thumb|Rytterstatuen av Maximilian I på Wittelsbacherplatz i München thumb|left|160px|«Psyke med skønhedssalven» i marmor fra 1806. Etter at skulpturen var ferdig ble den ble bestilt av Henry Philip Hope, bror av Thomas Hope som hadde kjøpt «Jason med det gyldne skind». Kjøpt på auksjon av Thorvaldsens Museum i 1917.Thorvaldsens Museum: Psyche med skønhedssalven thumb|left|160px|Relieffet Natten med sine børn: Søvn og død, 1828 thumb|Pave Pius VIIs gravmæle i Peterskirken som ble avduket i 1831. Gipsmodellen finnes i Thorvaldsens Museum. Thorvaldsen selv var ikke fornøyd med monumentet og anså det nærmest som mislykket. Årsaken kan ha vært forholdet mellom dimensjonene på skulpturen og kirkerommet, som er et av verdens største.Mikkel Bogh: Bertel Thorvaldsen, ISBN 87-7248-531-0, side 53 thumb|Kopernikusmonumentet i Warszawa thumb|«Jason med det gyldne skind» Skulpturen ble kjøpt av kunstmesenen Thomas Hope i 1803. Hopes marmorutgave av skulpturen ble anskaffet av Thorvaldsens Museum på en auksjon i England i 1917.Jason med det gyldne skind «Jason med det gyldne skind» er tatt opp i Danmarks kulturkanon. Bertel Thorvaldsen (1770–1844) var en dansk-islandsk kunstner og blant Danmarks og Nordens fremste billedhuggere. Han arbeidet i den nyklassisistiske stilen som hadde antikk kunst som forbilde.
Han er i dag særlig kjent for Thorvaldsens Museum, som inneholder nesten alle kunstnerens originalmodeller, og der han ligger gravlagt, for utsmykkingen av Vor Frue kirke i København og for skulpturen «Jason med det gyldne skind», som var gjennombruddsverket hans.
Thorvaldsen oppholdt seg i Roma i 40 år, men betraktes allikevel som en av den danske gullalders hovedpersoner på grunn av sin store innflytelse på andre danske kunstnere.Guide til dansk guldalder: Skulptur Arkivert fra originalen
Barndom og oppvekst Thorvaldsen skal etter tradisjonen ha kommet fra et dårlig hjem. Ifølge historikeren Louis Bobé er det all mulig grunn til å tvile på det.Louis Bobé: Thorvaldsen i Kærlighedens Aldre, København 1938
Thorvaldsen var sønn av den islandske billedskjæreren Gottskálk Þorvaldsson (1740–1806) og hans ektefelle Karen Dagnes, født Grønlund (1736–1804).Mikkel Bogh: side 7Om Thorvaldsen hos Thorvaldsens Museum Faren var sønn av en fattig islandsk prest og kom til København 17 år gammel. I København livnærte han seg ved å skjære ut ornamenter på fartøyene. Ektefellen var en bondefødt kvinne fra Jylland.
Gottskálk Þorvaldsson, som kalte seg Thorvaldsen på dansk, skal ikke ha vært en særlig dyktig arbeider og han var henfallen til fest og alkohol. Det ble derfor et fattig og uordentlig hjem Bertel Thorvaldsen vokste opp i. Han fikk ikke regelmessig skoleundervisning, men lærte sannsynligvis å lese og skrive hjemme. Muligens ga faren han en form for veiledning i tegning og oppdaget at gutten hadde anlegg i den retningen, for Bertel Thorvaldsen ble innskrevet som elev på Det Kongelige Danske Kunstakademis første frihåndsskole allerede som 11-åring. Han tegnet ved Kunstakademiet på kveldene og hjalp faren med å skjære i tre på dagtid.
I januar 1786 rykket han opp i Modelskolen og der fikk han Akademiets betydeligste kunstnere, Johannes Wiedewelt og Nicolai Abildgaard, som lærere. Av disse to ble det maleren Abildgaard som kom til å virke sterkest på den unge Thorvaldsen. Mens det fra hele dennes tidligste periode neppe kan nevnes noe arbeide som minner om Wiedewelt, ser flere av hans ungdomsverk ut som om de er basert på skisser av Abildgaard. Abildgaard hadde også øye for hans store evner og viste interesse for at de fikk den best mulige utvikling. Wiedewelt har imidlertid sannsynligvis påvirket Thorvaldsen med sitt skrift Tanker om Smagen udi Kunsterne i Almindelighed i retning av den internasjonale nyklassisismen.Mikkel Bogh side 10
Sølv- og gullmedalje 2. januar 1787 vant Thorvaldsen Akademiets lille sølvmedalje for en modellfigur i relieff. Kort tid etter ble han konfirmert. Faren mente nå at han burde være fornøyd med den kunstneriske utdannelsen han hadde fått og fikk han til for en tid å slutte å gå på Akademiet ettersom den gamle trengte sønnens hjelp. Mer enn et år fikk studiene allikevel ikke lov å hvile, vinteren 1788–89 tegnet Thorvaldsen igjen under Abildgaard og følgende vår mottok han den store sølvmedaljen for en Amor utført i relieff etter modell. I den følgende tiden levde han dels av å utføre dekorative arbeider, dels av å tegne og modellere portretter samt undervise i tegning; kveldene tilbrakte han ofte med komposisjonsøvelser sammen med kamerater.
