb|Prajñāpāramitāsūtra og stupa i forgylt bronse fra Mongolia, 18. århundre. Weltmuseum Wien. Benevnelsen «den store prajñāpāramitāsūtraen» har hatt varierende meningsinnhold ned gjennom historien. I Kina har den blant annet blitt brukt som navn på den samlede prajñāpāramitālitteraturen. Tittelen på hele tekstsamlingen til Xuánzàng, et prajñāpāramitābibliotek med 16 prajñāpāramitātekster, er bōrě bōluómì duō jīng (般若波羅蜜多經), som er en gjengivelse av sanskrit *mahāprajñāpāramitāsūtra (महामहाभारतसूत्र).
Det er vanlig å skille mellom seks store og en rekke mindre tekster. De sistnevnte utgjør en egen sjanger av «korte» eller «forkortede» tekster, hvorav diamantsūtraen og hjertesūtraen de mest kjente. Det ble etterhvert innlysende at det var behov for slike komprimerte tekster, etter hvert som buddhismen utbredte seg. Man kunne for eksempel ikke forvente at personer utenfor klostrene og templene skulle pløye gjennom totaliteten av en så gigantisk tekst som Xuánzàng hadde oversatt. Orientalister har oppgitt et varierende antall korkortede eller mindre prajñāpāramitāsūtraer. Edward Conze omtalte 40, Ryusho Hikata omtalte 27, Hemarāja sākya omtalte 45, og Dr. Dharma Datta Chaturvedi. har omtalt 48 mindre prajñāpāramitāsūtraer. Viktige kilder for Chaturvedi er Tōhoku-katalogene over tibetanske tekster, Nanjo Bunyu's katalog over [kinesiske og japanske tekster og Max Wallesers katalog Die Vollkommenheit der Erkenninis.
Navnekonvensjoner i Kashmir og Nepal De store tekstene har blitt kalt for «den store prajñāpāramitāsūtraen» av både østlige buddhister og vestlige orientalister. Dette var f.eks. tilfelle med orientalisten dr. Edward Conze (1904–1979) i en oversettelse fra 1961. Dette er ikke entydig, men en samlebetegnelse på seks adskilte tekster. I Kashmir og Nepal valgte man i det 8. århundre å benytte følgende navnekonvensjoner:
Prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers (śatasāhasrikāprajñāpāramitā) Prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers (pañcaviṃśatisāhasrikāprajñāpāramitā) Prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers (aṣṭādaśasāhasrikāprajñāpāramitā) Prajñāpāramitāsūtraen i 10 000 vers (daśasāhasrikāprajñāpāramitā) Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (aṣṭasāhasrikāprajñāpāramitā) thumb|Veggmaleri av bodhisattva prajñāpāramitā fra ca 1450 i Tolingklosteret i Tibet. Denne navnekonvensjonen ble også tatt i bruk av tibetansk buddhisme. I tillegg inneholder Xuánzàng's prajñāpāramitābibliotek en sjette tekst, som ikke er bevart andre steder. I stedet for å kalle alle tekstene for «den store prajñāpāramitāsūtraen», valgte de altså å inndele tekstene etter antall vers, der hvert av disse versene (ślokas) inneholder 32 stavelser.
Den kinesiske buddhistiske kanon inneholder tre oversettelser av prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers som alle bærer tittelen «den store prajñāpāramitāsūtraen»: Det gjelder Dharmapriya's oversettelse fra året 382 e.Kr., Kumārajīvas oversettelse fra år 403 e.Kr. og Dānapāla's oversettelse fra år 985 e.Kr. Den sistnevnte har tittelen «den store prajñāpāramitāsūtraen, mor til Buddha som føder den trefoldige Dharmapithaka». I tillegg bærer Kumārajīva's oversettelse av prajñāpāramitāsūtraen i 25 000 vers fra år 403 e.Kr. også tittelen «den store prajñāpāramitāsūtraen». Hvis man velger å bruke denne benevnelsen på alle seks tekstene ovenfor, og i tillegg bruker det som fellesbenevnelse på hele prajñāparamitālitteraturen (slik Xuánzàng har gjort), sitter man igjen med syv forskjellige meningsinnhold.
Navnekonvensjonene fra Kashmir og Nepal er rent praktiske hjelpemidler for å skille den ene teksten fra den andre. Men det må presiseres at benevnelser som «8 000 vers», «10 000 vers», etc., ikke var tekstenes opprinnelige titler. For det første er slike benevnelser upresise. Manuskriptet Add.866 av «prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers» ved Cambridge University, et sanskrit-manuskript fra Nepal fra 1008 e.Kr., har 8 411 vers. Likeledes har «prajñāpāramitāsūtraen i 100 000 vers» fra Nepal mer enn 125 000 vers.
For det andre ble slike etiketter, som nevnt, aldri tatt i bruk i Kina. Oversettelsen av utgaven på 25 000 vers til kinesisk i året [291 e.Kr. ble tildelt tittelen «prajñāpāramitāsūtraen som utstråler lyset» (fàngguâng bânruò jíng, 放光般若經), på bakgrunn av tittelen på første kapittel. Oversettelsen til kinesisk i årene 172-179 e.Kr. av utgaven på 8 000 vers, hadde tittelen «prajñāpāramitāsūtraen om praktiseringen av veien» (dàoxín bânruò jíng, 道行般若經).
