Persefone

Persefone (gresk: Περσεφόνη), også kalt Kore (Κόρη, «pike», «jomfru») er, i henhold til gresk mytologi, datter av gudenes konge Zevs og fruktbarhetsgudinnen Demeter, og hun er selv dronning i underverden. Homer beskrev henne som den veldige, skrekkinngytende og ærverdige dronningen av underverden som medvirker til at menneskenes forbannelser settes ut i virkning på de dødes sjeler. Persefone ble røvet og bortført av Hades, gudekongen i underverden.Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechische Religion Vol I, s. 462–463, 479–480 Myten om dette kvinnerovet representerer hennes viktige betydning og funksjon som en personifisering av vegetasjonen. Den vokser fram og spirer om våren og trekker seg tilbake til jorden om høsten etter innhøstningen av avlingen; således er hun også assosiert med våren foruten også som en fruktbarhetsgudinne for vegetasjonen. Tilsvarende myter finnes også i de østlige mytene med opphav fra Midtøsten og Orienten, i de religiøse kultene for mannlige guddommer som Attis, Adonis og Osiris,Fraser, James George (1925): The Golden Bough. Adonis, Attis and Osiris. Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechische Religion Vol I, s. 215

Persefone som en gudinne for grøden var sammen med sin mor Demeter sentrale religiøse figurer i de eleusinske mysterier som hadde opprinnelse fra tiden før den olympiske gudeverden. Mysteriene ga løfte om å gi de innvidde en mer tilfredsstillende framtidsmulighet etter døden. Opprinnelsen til hennes kult er usikker, men den var basert på en meget gammel agrarkult i jordbrukssamfunnene. Persefone er i en del avvikende myter, særlig den orfiske tradisjon, blitt framstilt som mor til Dionysos, Iakkhos, eller Zagreus, da med Zevs som far.

Persefone ble vanligvis dyrket sammen med Demeter og innenfor de samme mysterier. Til henne alene var det dedikerte mysterier som ble feiret i Athen i måneden Anthesterion. I klassisk gresk kunst er Persefone alltid framstilt i lang kappe eller kjortel, ofte bærende med et knippe korn. Hun kunne også bli framstilt som en mystisk guddom med septer og en liten eske, men ble som regel framstilt i handlingen av Hades’ kvinnerov da han røvet henne ned i underverden. I romersk mytologi er hun kalt for Proserpina og hennes mor for Ceres.«Persephone Goddess», Theoi Project

Navnet thumb|left|Persefone eller «den avdøde kvinne» holder et granateple. Etruskisk terrakottastatue. Det nasjonale arkeologiske museum i Palermo, Italia. Etymologi På en linear B-inskripsjon, det vil si mykensk gresk, funnet på en tavle i Pylos som er datert til 1400–1200 f.Kr. har forskeren John Chadwick rekonstruert Det faktiske ordet i linear B er , pe-re-*82 eller pe-re-swa; det er funnet på tavlen PY Tn 316. navnet på en gudinne *Preswa som kan bli identifisert med Persa, datter av Okeanos, og har spekulert om det kan identifiseres med det første elementet i navnet Persefone. Persefonē (gresk: Περσεφόνη) er hennes navn på jonisk gresk i den episke litteraturen. Den homeriske formen av navnet er Persefoneia (gresk: Περσεφονεία)Homer (1899): Odyssey. Clarendon Press. s. 230. I andre greske dialekter var hun kjent under varianter av navnet: Persefassa (Περσεφάσσα), Persefatta (Περσεφάττα), eller rett og slett Korē (Κόρη, «pike», «jomfruen»).Liddell, H.G. & Scott, R.: A Greek-English Lexicon Platon kaller henne for Pherepapha (Φερέπαφα) i sin dialog Kratylos «ettersom hun er klok og rører ved det som er i bevegelse». Også formene Perifona (Πηριφόνα) og Fersefassa (Φερσέφασσα) finnes. Eksistensen av så mange ulike navnformer viser hvor vanskelig det var for grekerne å uttale ordet i deres eget språk og antyder at navnet antagelig hadde en førgresk opprinnelse.Nilsson, Martin P. (1967): Die Geschichte der Griechische Religion, Volume I, C.F. Beck Verlag, s. 474

Det er antatt at Persefatta (Περσεφάττα) har betydningen «kvinnelig korntresker» ved at perso- er beslektet med sanskrit parsa, «kornbunt» og at det andre elementet av navnet har sitt opphav i urindoeuropeiske *-gwn-t-ih, verbet gwhen, det vil si å banke og slå (korn).Beekes, R. S. P. (2009): Etymological Dictionary of Greek, Brill, s. 1179. En alternativ etymologi er fra φέρειν φόνον, pherein phonon, «å bringe (eller forårsake) død».Smith, «Perse'phone»