Sommeren 1791 meldte han seg til konkurransen om den lille gullmedaljen og fikk til oppgave Heliodors Uddrivelse af Templet. Den tiltalte ham ikke og hvis ikke en av Akademiets professorer hadde hindret ham, ville han ha forlatt arbeidslokalet uten å gjøre noe forsøk på å løse oppgaven. Nå ble skissen imidlertid ferdig og godkjent og etter den fullførte han så det relieffet han fikk tildelt medaljen for den 15. august 1791. «Heliodors Uddrivelse» er langtfra noe mesterverk; komposisjonen er løs og figurene svakt karakteriserte; man kan også ane påvirkning fra både Rafael og Abildgaard; adskillige enkeltheter er imidlertid vakkert og dyktig modellert.
Samme år fikk Thorvaldsen ad privat vei en understøttelse som satte ham i stand til å utføre et par arbeider for egen regning. Først fremsto relieffet «Priamus og Achilles» med dets talende komposisjon og livfulle modellering, dernest i 1792 relieffet «Hercules og Omphale», det første verk hvor Thorvaldsen er helt frigjort fra innflytelsen fra Abildgaard og påvirket av antikken, som han hadde skaffet seg en forestilling om gjennom studiet av gipsavstøpninger som tilhørte Akademiet. Omtrent fra samme tid er sannsynligvis også gruppen «En Moder med sine 2 Sønner», kunstnerens eldste kjente forsøk på fremstillingen av frittstående figurer.
Akademiets store gullmedalje ble tilkjent Thorvaldsen 13. august 1793 for relieffet «Petrus, som helbreder den værkbrudne». I tillegg til medaljen innbrakte kunstverket Akademiets store treårige reisestipend. Men dette var opptatt av en annen og Thorvaldsen måtte vente tre år før han kunne reise av sted. I tiden før han kunne reise hjalp han stadig sin far med arbeidet; og han tjente til livsopphold dels ved å utføre portrettegninger for privatpersoner og illustrasjoner til bøker, dels ved dekorative arbeider. I 1794 og 1795 hadde han dessuten en understøttelse fra Akademiet på 100 riksdaler årlig. Blant hans selvstendige verk fra disse årene er blant annet en byste av A.P. Bernstorff og en portrettbyste av Tyge Rothe.
Tiden i Roma 23. august 1796 mottok Thorvaldsen endelig sin «Rejseinstrux» til sin dannelsesreise fra Akademiet, med et formelt tilsagn om et stipendium på 400 riksdaler årlig i tre år. Kort tid etter tok han farvel med sine foreldre, med den unge kvinnen han var forlovet med – om henne vet man bare at hun het Margrethe og at Thorvaldsen hurtig glemte henne – og med sine venner. Han fikk kongelig tillatelse til å følge med fregatten «Thetis» som snart skulle foreta et tokt til Middelhavet. Avreisen fant sted 30. august. I januar 1797 ble Thorvaldsen ilandsatt i Palermo, derfra dro han til Napoli, tilbrakte der en måneds tid med å studere i kunstsamlingene og dro så til Roma hvor han ankom 8. mars.
Goethe var i sin tid blitt så grepet av sitt opphold i Roma at han betegnet sin ankomst dit som sin personlige gjenfødelse, sin «andre fødselsdag». Inspirert av Goethe ble det alminnelig å feire sin romerske fødselsdag, datoen for første ankomst til byen og Thorvaldsen feiret resten av livet 8. mars 1797 som sin viktigste fødselsdag.Jan E. Hansen: Roma (s. 326-7), forlaget Press, Oslo 2009, ISBN 978-82-7547-319-4
Thorvaldsen bodde ovenfor Spansketrappen i Via Sistina og hadde verksted i Palazzo Barberinis stallbygninger.
