Engelsk er et språk i den vestgermanske språkgruppen og er det største germanske språket i dag, foran tysk, nederlandsk og nordiske språk. England ble i det 5. århundret erobret av anglere og saksere fra dagens Nord-Tyskland, og erobrerne brakte med seg germanske språk. Blant de språklige slektningene på kontinentet står frisisk og nedertysk nærmest. Dette utviklet seg til gammelengelsk, som igjen utviklet seg til dagens engelske språk. Det er det tredje mest talte førstespråk (morsmål), med ca. 402 millioner brukere i 2002, hovedsakelig på De britiske øyer, i Nord-Amerika og i Oseania. Engelsk fungerer i tillegg som hjelpespråk i store deler av verden, først og fremst i de tidligere britiske og amerikanske koloniene i Afrika og Asia. Endelig er engelsk det viktigste fremmedspråket i verden og brukes i store deler av verden som et lingua franca.
Historie Engelsk språks historie går tilbake til 400-tallet. Det gjennomgikk en radikal endring med den normanniske erobringen i det 11. århundre. Da England begynte å etablere oversjøiske kolonier rundt år 1600, ble det engelske språket utbredt både i Amerika og Asia, seinere også i Afrika og Australia. Med USAs inntreden som en stormakt i det 20. århundre ble engelsk kanskje verdens viktigste språk for mellomfolkelig kommunikasjon.
Erobring Engelsk er i dag et verdensledende språk, og har sin opprinnelse i det språket som ble snakket av de germanske innvandrerne til det nåværende England, anglerne, sakserne og jydene. Ifølge den angelsaksiske krønike fra ca. 449 e.Kr., ba Vortigern, som var konge over De britiske øyer, de såkalte «Angle kin» (anglere som ble styrt av Hengest og Horsa) om hjelp mot pikterne. Til gjengjeld skulle anglerne få områdene i sørøst. Mer hjelp ble etterspurt, og derfor kom det menn fra «Ald Seaxum», «Anglum» og «Iotum» (saksere, anglere og jyder). Krøniken dokumenter den etterfølgende innvandring av «nybyggere» som etter hvert dannet sju kongedømmer: Northumbria, Mercia, East Anglia, Kent, Essex, Sussex, og Wessex. Om germanerne opprinnelig ble invitert over, utviklet det seg svært krigerske motsetninger mellom kelterne og germanerne. Ut på 500-tallet hadde imidlertid anglerne, sakserne og jydene stort sett fått kontroll over det som i dag er England. Derimot holdt keltisk språk seg i Wales, Cornwall, Irland og Skottland. Ordet England er avledet av folkenavnet anglerne, fordi disse var den mest tallrike gruppe. Deres navn kommer igjen fra Angeln i Tyskland, regionen som de hadde utvandret fra.
Gammelengelsk
Fra 500-tallet av ble også de første angelsakserne kristnet, og etter hvert utviklet det seg en litteratur på angelsaksisk, også kalt gammelengelsk. Dermed kjenner vi dette språket, som kjennetegnes av et ordforråd som stort sett var germansk, men med enkelte keltiske og latinske lånord. Gammelengelsk hadde også en komplisert grammatikk med kasusbøyning av substantiv omtrent som vi i dag kjenner fra islandsk og tysk. Uttalen kan vi imidlertid bare gjette på, men den må ha vært ganske ulik den som finnes i engelsk i dag. Språket er overlevert oss i form av en omfattende litteratur, og det viktigste verket er Beowulf.
Vikinginvasjon Fra rundt 800 ble England utsatt for en ny invasjon, denne gangen av danske og norske vikinger. Store områder i Yorkshire og Northumberland fikk dansk bosetting, mens Cumbria i nordvest fikk norsk bosetting. Denne massive innvandringen påvirket også språket; mange mennesker strevde med å lære seg den kompliserte grammatikken, og siden mange nok gjorde store språkfeil, ble grammatikken forenklet. I tillegg fikk engelsk en lang rekke lånord fra norrønt, slik som «law» (lov), «take» (ta) og pronomen som «they» og «them». Norrøne stedsnavn finnes i stort antall i nord, mange av dem ender på -dale (dal), -thorpe (torp) eller -keld (kilde). Fjellene i Lake District heter -fell, mens sjøene heter -water. Gatene i York ender på -gate. Også bynavnet York har nordisk innflytelse. Stedsnavnet, som opprinnelig var Eoforwic, ble forenklet til Jorvik av vikingene, dette ble etter hvert til dagens York.
