Hillary Diane Rodham Clinton (født 1947) er en amerikansk demokratisk politiker. Hun var utenriksminister i Barack Obamas regjering fra 2009 til 2013. Før det var hun senator for delstaten New York. Hun ble første gang valgt som senator den 7. november 2000. Hun er gift med tidligere president Bill Clinton og var USAs førstedame i hans presidentperiode fra 1993 til 2001.
Hillary Rodham studerte juss ved Yale University, og etter avlagt eksamen arbeidet hun som advokat. I 1974 flyttet hun til Arkansas og giftet seg året etter med Bill Clinton. Clinton fortsatte sin praksis hos advokatfirmaet Rose Law Firm og ble regnet som en av de mest innflytelsesrike advokater i USA. Som USAs førstedame hadde hun mer innflytelse enn vanlig og bidro blant annet sterkt til et forslag om en offentlig helseforsikring, Clinton Health Care Plan, som imidlertid ikke ble vedtatt. Hun kom i medienes søkelys i forbindelse med hennes manns utroskap, den såkalte Lewinsky-skandalen i 1998.
Hillary Rodham Clinton er den første forhenværende førstedame som har stilt til valg, og ble i år 2000 valgt som senator for New York State, en posisjon hun ble gjenvalgt til med stor margin i 2006. I 2005 ble hun innvotert i National Women's Hall of Fame.
Hillary Rodham Clinton erklærte seg i 2007 som kandidat til nominasjonen som demokratenes presidentkandidat i 2008. Etter en lang nominasjonsvalgkamp måtte hun gi tapt for Barack Obama, som hun så gav sin støtte og som seinere ble valgt.
Clinton var demokratenes presidentkandidat ved presidentvalget i 2016, men tapte valget mot den republikanske kandidaten Donald Trump.
Oppvekst og utdanning Hillary Rodham ble oppdratt av sine fattige metodistiske foreldre i Park Ridge i Illinois. Faren, Hugh Rodham sr, sønn av engelske innvandrere, var forretningsmann i tekstilindustrien i Scranton i Pennsylvania, og moren, Dorothy Emma Howell Rodham, var hjemmeværende. Hillary har to yngre brødre, Hugh og Tony Rodham.
I tenårene støttet Hillary Rodham republikanerne, ved presidentvalget i 1964 arbeidet hun som frivillig for den republikanske kandidaten Barry Goldwater. Hennes historielærer oppmuntret henne til å lese Goldwaters bok The Conscience of a Conservative, og mens hennes far var anti-kommunist var hennes mor opptatt av sosiale spørsmål.
Hillary Rodham tok en lavere grad i statsvitenskap ved Wellesley College i Massachusetts og var samtidig aktiv i studentorganisasjoner, men som en moderat, og hun bidro til at Wellesley ikke ble dratt inn i studentdemonstrasjonene, som var vanlig ved andre college mot slutten av 1960-årenes USA. Hun deltok ved Det republikanske partiets konvent i Miami i 1968, men bestemte seg da for å forlate partiet, delvis grunnet Nixon og dels av det hun oppfattet som fordekt rasisme. Hun tok avgangseksamen ved Wellesley i 1969 og holdt da, som første student, avslutningstalen, noe som vakte stor oppsikt og medieomtale.
Hun utdannet seg til jurist ved Yale University i New Haven i Connecticut, og ved siden av studiene engasjerte hun seg i minoritetsspørsmål og barns rettigheter. Hun fikk blant annet kontakt med Marian Wright Edelman som ble en viktig mentor for henne.Bernstein, Carl, A Woman in Charge: The Life of Hillary Rodham Clinton, side 71-74 Sent våren 1971 begynte hun å gå ut med Bill Clinton (som egentlig heter William), som også studerte juss ved Yale. Samme sommer var Hillary Rodham sommervikar ved et advokatkontor i Oakland, California. Kontoret var vel kjent for å støtte borgerretter, og hun arbeidet med barnefordelingssaker. Bill Clinton reiste med henne, og samme høst flyttet de sammen da de returnerte til studiene.
Sommeren 1972 deltok Rodham sammen med Clinton i valgkampen i Texas for den demokratiske presidentkandidaten George McGovern. Rodham tok et ekstra år ved Yale for å være sammen med Clinton og avla eksamen i 1973.