I andre mytiske anvendelser av navnet Persefione er hun karakterisert som en datter av Minyas og som mor til Kloris, en nymfe for våren, blomster og ny vekst. Minyere var en gruppe betraktet som en gresk urbefolkning, men en del forskere har vurdert som levninger av den første gruppen av mennesker på Balkan og Hellas i tiden før 1000-tallet f.Kr. som snakket en form for urgresk.Caskey, John (1960): "The Early Helladic Period in Argolis", Hesperia 29 (3), s. 285–303

Romerske Proserpina thumb|Askealter med tabula (brettspill) som representerer voldtekten av Proserpina. Hvit marmor, Nerva-antoninske dynasti, 100-tallet e.Kr. Roma, Diokletians bad. thumb|Statue av Isis-Persefone med et sistrum. Heraklions arkeologiske museum, Kreta. Romerne fikk først lære om greske Persefone fra de aioliske og doriske byene i Magna Graecia som benyttet dialektformen Proserpinē (Προσερπίνη). Av den grunn ble hun i romersk mytologi kalt for Proserpina, et navn feilaktig avledet av romerne fra proserpere, «å skyte fram»Cicero: De Natura Deorum 2.26 og ble som det senere en emblematisk (symbolsk) figur i den italienske renessansen.The Greatest Statue of the High Renaissance from Bernini: The Rape of PersephoneFreedman, Luba (2011): Classical Myths in Italian Renaissance Painting, Cambridge University Press, s. 105

I den søritalienske byen Locri ble Persefone, kanskje et særegent trekk, en beskytter av ekteskapet, en rolle som vanligvis var gitt til Hera. Ikonografien til votivplaketter funnet ved Locri fungerte hennes bortførelse og ekteskap med Hades som et emblem på den ekteskapelige tilstand, barn i Locri ble dedikert til Proserpina, og unge piker som skulle gifte seg brakte deres peplos (klesdrakt) for å få dem velsignet.Sourvinou-Inwood, Christiane (1978): «Persephone» i: The Journal of Hellenic Studies 98, s. 101–121.>

Nestis I en gresk tekst fra den klassiske periode som er tilskrevet filosofen Empedokles, ca 490 – 430 f.Kr.,Empedokles var en gresk førsokratisk filosof og forfatter som var borger av byen Akragas (latin: Agrigentum), en gresk koloni på Sicilia. ble brevskrivningen mellom fire guddommer, hver representerte de klassiske elementer. Navnet Nestis for vann refererer åpenbart til Persefone: «Hør nå de firefoldige røttene til alt: opplivende Hera; Hades, strålende Zevs, og Nestis, fukter jordiske kilder med tårer.»Unstable elements Kingsley, Peter (1995): Ancient Philosophy, Mystery, and Magic: Empedocles and Pythagorean Tradition, Oxford University Press.

Av de fire guddommene i Empedokles' elementer er det navnet Persefone alene som er tabu og ikke kan nevnes — Nestis er en eufemistisk kulttittelKingsley (1995) identifiserer Nestis som en kulttittel for Persefone. — for hun var også den skrekkinngytende dronningen av de døde, hvis navn ikke var trygt å nevne høyt og som ble eufemistisk navngitt som kun Kore («piken» eller «jomfruen»), en levning fra hennes arkaiske rolle som guddommen som hersket i underverden.

Titler og funksjoner Epitetene eller tilnavnene til Persefone avslører hennes doble funksjon som både som en ktonisk og vegetasjonsgudinne. Tilnavnene som ble gitt til henne av poetene viser til hennes figur som dronning av underverden og de døde, eller hennes symbolske betydning for den kraft som skyter opp og deretter trekker seg tilbake til jorden. Hennes vanlige navn som vegetasjonsgudinne er Kore og i Arkadia ble hun dyrket under tittelen Despoina, "herskerinnen", en meget gammel ktonisk guddom. Plutark identifiserte henne med våren og Cicero kaller henne for fruktenes frø på markene. I de eleusinske mysterier er hennes tilbakekomst symbolet på udødelighet og således hyppig representert på kister og sarkofager.