I tillegg førte trykket fra vikingene til at de saksiske dialektene i sør ble grunnlaget for skriftspråket, ikke angler-dialektene i de erobrede områdene i nord.
Fransk invasjon I 1066 kom det en ny invasjon, denne gang sørfra. Normannernes invasjon av England under Vilhelm Erobreren i førte til at normannisk fransk ble språket for kongemakta og adelen. Bare alminnelige engelskmenn fortsatte å snakke engelsk. Ennå i dag forkynner lederen i det britiske overhuset «le roy le veult» (kongen vil det) når noe er vedtatt (merk at stavemåten avviker fra moderne fransk, le roi le veut). Kongehusets våpen er ennå forsynt med valgspråket «Dieu et mon droit», Gud og min rett. Noen spesielle misforståelser oppsto også på denne tida; de kjente beefeaters (oksekjøttspiserne) i Tower of London hette opprinnelig buffetiers, altså de som passet på buffeten. Rotten Row (den råtne veien) i London kommer egentlig av route du roi, kongens vei. Først rundt år 1400 snakket alle engelsk igjen, men dette var en sterkt endret form for engelsk. Grammatikken var nå svært forenklet, og ordforrådet var blitt supplert eller avløst av franske ord. De hverdagslige ordene var gjerne de samme gamle engelske, mens de noe mer høytidelige var av fransk opprinnelse. Derfor ser man pigs, sheep og oxen på engelske bondegårder, mens de samme dyrene har blitt til pork, mutton og beef (hhv porc, mouton og boeuf på fransk) når de dukker opp på middagsbordet. Verbet å begynne kan være det engelske begin eller det mer høytidelig franske commence (av fransk commencer). Språket i seinmiddelalderens England kalles middelengelsk, og det mest kjente litterære verket fra perioden er Geoffrey Chaucers Canterbury-fortellingene.
Moderne engelsk
Vi regner moderne engelsk fra 1500-tallet av. I denne perioden inntrådte det store vokalskiftet i engelsk, som gjorde at vokalendelsene ble slukt, omtrent som i trøndersk, og vokalene inni ordene ble omformet. Skriftspråket holdt imidlertid ikke følge med disse endringene i uttalen, og dette er forklaringene på den store inkonsekvensen som preger engelsk skriftspråk i forhold til uttale. Denne perioden er også preget av en omfattende litteratur, med William Shakespeare som det største navnet.Fausto Cercignani, Shakespeare's Works and Elizabethan Pronunciation, Oxford 1981: Clarendon Press, ISBN 0-19-811937-2.
Grunnlaget for engelsk som verdensspråk ble også lagt i denne perioden, med grunnleggelsen av de engelske koloniene i Amerika fra 1607 av. Noe seinere etablerte engelskmennene også handel i India og Afrika. Kontakten med nye språk og kulturer påvirket også ordforrådet. Eksempler fra India er shampoo og pyjamas. Dermed ble etter hvert engelsk et viktig kommunikasjonsspråk i Nord-Amerika, deler av Afrika, Sør-Asia og Australia. Derimot var ikke engelsk et særlig utbredt kommunikasjonsspråk på det europeiske kontinentet før 1. verdenskrig; fransk og tysk var de to dominerende kommunikasjonsspråkene. At nordmenn i dag bruker engelsk når de snakker med nederlendere, tyskere, italienere, russere og portugisere, er et fenomen av nyere dato. For 60-70 år siden hadde man nok foretrukket tysk, eventuelt fransk.
Noen lærde setter et skille rundt 1800 mellom moderne engelsk og seinmoderne engelsk. Tidspunktet samsvarer med britiske erobringer rundt omkring i verden, ettersom de lokale språkene påvirket engelsk i betydelig grad.