Tidlig yrkeskarriere Hillary Rodham var lenge advokat i advokatfirmaet Rose i Little Rock og samtidig professor ved det juridiske fakultetet ved University of Arkansas i Fayetteville. Hun fikk sine første erfaringer med hovedstadspolitikk i Washington da hun i 1974 var juridisk rådgiver for justiskomiteen i det amerikanske Representantenes hus. Hun var da med i en krets som sammenstilte materiale for en riksrettssak mot president Richard Nixon på grunn av Watergate-skandalen.
Hillary Rodham og Bill Clinton giftet seg i 1975 i Fayetteville i Arkansas. Hun beholdt sitt etternavn til 1982. Ekteparet har datteren Chelsea sammen, født 1980.
Da hennes mann ble valgt til guvernør for Arkansas i 1979, sluttet Hillary som jusprofessor. Hun fortsatte imidlertid som partner i Rose Law Firm utover hele 1980-tallet selv om hun ikke lenger praktiserte som advokat i samme omfang som før. Hun satt også som styrerepresentant i store selskap som Wal-Mart. Hun kom sterkt i søkelyset da hun av ektemannen ble satt til å lede komiteen ansvarlig for å reformere Arkansas' utdanningsystem – med stort hell.
Førstedame thumb|Hillary Clinton i 1992. thumb|Familien Clinton ankommer Det hvite hus i 1993. Fra venstre datteren Chelsea, Hillary og mannen Bill Clinton Etter at Bill Clinton i 1992 ble valgt til USAs president, flyttet familien i januar 1993 inn i Det hvite hus. Samme år ble Hillary Clinton leder av en Task Force of National Health Care Reform, som hadde som oppgave å planlegge en gjennomgripende helsereform. Forslagene ble imidlertid avvist til slutt.
Reisevirksomhet Hillary Clinton reiste i sin tid som førstedame til 79 land og slo dermed Pat Nixons rekord.
Hun var en del av den amerikanske delegasjonen til Norge under vinter-OL på Lillehammer i 1994.
Menneskerettigheter, kvinners og barns rettigheter I en tale i september 1995 under FNs fjerde kvinnekonferanse i Beijing kritiserte hun forhold og overgrep som rammet kvinner både i Kina og i verden for øvrig og stod dermed imot kinesiske forsøk på å få henne til å dempe uttalelsene. Hun var blant de første internasjonale skikkelser som tok til orde mot Talibans behandling av afghanske kvinner. Hun var med på å stifte Vital Voices, et internasjonalt initiativ støttet av USA for å fremme kvinners deltagelse i de politiske prosesser i deres hjemland.
Hillary Rodham Clinton engasjerte seg også for kvinners rettigheter og for menneskerettighetene. Hun ble tidlig engasjert i arbeidet for å beskytte barn. I 1996 holdt hun en tale om dette som vakte stor oppmerksomhet for generalkonferansen for Metodistkirken.GBGM News Archives, Release # 045 {2909} 24. april 1996: «Hillary Clinton Asks Fellow United Methodists to Continue Social Witness for Children» (Tale for UMC)
Whitewater-saken Whitewater-saken var en alvorlig klamp om foten for henne helt siden The New York Times tok den opp under 1992-valgkampen og i hele hennes tid som førstedame. Saken var innfløkt og dreide seg om hvorvidt det advokatfirmaet Hillary Clinton var med i hadde opptrådt lovstridig eventuelt i strid med god yrkesetikk i forbindelse med en eiendomsspekulasjon som gikk dårlig. Saken ble pågående ettergått av føderale etterforskere, som innkrevde dokumenter som burde være i Clintons besittelse, men som hun sa at hun ikke fant. Så dukket de allikevel opp etter noen år, i Det hvite hus. Det gikk så langt at hun ble innstevnet for en føderal storjury.