I de mystiske teoriene til orfismen og hos platonistene er Kore beskrevet som altomværende gudinnen i naturenOrphic Hymn 29.16 som både produserer og ødelegger alt og hun er derfor nevnt sammen med eller identifisert med andre mystiske guddommer som Isis, Rhea, Gaia, Hestia, Pandora, Artemis, og Hekate.Schol. ad. Theocritus 2.12 Den orfiske Persefone er sagt å ha blitt sammen med Zevs mor til Dionysos, Iakkhos, Zagreus, og den lite attesterte Melinoë.I Hymn to Melinoe, hvor faren er Zeus Chthonios, enten Zeus i hans ktoniske aspekt, eller Pluto; Radcliffe G. Edmonds III (2011): «Orphic Mythology» i: A Companion to Greek Mythology, Blackwell, s. 100.

Epiteter Som en gudinne av underverden ble Persefone gitt eufemistisk vennlige navn.Rhode (1961): Psyche I, s. 206–210 Det er imidlertid mulig at en del av dem tilhørte tidligere eller eksisterende gudinner:

Despoina (dems-potnia) «herskerinnen» (bokstavelig «husets herskerinne») i Arkadia. Hagne, «ren», opprinnelig en gudinne for våren i Messenia.Nilsson(1967) Vol I, s. 478–480 Melindia eller 'Melinoia (meli, «honning»), som ektefellen til Hades, i Hermione. (Sammenlign med Hekate, Melinoë) Melivia Melitodes Aristi cthonia, «den fremste ktoniske». Praxidike, Orfiske hymne til Persefone identifiserer Praxidike som en epitet for Persefone: «Praxidike, underjordiske dronning. Eumenidenes [hevngudinnene] kilde [mor], lyshåret, hvis ramme unngår fra Zeus' uutsigelig og hemmelige frø.»Orfiske hymne 29 til Persefone

thumb|Frøene i et granateple, symbol for Persefone. Som en vegetasjongudinne ble hun kalt:Nilsson (1967) Vol I, s. 463–466 Kore, «piken». Kore Soteira, «frelserpiken» i Megalopolis, Arkadia. Neotera, «den yngre» i Eleusis. Kore av Demeter Hagne, i De homeriske hymnene. Kore memagmeni, «den blandete datter» (brød).

Demeter og hennes datter Persefone ble vanligvis kalt: Gudinnene, ofte adskilt som «den eldre» og «den yngre» i Eleusis. Demeterne, på Rhodos og i Sparta Thesmoforoi, «lovgiverne» i Thesmoforia. De store gudinnene i Arkadia. Herskerinnene i Arkadia.Pausanias: Beskrivelse av Hellas 5.15.4, 5, 6 Karpophoroi, «de som frukter», i Tegea i Arkadia.

Kultens opprinnelse thumb|left|Gullring fra Isopatagraven i nærheten av Knossos på Kreta, 1400–1500 f.Kr. Avbildet er kvinnelige figurer som danser blant spirende plantevekster; Heraklions arkeologiske museum. Myten om bortførelsen av vegetasjonsgudinnen er førgresk. Det er beviselig ved lignende myte i syrisk-mesopotamisk mytologi om bortførelsen av fruktbarhetsgudinnen Ishtar (også omtalt som Ashtar, Astarte og Inanna). Stedet hvor kvinnerovet skal ha skjedd er forskjellig for hver lokal kult. Homeriske hymne til Demeter nevner «Nysas sletter».Homeric Hymn to Demeter, 17 Nysa er mer mytologisk enn faktisk og henvisningen er antagelig en konvensjon til et magisk og fjernt ktonisk sted slik myten i seg selv hadde opphav i en fjern mytisk fortid.Nilsson (1967), Vol I, s. 463«In Greek mythology Nysa is a mythical mountain with unknown location, the birthplace of the god Dionysos.»: Fox, William Sherwood (1916): The Mythology of All Races, v.1, Greek and Roman, red, Louis Herbert Gray, s. 217 Demeter fant og møtte sin datter i Eleusis, og det er den mytisk forkledningen av hva som skjedde i mysteriene.Burkert (1985), s. 285–290.

Persefone er en gammel, ktonisk (underjordisk) guddom i jordbrukssamfunnene som tok imot sjelene til de døde inn i jorden, og som tilegnet seg makt over jordsmonnets fruktbarhet. Den eldste framstillingen av en gudinne som kan bli identifisert med Persefone som vokste ut av bakken, er en fra en plate fra gammelpalassperioden i Faistos på Kreta. Gudinnen hadde en framtoning lik en plantevekst, og var omgitt av dansende piker mellom spirende blomster.Burkert (1985), s. 42Burkert (1985), s. 40–45 En lignende representasjon finnes på den minoisk Isopataringen«The Isopata Ring» , Heraklion Archaeological Museum hvor gudinnen er avbildet som kommende ned fra himmelen.