I de første par årene fikk Thorvaldsen utført få originalverk. Han mistet kanskje motet som følge av det overveldende inntrykket fra den store kunsten han nå trådte i forhold til. Blant de få verkene han fullførte og sendte hjem de første seks årene av Roma-oppholdet, var den lille gruppen «Bacchus og Ariadne». Forøvrig hugget han Bernstorffs og Rothes byster i marmor og kopierte flere antikke statuer, sannsynligvis etter forslag fra Georg Zoëga som tok seg av den unge kunstneren. Zoëgas kunnskap om antikken og hans konstruktive kritikk av Thorvaldsens arbeider fikk stor betydning for Thorvaldsen.
Zoëga kan nok ha vært overrasket over Thorvaldsens boklige og intellektuelle bakgrunn og skrev om førsteinntrykket av han i dagboken sin: «Jeg forlanger ei at en Konstner skal være lærd, jeg ønsker det ikke engang; men et slags dunkelt Begreb maa han dog i det mindste have om Navnet og Betydningen af de Ting, han ser.»Mikkel Bogh: Bertel Thorvaldsen, ISBN 87-7248-531-0, side 12 Thorvaldsen kom imidlertid til å tilegne seg de helt nødvendige kunnskaper og ikke mer enn det.
Han ble regelmessig gjest i Zoëgas hjem og gjorde der flere bekjentskaper han fikk nytte av. Det var også hos Zoëga han ble kjent med Anna Maria v. Uhden, født Magnani (1772–1846). Hun hadde tjent i Zoëgas hus som Cameriera og var gift med en tysk arkeolog; hun ble Thorvaldsens elskerinne. Hun skal ha vært lite åndelig interessert, og forholdet til henne ble etter hvert på mange måter trykkende for Thorvaldsen. Paret fikk to barn; en gutt som døde fem år gammel, og en datter. Forholdet mellom Anna Maria Uhden og Thorvaldsen varte i 20 år.Arkivet, Thorvaldsens Museum: Anna Maria Uhden
«Jason med det gyldne skind» Ved siden av Zoëga var utvilsomt maleren Asmus Jacob Carstens den som fikk størst betydning for Thorvaldsens utvikling i den første delen av hans opphold i Roma. Thorvaldsen hadde sett og beundret en del av hans tegninger i København. Da Thorvaldsen kom til Roma, bodde Carstens der og levde enda et år. Thorvaldsen besøkte ham jevnlig, studerte hans arbeider, kopierte adskillige av dem og ordnet dem etter hans død; fra dem lånte han en del motiver som påvirket hans stil og fungerte som et overgangsledd til antikken, eller ble et middel til å lære å forstå den.
Utvilsomt har Thorvaldsen fått ideen og delvis hovedlinjene til sin «Jason» fra Carstens' «Argonavtertoget». «Jason» ble det første større originalarbeide han utførte i Roma. Opprinnelig fremsto den som en legemsstor statue ferdig i leire utpå vårparten i 1801. Thorvaldsen slo den ned fordi han ikke hadde råd til å la den støpe i gips. Men Friederike Brun, hans venn og mesén, bekostet gipsavstøpningen,Mikkel Bogh: Bertel Thorvaldsen, ISBN 87-7248-531-0, side 17 og utpå ettersommeren startet han igjen på figuren, denne gang i overnaturlig størrelse. Den nye «Jason» sto ferdig ved utgangen av 1802, og snart gikk dens ry viden om i kunstnernes og kunstvennenes krets. Thorvaldsens verksted kom på guidenes lister over Romas severdigheter, Antonio Canova uttalte seg i høye toner om det nye kunstverkets «store og opprinnelige stil», og den strenge Zoëga ga det sitt fulle bifall.
Men noen kjøper meldte seg ikke, og Thorvaldsen som ikke så noen utvei til å skaffe penger til å forlenge oppholdet, forberedte seg på hjemreisen. Kofferten var allerede pakket, og vognen sto nesten for døren; så førte tilfeldige omstendigheter til en dags utsettelse. Og før dagen var omme, var «Jason» bestilt i marmor av sir Thomas Hope, en velstående engelskmann. Ved hjelp av et klekkelig forskudd ble Thorvaldsen i stand til å utsette hjemreisen på ubestemt tid.
Thorvaldsen hadde sannsynligvis opprinnelig tenkt å kunne fullføre marmorstatuen i løpet av 1803, men i virkeligheten gikk det 25 år før den ble avlevert. Dette hadde sin årsak i at han dels fikk nye bestillinger, og dels på eget initiativ satte arbeid i gang. I begynnelsen fikk han få bestillinger fra Danmark, men desto flere av hans verk ble bestilt fra andre land, særlig etter at han ble venn med den danske sendemannen baron Schubart.Baron Schubart
Andre arbeider