I den tibetanske svātantrikatradisjonen blir den store prajñāpāramitāsūtraen kalt GYE DRING DU SUM, «tre bøker, lang, middels, kort»: Lang (GYE) er utgaven i 100 000 vers, middels (DRING) er utgavene på 25 000 og 18 000 vers, og kort (DU) er utgavene på 10 000 og 8 000 vers. Dette er en måte å inndele de seks tekstene i tre kategorier. Men som vi skal se, er det også store innbyrdes forskjeller på utgavene i 25 000 og 18 000 vers, så vel som utgavene i 10 000 og 8 000 vers.
En av de fremste ekspertene på denne litteraturen var den tyske orientalisten dr. Edward Conze. I 1961 publiserte han en oversettelse av «den store prajñāpāramitāsūtraen», som hovedsakelig baseres på utgaven med 25 000 vers. Men samtidig hentet han materiale fra utgavene i 8 000, 18 000 og 100 000 vers, og presenterte dette som en tekst. Han skånet leseren for kompleksiteten blant «filologiske purister», men har samtidig oversatt en konstruert og fiktiv tekst. I forordet til sin utgave fra 1985 skrev han:
Store innbyrdes forskjeller på utgaven i 8 000 vers og de øvrige tekstene Edward Conze betraktet prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers som den opprinnelige teksten, og de 5 andre som senere utvidelser. Dette er ikke riktig, eller et upresist utsagn, for det bør likevel presiseres at det dreier seg om forskjellige tekster med til dels forskjellig innhold. Flere kapitler i sūtraen på 8 000 vers på den ene siden og 18 000, 25 000 og 100 000 vers på den andre siden har lignende emner, men her stopper også likhetene.
Åtte kapitler i prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (16, 21–22, 24 og 29–32) har ingen paralleller i utgavene på 18 000 og 25 000 vers og 28 kapitler i utgaven på prajñāpāramitāsūtraen i 18 000 vers og 25 000 (2–5, 16-17 og 62–83) mangler enhver parallell i utgaven på 8 000 vers. Ni kapitler i sūtraene på 18 000 og 25 000 vers mangler også paralleller i de kinesiske og tibetanske utgavene på 100 000 vers (2–5, 16-17, 25 og 83) thumb|350px|Fragment av Gyoyosūtra (den store prajñāpāramitāsūtraen) fra Naraperioden. Fragmentet tilskrives Asano no Gyoyo. Nelson-Atkins Museum of Art. thumb|Vajradhāra og Prajñāpāramitā. Nepal eller Tibet, 14. eller 15. århundre. Asian Civilisations Museum, Downtown Core, Central Region, Singapore Kapitler i 8 000 versKapitler i 18 000 versKapittel 1Kapitlene 6-15, 18-21Kapittel 2Kapitlene 22-25Kapittel 3Kapitlene 26-30Kapittel 4Kapittel 31Kapittel 5Kapittel 32Kapittel 6Kapittel 33Kapittel 7Kapitlene 33-35Kapittel 8Kapitlene 36-37Kapittel 9Kapittel 38Kapittel 10Kapittel 39Kapittel 11Kapitlene 40-41Kapittel 12Kapitlene 42-43Kapittel 13Kapittel 44Kapittel 14Kapittel 45Kapittel 15Kapitlene 46-48Kapittel 17Kapitlene 49-50Kapittel 18Kapittel 51Kapittel 19Kapitlene 52-53Kapittel 20Kapitlene 54-55Kapittel 23Kapittel 56Kapittel 25Kapittel 57Kapittel 26Kapittel 58Kapittel 27Kapitlene 59-60Kapittel 28Kapittel 61
Orientalisten Leon Hurvitz (1923–1992) mente at prajñāpāramitāsūtraene på 25 000 og 8 000 vers var to forskjellige tekster, som opprinnelig var to deler av en felles urtekst. Omkring 350 e.Kr. skrev kineseren Chih Tun (支遁, 314–366), en buddhistmunk i sør-Kina under det østlige Jin-dynastiet, at prajñāpāramitāsūtraene på 25 000 og 8 000 vers var to forskjellige og klart adskilte tekster som «utgikk fra en opprinnelig kilde, hvis tekst som teller 600 000 ord, nå sirkulerer i India, men som aldri har kommet til Kina.» thumb|400px|Del av Chūsonjikyō (Chūsonji-sūtraen) eller den store prajñāpāramitāsūtraen fra Chūson-ji-tempelets sūtrasamling, Heian-perioden, ca. 1175, Japan, håndskrevet bokrull; gull og sølv på indigo-farget papir, 25.4 x 18.1 cm, Metropolitan Museum of Art, 2002.447.1 Den store prajñāpāramitāsūtraen i universitetet i Nalanda, India, var den største prajñāpāramitāsūtraen som har eksistert. Den ble ødelagt omkring 1200 e.Kr. av sunnimuslimske brann-stiftere, under ledelse av Bakhtiyar Khilji (اختيار الدين محمد بن بختيار الخلجي, død 1206), en khalatsjisk (tyrkisk) høvding, som var ute etter å bli berømt og som var i tjeneste for kommandøren i Awadh. Det skjedde da universitetet gikk opp i flammer.
Store innbyrdes forskjeller på utgavene i 18 000 og 25 000 vers