Travelgate-saken En annen etterforskning som pågikk i Hillary Clintons tid som førstedame gjaldt avskjedigelsene av de ansatte ved White House Travel Office i mai 1993, en sak som ble kjent som «Travelgate». Noen hevdet at man hadde benyttet seg av anklager om angivelige uregelmessigheter til å rydde vei for å gi reisebyråoppdragene fra Det hvite hus til venner av Clintonparet hjemme fra Arkansas.Bernstein, A Woman in Charge, pp. 327–328. Etterhvert dreide etterforskningen seg mest om Hillary Clinton hadde iscenesatt oppsigelsene og om det hun hadde fortalt etterforskerne om sin rolle i saken var sant.Bernstein, A Woman in Charge, pp. 439–444. Etter at en rekke uavhengige statsadvokater hadde vært inne i bildet og etterforsket de forskjellige sakene ble det i 2000 utarbeidet en rapport der det het at det ikke var fremkommet tilstrekkelig med beviser på at Bill og/eller Hillary Clinton hadde gjort noe kriminelt selv om det forelå noen bemerkelsesverdige indisier.
Helsereform-planen I 1993 utpekte Bill Clinton sin kone til leder av en arbeidsgruppe som skulle utvikle en helsepolitisk reform. Det endte med et fremlegg som ble kjent som Clinton health care plan, et forslag som i vesentlig grad ville utvide helseforsikringsdekningsgraden i befolkningen ved å pålegge arbeidsgivere å sørge for at deres arbeidstakere fikk forsikringsdekning. Planen ble raskt gitt økenavnet «Hillarycare» av sine motstandere. Debatten gikk i høye bølger og hadde sine giftige innslag. I 1994 ble Hillary ved noen anledninger tvunget til å gå med skuddsikker vest.Bernstein, A Woman in Charge, pp. 400–402.Gerth, Van Natta Jr., Her Way, pp. 139–140. Planen fikk ikke nok støtte til å komme opp til avstevning verken i senatet eller i representantenes hus selv om Det demokratiske parti hadde flertall i begge kamre. Planen ble dermed oppgitt i september 1994.
Clinton skrev senere i sin bok Living History at hennes egen manglende politiske erfaring var en av grunnene til at det endte med et nederlag, men hun påpekte også en rekke andre faktorer.
Lewinsky-affæren I sin manns annen presidentperiode dominerte Lewinsky-affæren i massemediene. Dette var et utenomekteskapelig forhold som på grunn av Clintons svar i avhørrunder utløste en riksrettssak, som imidlertid endte med at presidenten ikke ble felt. Da beskyldningene først ble kjent, ytret Hillary Clinton at de var et resultat av «en svær høyreorientert sammensvergelse» og karakteriserte Lewinsky-påstandene som siste ledd i en lang og organisert serie av anklager fra Clintons politiske motstandereClinton siktet til «The Arkansas Project» og dets grunnlegger Richard Mellon Scaife, Kenneth Starrs bånd til Scaife, Regnery Publishing og dets bånd til Lucianne Goldberg og Linda Tripp, Jerry Falwell, og andre. Se og ikke som følge av noe galt hennes mann hadde gjort. Senere sa hun at hun var litt villedet av ektemannens første forsikringer om at det ikke hadde vært noe forhold. Etter at bevisene på president Clintons møter med Lewinsky ble ubestridelige, og han innrømte det hele for henne, gikk hun offentlig ut med sin vilje til å stå ved deres ekteskap,Bernstein, A Woman in Charge, p. 517. men på det private plan skal hun ha vært rasende på hamBernstein, A Woman in Charge, pp. 512, 518. og usikker på om hun ønsket å forbli gift med ham.Bernstein, A Woman in Charge, p. 521.
Reaksjonene var delte: Noen kvinner beundret hennes styrke og holdning da slike private ting ble allemannseie. Andre hadde medfølelse med henne som et offer for ektemannens oppførsel. Andre igjen mente at hun selv hadde utløst mannens oppførsel ved ikke å ha skilt seg fra ham for lenge siden. Atter andre beskyldte henne for kynisk å holde på ekteskapet fordi det betød at hun beholdt eller kanskje styrket hennes politiske innflytelse.Gerth, Van Natta Jr., Her Way, p. 195. Generelt steg hennes anseelse i meningsmålingene etter at sannheten om mannens oppførsel kom for en dag til en støtte på 71 prosent, høyere enn noensinne.Gerth, Van Natta Jr., Her Way, p. 195.Bernstein, A Woman in Charge, p. 530. I sine memoarer Living history skrev hun i 2003 at hun anså at beslutningen om å forbli i ekteskapet grunnet i kjærligheten: «No one understands me better and no one can make me laugh the way Bill does. Even after all these years, he is still the most interesting, energizing and fully alive person I have ever met.»
Senator 2001–2009