Språkfamilie og beslektede språk Engelsk hører til den vestlige greina av de germanske språkene, som igjen er ei grein av den indoeuropeiske språkfamilien. De nærmeste slektningene av engelsk er skotsk og frisisk. Det skotske språket regnes av noen som en dialekt av engelsk, men på grunn av at dette språket har et skriftspråk med en lang historie, regnes det ofte som et eget språk. Frisisk er et språk som snakkes av ca. en halv million mennesker i den nederlandske regionen Friesland (Fryslân), i områder nær Tyskland og på noen øyer i Nordsjøen.
Etter skotsk og frisisk er de nærmeste slektningene det moderne nedertyske språket i østre Nederland og nordlige Tyskland. Noe fjernere beslektede levende språk er nederlandsk, afrikaans, tysk og de nordgermanske, skandinaviske språkene norsk, svensk, dansk, islandsk og færøysk. Også mange franske ord er forståelige for en engelskspråklig ettersom engelsk tok opp i seg en betydelig mengde ord fra fransk språk etter den normanniske erobring, og importen av franske lånord fortsatte i århundrene som fulgte. Resultatet er at en betydelig andel av det engelske ordforrådet er ganske nær fransk, bare med noen mindre ortografiske forskjeller (ordendinger, bruk av gammelfransk skrivemåte m.m.), samt enkelte betydningsforskjeller. I tillegg har engelsk tatt opp en mengde lånord direkte fra latin og gresk.
Geografisk utbredelse thumb|right|Av de 402 000 000 som har engelsk som morsmål snakker ca. 67,2 % amerikansk engelsk, 16,9 % britisk engelsk, 5,8 % kanadisk engelsk, og 4,5 % australsk engelsk. Det engelske språket er både morsmål for rundt 400 millioner mennesker og et viktig kommunikasjonsspråk for mennesker som har andre morsmål. Grovt sett kan den geografiske fordelingen av engelsk deles i tre:
Kjerneområdet for engelsk: Dette omfatter De britiske øyer, nordlig del av Nord-Amerika, noen av øyene i Karibia, og Australia og New Zealand. Her er engelsk dagligspråket for de aller fleste. Engelsk som hjelpespråk: I mange land i Afrika og Oseania, samt i India og en del andre land i Sør- og Sørøst-Asia, snakker nesten alle et lokalt språk hjemme. Imidlertid brukes engelsk i handel, administrasjon og undervisning. Engelsk som viktigste fremmedspråk: I mange land er kjennskapen til engelsk svært utbredt i befolkningen, selv om all intern kommunikasjon foregår på det nasjonale språket.
Kjerneområdet for engelsk På De britiske øyer, i den nordlige delen av Nord-Amerika, på en del av øyene i Karibia og i Australia og på New Zealand snakker og skriver de aller fleste bare engelsk.
Engelsk som eneste offisielle språk Engelsk er eneste offisielle språk og hjemmespråket for det store flertallet i Antigua, Australia, Bahamas, Barbados, Bermuda, Grenada, Guyana, Jamaica (Jamaica-engelsk),Saint Kitts og Nevis, St. Lucia, Saint Vincent og Grenadinene, Storbritannia (britisk engelsk) og Trinidad og Tobago.
Engelsk som et av flere språk Engelsk er ett av flere offisielle språk i Canada (kanadisk engelsk), Hongkong, Irland, New Zealand, (newzealandsk engelsk), Singapore, Filippinene (filippinsk engelsk) og Sør-Afrika (sørafrikansk engelsk). I Canada, Irland og New Zealand er engelsk det suverent mest brukte språket, mens det i Singapore og Hongkong nesten utelukkende brukes i forretninger og utdanning; hjemme brukes andre språk. Likevel bruker de fleste innbyggere her engelsk daglig. I Sør-Afrika er det kun en mindre del som snakker engelsk hjemme, men språket nyter høy status som kommunikasjonsspråk mellom de ulike språkgruppene i landet.